Edelweiss og tortur

Thomas Skaalvik er på et års reise i Europa med bobil. Hver uke skrive har reisebrev på Blikk Nett. Denne uka plukker han edelweiss i Dolomittene og besøker torturmuseet i San Marino. «Napoleon med sin hær over alpene dro.....»- om og om igjen synger jeg den første strofen høyt, og sikkert veldig uklart, i det Hector og jeg kjører over fra den østerriske grensen og til Italia. Jeg kommer ikke på resten av sangen og Hector er sikkert rimelig frustrert over å høre meg radbrekke den gamle visa. I hvert fall tusler han bak i bobilen og legger potene over nesa og øret. Vel, alle til lags kan man ikke gjøre, og jeg setter kursen mot de italienske alpene - Dolomittene. Etter endeløse stepper i Ungarn skal det bli litt deilig å se litt fjell, skikkelige fjell. Få litt sånn Norge-følelse igjen. Jeg studerer kartet nøye og ser en rute som ikke ser så forskrekkelig lang ut og som går igjenom Cortina, hvor det visstnok var noen olymiske leker en gang i fordums tid. Vi setter i vei. Det starter pent og pyntelig. Små idylliske landsbyer her og der, skilt med Pizzeria overalt. Trange gater og disse evinnelige små microlastebilene med knapt plass til en person og et lite lasteplan bak, som suser hit og dit. Jovisst er vi i bella Italia og jeg trimmer på de få glosene jeg kan og prøver etter beste evne å understreke ord og uttrykk med det italienske kroppsspråk. Jeg må sikkert ha sett og hørt ut som en frosk som skal ta svømmeknappen for første gang. Nå er det en kjent sak at kart og terreng ikke alltid stemmer overens. Ihvertfall ikke på mitt kart. For snart begynner klatringen, og vi snakker ikke her om noen små korketrekkere som du finner i byer som Drammen. Nei, hurramegrundt, her skal vissnok både jeg og bobilen til pers. Med nummererte svinger fra 1 til sånn circa 35 skal det klatres opp det ene fjellet, for å gjentas på den andre siden av fjellet og ned i neste dal. Og på disse hyllene av noen veier, som knapt en fjellgeit klarer å balansere på, skal selvfølgelig en hærskare av italienske Maseratier og andre fartsvidundere forbi der de tuter og ruser motorene og hele tiden ligger sånn halvveis opp på siden av bobilen. Tilslutt er jeg så drittlei av alle disse svingene og er ikke sikker på om jeg heller ville ha spist en god porsjon eggedosis for deretter å ha kjørt berg og dalbane, eller om jeg vil fortsette. Jeg tar i hvertfall en rast og går en tur med Hector oppi noen sinnsykt ville og vakre fjell som får uren luren hjemme til å blekne. Edelweiss og luftmangel I 2 300 meters høyde, med gnistrende vær og snøflekker her og der, får jeg for meg at Hector og jeg skal på jakt etter Edelweiss. «Edelweiss, edelweiss...», synger jeg og danser avgårde i beste Julie Andrews stil. Men akk, så langt kommer vi ikke, for fort oppdager lungene mine at her må det snappes etter de få oksygenmolekylene som i det hele tatt finnes. Bedre å sette seg rolig ned å ta en sigarett i stedet som om det skulle hjelpe. Men jo visst, der, der foran meg på fjellknausen, er den. Den som er blitt besunget i alle år - edelweissen. Vakker, tapper og utholdene. Og det blir en sånn liten lykkestund der jeg sitter og betrakter den bortkomne blomsten. Om det nå virkelig var en edelweiss eller ikke, spiller for så vidt ingen rolle. I mitt hode var den det i hvert fall. Omsider kommer vi oss ut av tyroleri, tyrolera akkompagnert av Anita Hegerlands «jeg skulle kjøpe meg en tyrolerhatt, for da vet jeg at......», og ned i dalføret mot Gardasjøen. At vi kjørte oss bort fra Cortina og over til det jeg trodde var Østerrike igjen, burde ikke komme som noen bombe. Vi svimer jo litt hit og dit og har det mer travelt med å nynne på gamle norske viser. Men bare så det er sagt, så blir området som strekker seg mot den østerriske grensen i denne delen av alpene også kalt Südtirol og befolkningen snakker for det meste tysk. Så ta meg ikke på den. At lykke kan måles, er jeg nå overbevist om. Bare tull og tøys at lykke er noe som kommer fra hjertet. Jeg vet det, for jeg har erfart det. Lykke begynner omtrent halveis ned i dalføret fra Brennerpasset, der jeg får øye på de første palmene, sitrustrærne, olivlundene og kjenner at temparutren stiger opp mot et par og tyve grader. Vi suser avgårde forbi endeløse vinmarker og ned mot Gardasjøen og lurer på om vi skal ta en liten tur innom Donatella Versace eller George Clooney ved Lago di Como. Bare en liten visitt selvfølgelig. Trafikkfarlig vakre menn Gardasjøen er praktfull. Omkranset av noen vanvittige fjell, idylliske landsbyer (sikkert turistmaskiner) og .....vakre menn. Jesus Fu...... Christ! Vakre menn overalt hvor øye kan skue. Kryr av dem! Føre seg, kle seg og spille på alt som minner om sensualitet, er i hvertfall kunsten de behersker. Litt små, men la gå. Men farlige er de, i hvert fall trafikkfarlige, for det blir ikke bare en gang jeg holder på å kjøre av veien der jeg vrir huet 720 grader for å få med meg både det ene og det andre. Skulle vært en lov om at disse gutta må gå i burka, så