Feirer annerledeshet

Publisert

“Slår jeg inn åpne dører?” spurte samtidsdanser Magnus Myhr seg selv i forkant av solodebuten. Og svarer at forestillinger som «Jeg satt på en stein og så utover ‘havet’» fortsatt trengs. Soloforestillingen «Jeg satt på en stein og så utover ‘havet’» har Black Box-premiere på torsdag 9. oktober. I forestillingen omfavner Magnus Myhr annerledesheten, ordet som han egentlig ikke liker, men som han synes forklarer best hva han mener. Han tar et personlig oppgjør med forventninger til kjønnsroller og andre båser i samfunnet, inspirert av Henrik Ibsens «Hedda Gabler». Danseren og skuespilleren som vokste opp i Målsjøgrenda i Klæbu kommune utenfor Trondheim har lenge drømt om å spille den kvinnelige Ibsen-skikkelsen. I mellomtiden har han spilt Madame i Jean Genets «Hushjelpene», da denne ble satt opp på Nationaltheatret i vår. Myhr veksler mellom danseforestillinger og ren teater og kombinerer gjerne de to sjangrene.– Prosjektet mitt startet for mange år siden, da en kollega av meg sa “Når du danser på scenen er du danser. Når du snakker på scenen er du skuespiller, for da danser du ikke.” Er det så svart/hvitt? Jeg har alltid jobbet med tekst på scenen, med lyd og objekter, med mer enn bare ren fysisk dans, forteller Myhr til Blikk Nett.Danseren ble så irritert over båsene, at han fikk ideen om å lage et prosjekt der han selv skulle spille Hedda Gabler, teaterstykket som fortsetter å fascinere ham. – Hedda Gabler er veldig fanget av forventningene til henne som kvinne på 1800-tallet, noe som gjør livet vanskelig. Sånn opplevde jeg også selv oppveksten. Jeg skulle ha sparket fotball, skulle ha gått på langrenn, gjøre ett eller annet sportslig. Med soloprosjektet mitt ville jeg si noe om forventninger til kjønn når en vokser opp. En stund hadde jeg «Herbert Gabler» som arbeidstittel, men det skulle ikke bare handle om Hedda. – «Jeg satt på en stein og så utover ‘havet’» høres ut som 'føling i fjæra'?– Ja, den er veldig 'føling i fjæra'! Siden jeg som barn satt mye på en stein og så ut over havet og fantaserte om både å bli den lille havfruen og arkeolog, tenkte jeg at kanskje den bare skal hete det? Jeg føler meg helt som Kari Bremnes. Jeg elsker Kari Bremnes!

Oppgjørets time

“Jeg har prøvd å gjøre noe med det. Jeg har prøvd å være en manne-mann og slå meg på brystet. Jeg har prøvd å ikke se så homo ut og jeg har løfta på jenter opp og ned og bortover og opp igjen mens jeg har vært livredd. Nå er oppgjørets time kommet.” (fra introduksjonsteksten på blackbox.no)

– Oppgjørets time høres drastisk ut. Er det et oppgjør med deg selv eller samfunnet?

– Det er vanskelig å skrive en tekst mens du holder på å utvikle forestillingen. Det høres jo ut som du vil ta en kniv og banke på døren til noen, men vi har en positiv innfallsvinkel, ler Myhr, og føyer til: – Det blir ikke en privat søtsuppe, men en personlig feiring av hvor herlig det er at det finnes noen som tør å stå for det de er. Magnus Myhr er utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo og har jobbet som utøver siden 2007 i prosjekter med blant andre TOYBOYS, Flukt, Erlend Samnøen, DANSDESIGN, Namik Mackic, Klassikere for Kids, Subjazz, Karen Foss Quiet Works, Nationaltheatret, Riksteatret og Trøndelag Teater. Mye av jobben med sin egen forestilling har vært å sette sammen et team som støtter og utfordrer han. Teaterduoen Rebekka/Huy står for regien. At Huy Le Vo er Myhrs samboer mener han bare har vært en fordel. Carte Blanches teatersjef Hooman Sharifi er kunstnerisk rådgiver og Bendik Giske har laget musikken. – Jeg er ikke sånn som går på scenen og gjør noe genialt. Jeg må utfordres. De må gi meg noen oppgaver, og det må helst gråtes litt, før jeg gjør noe interessant. Jeg har samlet nok folk rundt meg som vil meg vel og som har pisket meg i land, sier Myhr.

Rørende spørsmål

Tidligere i år hadde forestillingen premiere i solodebutantens hjemtrakter på Avant Garden i Trondheim. Tilbakemeldingene var ifølge Myhr vært fantastiske. – Det var både rart og sterkt. For det første kom det veldig mye slekt. De er bønder og driver gårder, og det var så flott å se at de var stolte. Jeg tror jeg har laget en veldig tilgjengelig forestilling. Vi prøver ikke å lage en historie, men de scenene vi har satt sammen, fungerer veldig bra på publikum, forteller han. Den store styrkeprøven var likevel to lukkede forestillinger for Klæbu ungdomsskole der Magnus Myhr selv var elev. Ungdomsskolen tok selv initiativ til de to spesialforestillingene. – Da var jeg nervøs. Ingen er jo seg selv på ungdomsskolen. Men de satt stille og var lydhøre, og etterpå hadde vi en samtale der de kunne stille spørsmål. De hadde så mange fine og ærlige spørsmål, om alt fra kunsten, varighet av scener, estetiske spørsmål til “Når kom du ut som homofil?”.  “Har du drømt om å ta hevn?” var det en som spurte - for det var jo ikke bare enkelt å vokse opp i Klæbu kommune. Etter den runden med spørsmål tenkte jeg at det var skikkelig viktig å lage den forestillingen.

– Nå står oslopublikummet for tur, hvilke forventninger har du?

– Jeg kjenner at jeg er nervøs: Slår forestillingen inn åpne dører? Den handler ikke spesifikt om homofili, men om annerledeshet. Så er jeg spent på hva omgangskretsen min, folkene som jeg respekterer synes. Er jeg for ung for en soloforestilling? Men så tenker jeg at jeg lærer av det her hele tiden. Jeg vil nå ut til publikum og man må jo bare begynne et sted. Jeg er både redd og uredd samtidig. Dette er ditt forsøk og nå må du bare la det stå til, avslutter Myhr.«Jeg satt på en stein og så utover ‘havet’» 9 -12. oktober Black Box. Forestillingen vises også på Oktoberdans på Teatergarasjen i Bergen (24. oktober), og på Sandnes kulturhus (29. oktober).

Powered by Labrador CMS