Tivolibarn og teaterregissør

– Det er veldig lett å være homo nå fordi det gir så høy kulturell kapital. Den hvite, mannlige homofiliteten nyter så mange goder, at vi må begynne å snakke om hvor mye minoritet vi er, sier Heiki Riipinen. 

Skuespilleren og regissøren understreker at han snakker ut i fra egne erfaringer.

– Det er lettere å leve skeivt. Men om skeivheten ikke er interseksjonell, er det vanskelig å få tak på hva den skeive friheten produserer. Det gjelder også for andre minoritetsperspektiv enn mitt eget. Forholder jeg meg ansvarsløst til min frihet, har friheten liten verdi for meg. 

Mangfoldige perspektiver er derfor noe han etterstreber i all sin kunstneriske virksomhet ved ulike teatre. Og hvorfor det ble scenekunst, har han et enkelt svar på.

– Teateret er en fantastisk kunstform å drive med normkritikk i. Du kan konstant leke med publikums forventning om hva som skal skje. Dessuten er det en kollektiv kunstform. Den skapes i kollektivet og kan bare oppleves sammen med publikum. Men det virkelig frigjørende er at den er flyktig. Når stykket er over, er det over. 

I flere år var Heiki del av det hyperkreative scenekunstkollektivet by Proxy. På et par år satte de opp ni forestillinger, hovedsakelig i Tyskland og Danmark. Alle oppsetningene ble skapt ut av en flat struktur. Så visst var det skapende, men også krevende.

Tolket verdens verste film 

Så slitsomt var det da livet hentet dem inn, at Heiki bestemte seg for å bli regissør. Han ville ha mer makt til å gjøre teateret enda skeivere, jobbe med omsorg og utvide perspektivene. 

Samtidig ville han ha mer ro i tilværelsen. Så han søkte på Grindr etter noen å dele den med. 

– Som kunstner på konstant reisefot, kan det være vanskelig å treffe noen, og enda vanskeligere å ivareta relasjoner. Noen måneder etter at jeg og samboeren møttes, lukket pandemien verdenen ned. Vi ble begge tvunget til å legge alle prosjekter på hylla, og fikk tid til å pleie relasjonen i karantene i Oslo og Berlin. Man kan trygt si at vi «found love in a hopeless place».

Noe av samme taktikk, altså å bygge noe utifra et håpløst utgangspunkt, kan det hevdes at han også brukte i svennestykket i regi, «Plan 9 from Outer Space». Stykket var hans svært frie tolkning av verdens verste film med samme navn. Fra kultmakkverket skapte Heiki og ensemblet noe mangfoldig og severdig. Og noe han liker å tro kan være en del av hans omfattende forsøk på å være en motvekt mot enfold. 

– Det jeg ofte ser i mye sosialt engasjert kunst, er at folk reduseres til sin historie og ikke til levende vesener som har en framtid. Det som skjer da, er at vi produserer gode lyttere som går i teateret og kan klappe seg selv på skulderen og si at de har vært flinke som har lyttet til denne grusomme fortellingen. Hvor blir det av menneskene bak historiene, som også kan gi publikum nye perspektiver? Noe som vil kreve at majoriteten kanskje må endre seg, eller gi plass?

Troende tivolibarn

Hans familie bodde utenfor bygda Siljan i Telemark, noen mil nord for Skien. Moren er dansk, faren er finsk. De jobbet på tivoli, og i hele oppveksten reiste Heiki rundt sammen med tivoliet til en ny by hver uke og nye opplevelser. 

– Det var en veldig kontrast mellom det omreisende livet, og det veldig stasjonære som for en ung og skeiv kan føles som et veldig fangenskap. Det har alltid gitt meg et dobbeltperspektiv. 

I tillegg var Heiki et dypt religiøst barn selv om foreldrene var ikke-troende. Han døpte seg av egen vilje for å kunne bli konfirmert i Den norske kirke. I dag regner han seg som ikke-troende. Troen har likevel vært viktig for hans syn på frihet og ansvar, inkludert aksept for religiøsitet som han ikke kan forstå.

– Jeg har kommet ut av skap og alt det der parallelt med felles ekteskapslov, og har sett hvordan spesifikt mine rettigheter har styrket seg i samfunnet, mens andre minoriteter ikke nyter den samme hurtigheten når det kommer til beskyttelse og lovverk. Og særlig siden jeg som hvit mann sitter på en enorm kapital, må jeg bruke den kapitalen til gode for andre. 

