TAYLOR MAC

Uansett hvor mange priser, nominasjoner dramatikeren og scenekunstneren har fått de siste årene, så er han opptatt av ikke å miste bakkekontakten. Det får Taylor Mac hjelp til av ektemannen Patt Scarlett som er arkitekt, og som var den første prisvinneren ringte til da han fikk Den internasjonale Ibsenprisen.

– Patt var selvsagt veldig glad på mine vegne, men jeg husker i 2017 da jeg ble tildelt MacArthur «Genius Grant», da svarte han: «men du er ikke et geni når du er hjemme». Hehe. Når du opplever suksess, er det lett å få et oppblåst ego og Patt er god på å stikke hull på alle tilløp til det. Men han elsker meg, det vet jeg og er ikke likegyldig til karrieren min, forteller Taylor Mac til Blikk på telefon fra New York.

– Hvor lenge har dere vært sammen?

– Vi møttes i 1997 og var «friends with benefits» en stund. Vi møtte andre hver for oss. Og så var vi venner en god stund. Det er vanskelig å tidfeste når vi ble sammen, men vi ble vel et par i 2005, tror jeg, og giftet oss for to år siden.

At en performance-artist som i mange tiår har operert i det skeive alternative undergrunnsmiljøet i USA, skulle ende opp med selveste den Internasjonale Ibsen-prisen, er i seg selv så skeivt at Taylor Mac humrer fornøyd.

– I dag er det nok mange som tenker at de kan gjøre karriere som dragartist, men da jeg startet i 1994 var drag det samme som å si «ok, jeg kommer aldri til å bli tatt seriøst …», haha.

Horn i HEN

26 år etter sin første sceneopptreden ses Taylor Macs forestillinger nå over hele verden. Han har aldri vært i Norge, men har turnert mye i Sverige.

– Mitt forhold til Norge er gjennom Ibsen. Jeg er veldig lei for at jeg ikke kunne komme til prisutdelingen på grunn av denne hersens pandemien.

Men går alt etter planen, setter Nationaltheatret opp Macs forestilling «HEN» med selveste Ellen Horn i hovedrollen og Cathrine Telle i registolen. Stykket som har premiere 20. januar, er et fandenivoldsk og sårt drama om en families kamp mot undergangen – og drømmen om kjærlighet. Horn spiller rollen som mora Paige, som har sluttet med husarbeid og resten av det som hører med i det heteronormative A4-livet. Hun har erklært krig mot mannssamfunnet etter mange års drittliv, og ønsker seg nye tider og alle nye kjønn velkommen.

Ideen til stykket fikk Mac i 1994 som nyinnflyttet til New York for å studere ved American Academy of Dramatic Arts.

– Stykket tar utgangspunkt i min lengsel etter å flykte fra hjemstedet mitt Stockton i California, som statistisk sett er et av de verste stedene å bo i USA. Jeg kunne knapt vente med å komme meg bort. Det er katalysatoren for hele stykket. Før jeg kom til New York, visste jeg ingenting om hva teater kunne være. Der oppdaget jeg klubblivet og folk som levde av å klubbe. De brøt totalt med samfunnsnormene med sine mange radikale ideer. Det var en fascinerende scene. For meg var det frigjørende, og inspirerte kunsten min.

24 timer sammenhengende

Planen er også at kunstneren skal komme til Bergen i mai for å åpne Festspillene sammen med Bergen Filharmoniske Orkester. Da går Mac på scenen med «A 24-Decade History of Popular Music». Stykket er hans glitrende og subjektive tolkning av amerikansk historie fortalt gjennom populærmusikk, og i Bergen blir verket for første gang arrangert for symfoniorkester, på bestilling fra Festspillene.

– Hvem kunne forestilt seg at en queen fra New York City skulle synge sammen med Bergen Filharmoniske Orkester, spør Taylor Mac entusiastisk.

Mac har spilt forestillingen over hele USA, og som en engangshappening i Brooklyn spilte han hele forestillingen sammenhengende på 24 timer.

«En av de største opplevelsene i mitt liv. Jeg har sovet på det, og jeg er sikker», skrev anmelderen i The New York Times etterpå.

