’’Det jeg skammet meg mest over før, er det jeg nå er stoltest over

.

August 2020: Hani Assaf, står i drag som Frida Marida på scenen i Oslo, i en sjokkrosa kjole med dyp utringning, aværende statsminister Erna Solbergs kjole som han hadde fått dagen før. I salen klapper 200 mennesker og hoier av full hals.

.

Libanon, 1998:

Hani Assaf er 13 år, og har gjemt seg inne på badet. Han smører forsiktige lag av søsterens røde leppestift på munnen, og bruker et tynt papir for å få bort fargen som har smittet over på fortennene. Selv med mange års øvelse, er det like vanskelig å få til den riktige formen rundt amorbuen. Så knytter han fast de florlette gardinene som for anledningen fungerer som skjørt, og snurrer rundt mens han ser seg i speilet. Aldri har han følt seg bedre.

Blikket og setningen som kommer ut av moras munn da hun noen år senere ser Hani i dameklær på en talentkonkurranse i kirken, kommer han aldri til å glemme.

«Dette er siste gang jeg ser deg i dameklær».

En daglig kamp med å skjule de feminine sidene sine, trakk Hani inn i en dyp depresjon. Denne spiralen har han slitt med mesteparten av livet. Inntil for tre år siden.

– Frida reddet meg, forteller Hani.

.

.

«Jeg er en hykler»

Han sitter på en kafé i Torggata i Oslo. Sminken er borte, og de ekstravagante antrekkene er byttet ut med en enkel svart genser og regnjakke. Han bestiller det enkleste på menyen, en ost- og skinkesandwich.

– Du kan ta noe mer fancy, altså. Jeg spanderer, sier jeg.

– Det er ikke vits, jeg klarer bare å spise opp halvparten uansett.

– Å?

Under dragshowene er Frida Marida kjent for å bruke stramme og avslørende kostymer, og snakker ofte om hvor viktig det er å være stolt av kroppen sin. Men Hani har nettopp gjennomgått en slankeoperasjon der magesekken er redusert til nesten ingenting, slik at han ikke kan spise så mye mat.

– Jeg er en hykler, jeg vet det. Jeg sto på scenen og sa at alle måtte elske kroppen sin mens jeg selv planla en slankeoperasjon bare uker senere. Men det er forskjell på å mene noe, og å føle det om seg selv. Den kroppspositive holdningen til Frida er liksom målet.

Sant nok, det tar ikke mange biter før Hani skyver bort tallerkenen, holder seg på magen og lener seg bakover i sofaen.

– Ugh, jeg spiste altfor mye.

Dømt til fengsel

De store kontrastene mellom Hani og Frida er et gjentakende mønster i Hanis liv. Han forteller at han også har internalisert homofobi til tross for at han selv er homofil.

– Det var det jeg hadde lært i hele oppveksten min. Jeg skjønte at jeg måtte hate meg selv for å få kjærligheten fra familien min. Så da gjorde jeg det. Ikke misforstå, jeg elsker familien min. Det hadde vært lettere om jeg hadde hatet dem, for da kunne jeg ha forlatt dem og gjort hva jeg ville uten å tenke på følelsene deres, eller frykten for samfunnet rundt.

Etter at Hani fikk forbud mot å bruke dameklær i tenårene, fulgte en identitetskrise. Var han mann eller kvinne? Eller kanskje ikke-binær?

Familien trodde at Hani vokste av seg sine feminine sider, men da han flyttet til hovedstaden Beirut for å studere, klarte han å senke skuldrene og ble tryggere på seg selv som homofil. Inntil en av Hanis nærmeste venner ble funnet drept i 2010 og politiet mistenkte at han var et offer for hatkriminalitet. Homofili var på dette tidspunktet ulovlig i Libanon.

.

.

I forbindelse med etterforskningen ble Hani avhørt, og da det kom fram at han var homofil, ble han dømt for å ha «unaturlig sex». Selv om han kunne betale den beskjedne sum av 200 dollar i kausjon for å slippe fengsel i seks måneder, betalte Hani en mye større pris etterpå. Det ble kjent i lokalsamfunnet at han var homofil.

På krisesenter

Etter år i dyp depresjon, fikk han en syrisk kjæreste som flyktet til Norge. Da kjæresten foreslo at Han skulle flytte med til landet i nord, sa han ja i 2017. Men Hani levde ikke lenge på den romantiske gesten.

