Spurv og engel

I 1947 skal Edith Piaf synge for et amerikansk publikum for første gang. Hun debuterer med et fransk vaudeville-show på Playhouse Theater i New York.

– Men publikum forstår henne ikke, hun snakker dårlig engelsk. Og hun representerer noe helt annerledes enn det amerikanske showbusinessmiljøet, forteller Ann-Christin Rommen som har regi på «Sporv og engel». Teaterstykket som handler om forholdet mellom Marlene Dietrich og Edith Piaf, har premiere 24. mars på Det Norske Teatret.

Spurven og engelen

Rommen forteller at Piaf føler seg mislykket etter debutkonserten i USA.

– Hun vil helst dra hjem til Frankrike, men bak scenen griper en kvinne tak i henne, den tyske superstjernen Marlene Dietrich som har stor suksess i USA.

– Marlene sier: «Man trenger ikke kunnskap om noe språk for å forstå hva du synger om, for det går rett til hjertet». Hun tar Edith med seg ut på byen og viser henne New York. De drikker, har det gøy og den natten ender de opp i samme seng. Det er i alle fall vår versjon av historien, sier Ingeborg Sundrehagen Raustøl, som spiller den tyske «engelen» Dietrich.

– «Sporv og engel» er en kjærlighetshistorie. Vi får se hvordan de møtes, at forholdet deres utvikler seg, og at kjærligheten dør, men at vennskapet bevares, sier Gjertrud Jynge, som spiller den franske «sporven».

– De var ikoner av sin tid. Marlene er kjent for filmene og konsertene sine og Edith for sin fantastiske stemme, energi og styrke. I dette stykket får vi se hva som skjedde bak fasaden, sier Rommen.

Dietrichs elskere

Det er ingen tvil om at de to kvinnene spilte en viktig rolle i hverandres liv. Da Piaf døde i 1963 ble hun begravet med et smykke; et kors hun hadde fått i gave av Dietrich. Marlene Dietrich spilte også en nøkkelrolle da Piaf giftet seg med sin første ektemann, Jacques Pills, i 1952.

– Marlene var Ediths forlover. Hun var der sammen med henne i kirken og hjalp henne også med å kle på seg brudekjolen, forteller Raustøl.

Likevel er det kanskje nytt for mange at vennskapet ikke alltid hadde vært platonisk. Piaf skal ha vært «medlem» i det Dietrich kalte «the sewing circle», eller «syklubben» med kvinnelige Hollywood-stjerner der flere av dem var Dietrichs elskere, som Mercedes de Acosta og Hildegard Knef.

– Marlene Dietrich er et stort ikon for mange skeive fordi hun lekte med tradisjonelle forestillinger om kjønn. Hun hadde både mannlige og kvinnelige elskere, kledde seg som hun ville og bar seg selv med stor styrke. Og enda viktigere: hun gjemte seg aldri, sier Raustøl.

At Piaf hadde et forhold til den 14 år eldre Dietrich, er derimot mindre kjent.

– Jeg tror dette var den eneste gangen Edith forelsket seg i en kvinne, sier Rommen.

– Hun er kjent for alle sine mannlige elskere, så jeg ble veldig overrasket over at det faktisk eksisterte et kjærlighetsforhold mellom Edith og Marlene, sier Jynge.

– Men de var begge så ukonvensjonelle, så kanskje var det også grunnen til at de ble trukket mot hverandre.

Basert på biografier

Stykket følger Piaf og Dietrich fra deres første møte i New York, og fram til Piafs død i 1963. Regissøren trekker fram hvor tydelig det er allerede ved første møte, hvor forskjellige de er fra hverandre.

– Dietrich var 14 år eldre, oppvokst i et tysk middelklassehjem som stedatter av en offiser. Piaf var datter av en sirkusartist og en gatesanger, og vokste opp i et horehus i Normandie som farmoren hennes eide. Marlene kom fra et religiøst hjem med en nesten militær oppdragelse. Edith var fra gatene i Paris, var følsom og entusiastisk. De kontrastene synes jeg begge skuespillerne får virkelig godt fram på scenen. Vi får hele tiden se møtet mellom den kontrollerte Marlene og en mer ukontrollert Edith, forteller Rommen.