Stykket var også en av finalistene til Pulitzer-prisen for dramatikk i 2017. I Bergen får festspillpublikummet en to timers versjon.

– Kjernen i «A 24-Decade History of Popular Music» dreier seg om å utvide vår forståelse av samfunnet og historien. For å hjelpe oss med det, tar vi for oss motsetninger og jobber for å bringe dem tettere sammen, forklarer Mac.

Mamma Flawless Sabrina

Tradisjonen i dragmiljøet er at nye dronninger passes på av en «mamma». Sånn var det også for Taylor Mac.

– Jeg oppdaget Flawless Sabrina i 2002. Eller kanskje det var omvendt, at hun oppdaget meg. Hun arrangerte dragmissekåringer på 50-tallet over hele USA, til og med i sørstatene. På det meste hadde hun over hundre ansatte. Hun var også en sentral karakter i den legendariske dokumentaren «The Queen» fra 1967, som handler om disse missekåringene. Du må huske på at dette var mange årtier før «RuPaul’s Drag Race», og lenge før drag ble mainstream. Tenke seg til at så mange mennesker levde av å være dragartister på den tida!

Mac forteller at Flawless Sabrina hadde et hav av dragdøtre og alltid inviterte nye håpefulle inn i familien sin.

– Hele livet hennes var et kunstnerisk uttrykk, men hun var ikke besatt av å gjøre karriere. Hun var mer opptatt av å skape et miljø og et fellesskap. Det har inspirert meg til å lage forestillingen og albumet «Holiday Sauce», som jeg har dedikert til henne og min selvvalgte familie. Skeive har jo ofte en valgt familie som erstatter, eller kommer i tillegg til biologisk familie. En kombinasjon er alltid å foretrekke, men ikke alle har den luksusen.

– Har du den?

– Søsteren min er veldig entusiastisk med tanke på karrieren min. Moren min sleit en stund, men kom på banen og støttet meg veldig på slutten av livet sitt. Min far døde da jeg var liten, så han tok aldri del i den delen. Resten av slekta har et tvetydig forhold til meg og det jeg gjør. Noen av dem heier fra sidelinja, men ikke alle. Min valgte familie er en annen historie. Vi er som et stort kollektiv, og mange av dem opptrer sammen med meg. Noen har jeg jobbet med i over ti år, så vi er en sammensveiset gjeng.

Alle er invitert

Taylor Mac har et, mildt sagt, ekstravagant uttrykk på scenen. Han drysser av paljetter, glitter og glam. Det er lett å trekke referansene tilbake til legendariske The Cockettes, dragtruppen som opererte i San Fransisco på slutten av 60-tallet. The Cockettes var såkalte «radical fairies» ledet av Hibiscus, kjent for sine absurde og kaotiske opptredener og aktiviteter.

– Det jeg liker aller best med The Cockettes er ideen om at alt er en fest og alle er invitert. The Cockettes styrte festen, men alle fikk lov å komme og delta. Men de var, lik Flawless Sabrina, ikke så fokusert på karriere og ble til slutt oppløst. Det er nok forskjellen på dem og meg, sier Mac som bruker deler av ideene til radical fairies i sin karriere.

– Det er en balansegang. Jeg er inspirert av kaoset og kreativiteten, men samtidig er jeg opptatt av å få kunsten min ut i verden. The Cockettes er for meg en ledestjerne og de er viktige i den skeive historien.

Det gjelder også inspirasjonen til kostymene Mac bruker på scenen, og som får tyngdekraften og fornuften til å opphøre. De er signert Machine Dazzel. Designeren jobber etter mottoet «glitter rhymes with litter», og det synes.

– Jeg møtte Machine Dazzel i klubbmiljøet i New York i 2002. Vi hang på de samme klubbene, som The Limelight hvor de notoriske club kidsa holdt til. Jeg ble trukket mot ham umiddelbart. Han hadde en personlighet som var helt fantastisk. Machine Dazzle designet kostymer for meg første gang i 2004, og siden har han vært en av mine faste samarbeidspartnere. Uten han hadde jeg ikke vært så estetisk nydelig, haha.