– Jeg var så opptatt av å være elsket, at jeg var villig til å bli hva enn han ville at jeg skulle være. Jeg var en magnet for narsissistiske personer, og endte opp som offer for fysisk og psykisk vold, forteller Hani mens han peker på arrene i ansiktet sitt.

Etter en periode på krisesenter, klarte Hani å avslutte forholdet. Han hadde arbeidstillatelse i Norge, men skulle han bli her alene? Å flytte hjem var ikke et alternativ. Han hadde grublet fram og tilbake i to år før han bestemte seg for å dra til Norge, og valget føltes nå definitivt. Men han var mer deprimert enn noen gang før.

En plakat utenfor Cafe Sør, der vi i dag sitter og prater, endret alt. Det var en invitasjon til åpen scene der hvem som helst kunne melde seg på og synge. Hani hadde alltid likt å opptre, blant annet i den kristne ortodokse kirken familien var en del av, og med show for familien sin. Skulle han ta sjansen på å finne tilbake til gamle kunster?

.

.

– Jeg hadde ikke engang hatt muligheten til å drømme om det. Jeg trodde jeg var for feminin, for tjukk og manglet karisma for å være en sanger. Men jeg husker at jeg tenkte at «enten gjør jeg dette, eller så mister jeg meg selv».

Reddet av Frida Marida

Han fant fram en svart, langermet kjole han hadde bevart fra tenårene, og en ny rød parykk. Og til tonene fra Edith Piafs «La Vie en rose», skjedde det noe magisk.

– Det var som meditasjon. Jeg lukket øynene under hele opptredenen, og følte at jeg var i en annen verden. Jeg hadde aldri følt meg mer som meg selv enn da.

Etterpå kom folk fra publikum opp til Hani og fortalte at de hadde fått gåsehud.

– Den bekreftelsen var som dop. Ingen brydde seg om hva som hadde skjedd i fortiden min, og jeg trengte ikke å be folk om å se meg. De bare gjorde det.

Slik ble Frida Marida født. Frida betyr «spesiell» og «Marida» betyr «syk» på arabisk.

– Hun ble født ut av smerte. Jeg pleier å kalle henne min superhelt, for hun reddet meg virkelig.

Nå er Frida Marida med sitt røde hår og fargerike antrekk stadig å se på scener rundt om i landet. I 2020 møtte Hani, som Frida Marida, Erna Solberg under Pride Oslo. På spøk spurte han henne om å få låne den sjokkrosa kjolen hennes, og med et glimt i øyet svarte den daværende statsministeren ja. Etter å ha fulgt opp med en epost, kunne Hani hente sommerkjolen for å bruke den under markeringen for ofrene etter eksplosjoner i havneområdet i Beirut i Libanon 4. august.

Fra skam til stolthet

Lørdag 14. august kommer Frida Marida til Drammen Pride der han skal synge og snakke om kroppsskam, internalisert homofobi og foreldrene sine. I hvert show nevner Hani familien. Målet er en dag å kunne komme ut til dem ved å vise en dokumentar med videoklipp av alle gangene de har vært en del av sceneshowenes hans. På den måten vil han vise dem at de har vært med ham hele tida.

.

.

– Det er rart, det jeg skammet meg mest over før, er det jeg nå er stoltest over, sier Hani, og kikker ut vinduet.

– Noen ganger glemmer jeg hvor dypt deprimert jeg var, og da får jeg dårlig samvittighet. For det er viktig for meg å kommunisere at det er håp for alle som føler seg splittet innvendig.

Selv om Hani endelig er i harmoni med seg selv, er det ett spørsmål som får den avslappede mannen i sofaen til å se usikker ut.

– Når du er Frida eller Hani, føles en av dem som en rolle? Hvem av dem er du?

– Jeg vet ikke … Spørsmålet ligger alltid der, og det har tatt meg mye tid å falle til ro med den jeg er. Selv om jeg fremdeles lider av internalisert homofobi, er det ingenting sammenlignet med styrken Frida gir meg.

Selv om det kun er Hanis yngste bror som vet at han er dragartist, har han et godt forhold til familien. Hanis far gikk bort i sommer.

– Alle tingene jeg har feilet med i løpet av livet, som motedesigner, regissør, sminkør og art director, lykkes jeg nå med fordi jeg er i harmoni med meg selv. Jeg skulle ønske faren min kunne se hvor jeg er nå.