– Alt i stykket er basert på biografier som er skrevet om dem og førstehåndshistorier fra mennesker som møtte dem. Men det som foregikk bak lukkede dører, kan vi selvfølgelig ikke være sikre på.

Marlene Dietrich kontrollerte omdømmet sitt ned til hver minste detalj. Selv om hun sjelden viste sine mest følsomme sider, skal hun ha vært et svært varmt menneske.

– Marlene lagde suppe til halve Hollywood! Om hun en dag ikke var å finne, kunne noen spøkefullt spørre: «Hvem er syke i dag? Det er nok der hun er», sier Rommen.

– Hun var egentlig ekstremt omsorgsfull, men datteren som burde ha fått mye av denne kjærligheten, føler ikke at hun fikk noe av den, forteller Raustøl.

Full av kontraster

Datteren Maria ble ifølge hennes biografi om moren som hun ga ut på 90-tallet, behandlet som hennes likeverdige fra hun var veldig liten. Hun var en del av Marlene Dietrichs stab, som en slags sekretær, og følte på mange måter at hun ble eid av henne. Hun lekte sjelden med andre barn, og fikk ikke en vanlig oppvekst, men var i stedet en del av showbusiness-livet og morens image.

– Jeg så nettopp et intervju med datteren hvor hun forteller at noen skulle lage en bakomfilm fra hjemmet deres. Hun forteller at Marlene hentet inn masse barn til innspillingen for at det skulle se fint ut. Barna var der for å spørre om Marlenes autograf, men skulle framstå som datterens lekekamerater, forteller Raustøl.

Like sammensatt og kontrastfull som Dietrich, var også Piaf. Hun fikk mye kritikk etter andre verdenskrig fordi hun holdt konserter for tyske soldater, og ikke tok like tydelig avstand nazistene som Dietrich gjorde.

– «Sporv og engel» åpner med slutten av andre verdenskrig. Her har Edith samlet en liten gruppe venner og sammen hører de på en overføring av en Marlene Dietrich-konsert på radio. De beundrer henne alle sammen, og snakker om alt hun gjorde under krigen, men også om hva Edith gjorde. Og det er ikke kjent i det hele tatt, påpeker regissøren.

– Edith hjalp krigsfanger fri, hun hevdet at de var musikerne hennes, lagde falske pass til dem og fikk dem ut av leirene. Men dette snakket hun aldri om i ettertid.

Prøver å puste

Jynge og Raustøl synes det er fascinerende, men også vanskelig å skulle portrettere to så ikoniske skikkelser.

– Det er skummelt og umulig. Jeg prøver å puste, sier Jynge.

– Hun sier det til meg hver dag: «Jeg må huske å puste!», skyter Raustøl inn.

– Jeg er jo glad for oppgaven! Men det er en utfordring å skulle framstille et menneske som har levd og som så mange har et så sterkt forhold til. Stemmen hennes var så spesiell, så unik. Som alltid handler skuespillerarbeidet om et møte mellom en selv og den karakteren man skal framstille. Det er mange ting med henne jeg kjenner meg igjen i. Så jeg stuper inn i dette med hele meg, og puster innimellom. Det er dessuten en stor glede for meg å få jobbe med Ann-Christin igjen. Og å få hoppe til sengs med Ingeborg!

Synge. Elske.

Selv om stykket handler om kjærlighet mellom to kvinner, er ikke skeivheten det vesentlige i det, ifølge Raustøl, Jynge og Rommen.

– Det er en selvfølge at dette stykket settes opp. Det Norske Teatret har hatt flere forestillinger med skeive tema, men det har alltid vært god tekst som har stått i sentrum, forklarer Raustøl.

– Du kan ikke leve uten kjærlighet. Det er kanskje essensen i både Marlene og Ediths liv. Kanskje er det også kjernen av stykket, sier skuespilleren.

– Edith kunne ikke leve uten kjærlighet og sang, legger Jynge til.

– I et intervju, kort tid før hun dør, blir Edith spurt om hva som er viktigst for henne i livet. Hun svarer: «Å synge». Intervjueren følger så opp med å spørre: «Hva er det nest viktigste?» Da svarer hun: «Å elske», forteller Rommen.

– Kraften i musikken, motet og fantasien, energien og lidenskapen til disse to artistene kan kanskje i disse mørke tider gi oss glede og styrke.