vi nordboere kan få kjøre litt i fred. Vi bestemmer oss for Bologna og damper avgårde på noen motorveier som er så stappet av trailere at det halve kunne vært nok. At jeg ikke skjønte så mye av avkjøringer hit og dit ved Bologna og havnet opp i Rimini ved det Adriatiske hav, er vel bare helt naturlig. Vi er jo på tur og tar det som det kommer. Men eventyret Rimini skal vise seg å vare i nøyaktig fem minutter. For maken til en tullemaskin for turister har ikke jeg sett og blir lenge til jeg skal se igjen (at jeg er en tullete turist selv, får stå sin prøve). Vi beslutter oss derfor for et annet land. San Marino. En fin ting med dårlig brosteinsbelagte veier er at det rister noe voldsomt. Ikke bare i bestikk og krystall i bobilen, men også rundt maveregionen. Fin indikasjon på at Fedon må ha noe rett i at høyglykemisk mat har en tendens til å omdannes til fett og legge seg på strategisk feil plasser. Ja, jeg kan formelig kjenne det disse her og der og ingen tvil om at Pizza og spaghetti begynner å omformes til noen medistertonn her og der. Og nå som jeg hadde gledet meg til vin, mat, laaange hyggelig kvelder og en masse frotsing i både det ene og det andre.... Men OK, bare å brette opp ermene og komme seg i hakket. Ikke noe tullball, nå Hector, for her skal det trimmes. Godt vi har med sykler, joggesko, badevekt å det hele. Og riktignok etter å ha trippet muselett opp på vekta kommer sannheten for en dag. Med ihuga kamplyst setter vi ivei på sykkel opp bakkene fra campingplassen i en tykk graut av en tåke og opp mot toppen av klippen der byen San Marino ligger. Ikke vet jeg, men noe feil må det ha vært med naturkreftene den dagene, for snart triller sykkelen mer baklengs enn forover. For den som ikke har vært i San Morino, så lover jeg at veien opp er bratt, jævlig bratt, for en nyvorden slankeentusiast. Men opp gjennom skodda kommer vi og til toppen av verdens minste republikk. Ikke rart den gamle Marinus som flyktet fra folk og fe på 300-tallet for å praktisere sin religion fikk lov å være i fred her. Stedet er omtrent praktisk utilgjengelig og jeg er sikker på at mang en fremmed soldat har bukket under på veien opp mot borgene i et regn av piler og kanonkuler. Men vi kom i hvert fall opp, søkkvåte av svette om ikke annet. torturmuseum i San Marino Men hva spiller det for noen rolle når museer, attraksjoner, folkeliv og brolagte trange ganger står på menyen. Forresten, det siste begynner å bli mindre spennende. Uansett har jeg fått en god oversikt over hva stedet har å tilby og det tar ikke lange tiden før jeg peiler meg inn på torturmuseet. Det lover godt. Men selv om det lover godt for meg, så ser jeg fort at det gikk andre ille. Skikkelig ille. Det ene torturinstrumentet verre enn det andre, med nøye beskrivelser av hvordan de ble brukt og hvordan man skulle få mest mulig lidelse ut av ofrene før de døde. Kjappe henretteleser var for nobeliteten, men greit å vite at ved bruk av giljotin er det avkappete hode fremdeles bevist i noen sekunder og får med seg hva som skjer. Jo, her er det masse ekte godsaker fra middelalderen og oppover. Hva med en innretning til å settte på hodet til offeret, med pigger på innsiden. Når du skrur til knuser tennene først, så skallen, slik at øynene plupper ut og hjernemasse renner langsom ut. Kjekt å ha når elskeren din kommer hjem litt for sent og ikke helt kan gjøre rede for seg det. Eller en jernmadonna hvor du setter eksen som bedro deg din inn i hulrommet på figuren. Akkurat som om det skulle vært en sånn russisk dukke med enda flere dukker på innsiden. Den lille forskjelle at «dukken» det her er tale om, kan åpnes med dør og har sylskarpe pigger innvendig. Og når døren langsom lukkes og du hører bein og skalle knuses, lunger punkteres og ser øyne trille ut og sånt, begynner det å bli moro. Men ikke forhast deg. Rolig nå. Alt skal forgå langsomt for å få mest mulig ut av seansen. Men oppi alt den faenskapen og de mest utspekulerte sadistiske instrumenter som ligger på rekke og rad, stopper jeg opp ved et enkelt jernkors som brenner seg inn i sinnet mitt. Ikke noe spektakulært eller spesielt grusomt. Bare et enkelt kors der den øverste dele tjener som slire til en sylskarp kniv. Med dette korset i hånd ville morderen automatisk bli tilgitt sine handliger. Det var velsignet. Jeg står der å virkelig undres om kirken selv i våre dager har kommet så mye lenger. Jo visst er det mye godhet, men stikkene som kommer rammer gang på gang homofile og lesbiske. Om ikke fysisk, så psykisk. Hva som er verst i det lange løp vet jeg ikke, men ett sted må det hele ta slutt og havne på et eller annet museum. Nåvel, turen ned fra fjellet blir bratt og minst like slitsom som oppover, med denne Hector som stadig vekk skal skeie ut i hytt og pine på sine kattejakter. At jeg ikke blir tante underveis får jeg godskrive høyere makter. Og med sterke inntrykk i sinnet beslutter jeg meg for at jeg vil oppdage mer av middelalderen og setter kursen mot Toscana. «Voi, voi.. høyt oppi fjellet....»