Crystal meth i rumpa

De som følger Taylor Mac på YouTube, har forhåpentligvis sett han synge låta «But I love him». Det ramser han opp historier om tidligere elskere, med alle deres feil og mangler, som han fortsatt erklærer sin kjærlighet til. Som for eksempel Joshua som alltid svarte da mobilen ringte, selv når de hadde sex. Eller Michael som puttet crystal meth opp i rumpa hans mens han sov …

Sangen er et eksempel på Macs evne til å røre ved nære og intime situasjoner med humor og varme, akkompagnert av en enslig ukulele. På slutten av sangen avslører han sin egen «feil», at han synes det har vært vanskelig å snakke om sex med partnerne sine, men ikke foran en hel sal med publikum.

– Så du er modigere på scenen enn du er privat?

– Når jeg er på scenen, da byr jeg på. Ønsket er å være så sårbar som mulig og å dele personlige historier, for på den måten å kunne hjelpe andre. I et forhold handler det om å dele et ønske om å redde forholdet. Det er straks mye vanskeligere. Tror jeg … Jeg tror ikke at jeg gjemmer meg bak kostymene. Jeg har alltid følt at det du ser på utsiden er et bilde av det som finnes inni meg. Men scenen tvinger meg til å være modig. I et forhold finnes det ingen scene … da må du være modig på en annen måte. Men nå tenker jeg høyt, og dette er noe jeg har reflektert mye over – uten å finne et endelig svar.

Nora som forbilde

Det følger hele 2,5 millioner kroner med Den internasjonale Ibsenprisen som annethvert år deles ut 20. mars på Henrik Ibsens fødselsdag, i år skjedde utdelingen digitalt 12. desember.

– Hva skal du bruke prispengene til?

– Jeg har allerede brukt pengene, selv om jeg ikke har fått dem ennå, haha! Jeg har faktisk kjøpt et hus på landet utenfor New York. Patt og jeg har bodd i en ettroms, slik de fleste kunstnere og artister gjør i New York. Jeg kjente på et behov for plass til å invitere samarbeidspartnere og «gjengen» min, hvor vi kan jobbe sammen. New York er så dyrt, til tross for at pandemien har gjort det billigere å leie studio og øvingslokaler. Så hvis jeg skulle ha fortsatt å skape der, måtte prispengene ha vært mer enn doblet.

Som en del av Ibsenprisen, fikk Mac også en førsteutgave av Henrik Ibsens «Et dukkehjem» fra 1879.

– Er det mulig å «gjøre» dette Ibsen-stykket skeivt over hundre år senere?

– Det er det allerede! Hvis du med «queer» kun tenker på hvem du forelsker deg i, eller hvilken kjønnsidentitet du har, da begrenser det hele ideen om skeivhet. Men om du tenker på «queer» som utenforskap, da er «Et dukkehjem» allerede skeivt. Nora er født inn i et system uten å kunne velge, men bestemmer seg for å operere på utsiden likevel. Det finnes ikke noe bedre bilde på, eller et større forbilde for utenforskap enn Nora i «Et dukkehjem». Mange skeive velger hennes løsning.

Kunsten å gå på trynet

I tillegg til Den internasjonale Ibsenprisen og MacArthur «Genius Grant», kan han skilte med Herb Alpert Award in the Arts (2015), Guggenheim Award (2016), Drama League Award (2019) og en rekke andre prestisjefulle utmerkelser. Berømmelsen hans er økende.

– Men har du noen gang gått skikkelig på trynet, mislykkes med noe?

– Haha! Ja, selvsagt. Jeg har opplevd publikummere som roper og avbryter meg mens jeg opptrer, såkalte «hecklers».

– Hvordan takler du trakasseringen?

– Med årene har jeg lært å ta det, men det er alltid en ny utfordring hver gang det skjer. Noen ganger er de bare fulle og dumme, mens andre ganger er de målrettet. Da handler det ofte om homohat. Som i 2006 da jeg opptrådte med showet «The Be(A)st of Taylor Mac» på Edinburgh Festival Fringe. Publikum var i hovedsak streite og dritings, og veldig homofobe. Ingenting av det jeg serverte på scenen, gikk hjem. Det er den ene gangen jeg kan si at det jeg gjorde var en total fiasko, sier han og ler godt.

– Men det er nå ikke så verst det da, med tanke på at jeg har stått på scenen over 2000 ganger.