Rom for å tråkke feil 

Rettighetene og hvor raskt de har kommet, er han oppmerksom på at kan oppfattes som relative. Men det oppleves sånn for han, særlig etter at han begynte å se at skeives rettigheter brukes som argument mot innvandring. 

– Men jeg tråkker stadig i baret selv. I et intervju med NRK-programmet «Trygdekontoret» sa jeg «hvordan vi brukes som et våpen mot dem». Allerede i språket der tenker jeg på skeivhet som en hvit erfaring. Men i det vi-et jeg refererer til, er det jo også mange skeive blant «dem». Dette tenker jeg også mye på i mitt arbeid som kunstner. Jeg må tillate meg selv ikke å være perfekt. Det må være rom for å tråkke feil så lenge vi kjemper den samme kampen. 

Tida i det kunstnerkollektivet i Grenland Friteater, hvor han spilte sin første rolle allerede som ung, og oppveksten i tivoliet, har hatt stor betydning for hvordan han ser på verden. 

– Tivoli er et eget fellesskap og et miljø som innebærer nivåer av urettferdighet. Konstant må du søke samhold på tvers av ulike forutsetninger. Min far kom jo til Norge som fremmedarbeider og billig arbeidskraft, men ble senere driftssjef på tivoliet. Det tok lang tid før jeg ble bevisst på rasifiseringen av finner i Skandinavia. Hva folk mener når de sier «åh, du er finsk». Det er først nylig at jeg har blitt oppmerksom på det i min egen historie. Jeg har bare tenkt på det finske som nok en «annerledeshet», noe som er annet og spennende med meg. 

Go-go-danser på Ibiza

Han ramser nå opp sine andre «annerledesheter». 

– Å være innflytter på bygda er en annerledeshet, og å være tivolibarn er en enorm annerledeshet og at jeg kom ut som 13-14-åring er en annerledeshet. Det var så mange nivåer av annerledeshet, at det at jeg ikke er fra Norge også bar med seg ting. Men likevel, selv med alle disse lagene, så oppdager jeg i voksen alder at jeg står med en kjempekapital. Min annerledes er velkommen. 

Denne ballasten var nok også medvirkende til at da Heiki begynte å kjenne på at han levde en for streit tilværelse og begynte tvile på sine livsvalg, så dro han til Ibiza. Der jobbet han som go-go-danser og dragartist. 

– Jeg brukte natta til å forene det skeive med skuespillererfaringer. Etter hvert begynte jeg å ta med noe av dette skeive inn i forestillingene jeg laget. Mindre og mindre handlet det om hva som skjedde på scenen, og mer og mer om hva som skjedde i salen. Å være go-go-danser handler jo om å sette andre i bevegelse, få andre til å danse. 

Flere av hans forestillinger har derfor ikke stoler i salen. Det hender han setter ut en kasse øl for å få publikum til å forsyne seg og dermed delta, som del av stykket. 

– Tivoliet har nok gjort meg opptatt av de enkle sensoriske opplevelsene; de fysiske menneskelige opplevelsene som vi deler, uavhengig av hvem vi er, eller hvor vi kommer fra.

Feminin Romeo

Mens Heiki gikk på ungdomskolen, reiste han rundt som reserve- og hjelpegutt i en teatergruppe som spesialisert seg på forkortede barneforestillinger på kjøpesentre og messer. Han fikk prøve seg i mindre roller. Som 16-åring flyttet han på hybel for å gå på dramalinjen på Skien videregående. 

– Da jeg spilte på kjøpesentrene, så trodde jeg at jeg hadde gjort det, «made it», var «superstar». For jeg kommer jo fra en slags arbeiderklasse, og fra bygda. Det var først på skolen at jeg forsto at teater var en gammeldags og borgerlig kunstform som ikke var skapt for meg. 

Etter hvert ble han derfor mer opptatt av det frie feltet, gruppeteatertradisjonene og det mer folkelige. Han ble mer opptatt av teater som sosialt fellesskap og møtested. Felleskapet står fortsatt sentralt i all hans virke. 

– Dramalinja var kjempeviktig for meg for å leve ut en skeivhet. Å bo for meg selv var viktig. Grenland friteater ga meg troen på at teateret var et sted for meg å være. For da jobbet jeg jo som skuespiller, og ble hele tiden irettesatt med at «det er ingen som vil kunne tro på deg som Romeo, så feminin som du er …».

