Trans
Elliot Page om den største gleden ved å komme ut
I et nytt essay skriver Elliot Page om transeufori og tiden etter gjennombruddet «Juno», som han kaller en film om trans.
– Hva har jeg lært av det å transisjonere? Jeg kan ikke overdrive den største gleden, som er å virkelig se deg selv. Jeg vet at jeg ser annerledes ut for andre, men for meg, begynner jeg omsider å ligne meg selv.
Slik åpner skuespiller Elliot Page et essay i magasinet Esquire. På forsiden er skuespilleren kledd i en hvit ermeløs trøye, svarte bukser og et lite gullhalskjede. Antrekkene han er ikledd inni selve magasinet er like enkle. Hvorfor verken antrekkene eller fotoshooten er ekstravagant, blir raskt tydelig.
– Eufori: Sommer, det er varmt og jeg går nedover gaten i en hvit t-skjorte som passer meg, tilbakelente skuldre, nyter solen og dagen, skriver Page og understreker at gleden etter å ha kommet ut ligger i de små tingene.
– Før ville det ha vært en veldig annerledes tur. I stedet har du ideer som blomstrer i hodet, ikke en konstante følelse av skam og selvhat, skriver Page.
– Transfobien er ekstremt
Page forventet ikke at reaksjonene på transisjoneringen skulle være så stor. Det føltes annerledes da han kom ut som homo i 2014, skriver han. Da han kom ut som trans fikk han mye støtte – men også mye hat.
– Transfobien er bare så, så, så ekstremt. Hatet og ondskapen er ustanselig. Når folk sier «Han vil spille cis-menn nå», opplever jeg at underteksten er at de tror det vil være en prestasjon for meg. I motsetning til at jeg er trans, jeg er skeiv, og jeg vil spille de rollene.
Samtidig som han mener det må være mulig for transpersoner å spille cis-karakterer, undrer han seg om cis-kjønnede skuespillere får de samme spørsmålene som han selv: Om han er redd for å nå bare bli ansatt i transroller.
– Ville du spurt Jennifer Lopez eller Rooney Mara om de er bekymret for å bare bli ansatt til å spille cis-kvinner?
«Juno» – en «transfilm»
I essayet reflekterer Page blant annet rundt filmen «Juno», der han spilte tittelkarakteren. Rollen var Page sitt store gjennombrudd og det gikk ikke lang tid før han ble en ettertraktet skuespiller.
I filmen fra 2007 spiller Page den gravide tenåringsjenta Juno.
– Folk, spesielt tenåringsjenter, responderte virkelig til karakteren. Det var nytt at en film traff det publikummet det traff, med henne som tittelkarakter. Det var relatert til min skeivhet og transidentitet, skriver Page.
Han understreker at flere har kalt filmen «en transfilm» og er kritisk til hvordan dette ble avfeiet av produksjonsteamet.
– Du har en film som hadde den suksessen og den store, store profitten fra både filmen og filmmusikken – også knuser du det. Du drar stor nytte av denne karakteren som folk knyttet seg til, også gjør du det. Det er ekkelt. Jeg skulle ønske jeg kunne gå tilbake og erfare det nå. Som meg selv.
Sleit med depresjon etter suksessen
Etter «Juno», følte Page at det var forventet av ham å opptre som kvinne i offentligheten. Juno «tok nesten livet av [ham]», forteller Page. Han sleit «intens depresjon, angst og alvorlige panikkanfall» som fortsatte utover i 20-årene.
– Jeg visste ikke hvordan jeg skulle fortelle folk hvor syk jeg var, skriver han.
– Jeg levde livet og drømmene mine ble til virkelighet. Likevel forlot jeg nesten aldri hotellet da jeg filmet «Inception».
Etter å ha kommet ut som trans opplevde han en «bølge av kreativitet». Dette inspirerte ham blant annet til å lage en EP med lo-fi soveromspop. Han forteller også at han har skrevet et filmmanus med tatovør og nær venn Beatrice Brown.
Og ikke minst: Han er nesten ferdig med førsteutkastet til sitt memoir kalt «Pageboy». Her skriver han blant annet om forholdet til sin egen kropp, overfall, psykisk helse, kjærlighet, forhold, sex og Hollywood.