Drømmer om Nora

Han hadde ikke noe skeivt miljø å sparre med. Så han prøvde hardere, og feilet hardere. Sannsynligvis var tilbakemeldingene om hva han ikke kunne spille, med på at han skapte seg et klarere skille mellom Heiki på og utenfor scenen.

– Teateret er tradisjonelt et sted hvor skeive har jobbet, men sjelden har blitt representert på scenen. Om man skal tenke på teateret som en slags trygg havn for skeive, så har det vært trygt fordi det har vært et sted hvor vi har blitt eksperter på å passere. Du spiller hele tiden en rolle. 

Som skuespiller har Heiki ofte fått spørsmål om hva som er drømmerollen. Lenge hadde han ikke annet svar enn Frank-N-Furter fra «Rocky Horror Picture Show». 

– Hver helg en sommer i tenårene arrangerte jeg seer-fester for vennene mine med kostyme og elendige forsøk på cocktails.

Senere har han båret på en ikke- uttalt drøm om en dag å få spille Romeo, kanskje også mot en annen Romeo. Men så fikk han en åpenbaring på en forestilling med Ibsens «Et dukkehjem». 

– Jeg opplevde en enorm resonans med Nora. 

– Hva var det ved Nora som traff deg?

– Den friheten man kan forestille seg at Nora søker, er besnærende. Når hun går ut den døra har hun all friheten jeg søker, og om jeg spiller henne kan jeg også være fri. For selv jeg med alle mine privilegier, føler meg fanget av kjønnsnormene. 

Kjedelig diskusjon

Diskusjonen som pågår både innen film, tv- og teater om hvem som kan, eller ikke kan spille skeive roller, synes han er kjedelig. 

– Spørsmålet burde heller være: «Hva gjør det når de og de spiller det og det? Hva produserer det?» Det mange ser som problem og begrensning, synes jeg derimot er spennende. Vi er inne i en tid med redefinering av hva kunstformen vår kan og skal være. 

Heiki ser muligheten til å bryte med stereotypier, bryte opp troper. Utforske paradokser. 

– Vi må lete etter flere fellesnevnere, i stedet for skillelinjer. Det åpner for å se hva som skjer når Heiki spiller Nora, hehe. 

Han gjestespiller fortsatt så ofte han kan på Grenland Friteater. Som i år er oftere siden han fikk årets kunstnerstipend fra Skien kommune. Stipendet inkluderer fri bolig i byen. 

–Å komme tilbake til Grenland over ti år etter jeg dro derifra, har vært enormt helende. De streite gutta jeg var livredd for den gangen, er nå mine samarbeidspartnere og gode venner. Særlig hip-hop-miljøet har stilt seg bak prosjektene mine, og stiller med både mannskap og teknikk når jeg skaper skeive eventer. 

Det gode bygdedyret

Når oppholdet i Skien er over, bærer det tilbake til Berlin og nye produksjoner. Her skal han skape seg et familieliv med samboeren og forhåpentligvis snart også barn. Han søker noe stabilt etter utallige år som omflakkende kunstner.

– Samholdet som senter i den kunstneriske opplevelsen i det jeg skaper, handler nok mye om søken etter et slags hjem. Et sted der flere sannheter kan sameksistere. Der noe i det minste kan være sant for et øyeblikk. 

Det handler for eksempel også om at bygdedyret bare er en av mange sannheter om bygda, eller småbyen. De små forholdene kan også ha noen fordeler. 

– Samfunnet er komplekst. Bygda er en flokk på godt og vondt. Vi må ikke velge å se bort fra det gode. Tivoliet er også en flokk. Og nå forsøker jeg å skape en litt annerledes familie, en slags flokk. Noe som kanskje ikke er så annerledes likevel. 

Han spør seg om det kanskje, når alt kommer til alt, likevel er lettere å skape mangfold på små steder. 

– Da vi laget skeiv samisk fest i forbindelse med et ikke-binært kofteverksted, var dansegulvet fullt av kunstfolk, teknohuer, teatergjengere, løse fugler, og både skeive og streite i skjønn forening. Det var forfriskende etter å ha danset mye i Berlin. Der er alle 20-et-eller-annet, og svart mesh-crop-top og jockstrap føles nesten som en obligatorisk uniform.