Elsa Lystad er død

«Min mor sovnet stille inn i går kveld», bekrefter sønnen Hallvard Szemes overfor NRK onsdag ettermiddag.

«Det var veldig fredfullt, det hele var over på to timer, og familien var til stede. Det var en fin utgang på et langt liv», sier Szemes.

Blikk intervjuet Elsa Lystad i februar 2013, og da snakket hun om sitt forhold til det skeive miljøet. Lystad var en av Norges mest kjente skuespillere i flere tiår og har vært med i over 60 norske filmer. Hun har hatt 160 hovedroller på scenen og bidratt i et utall TV-produksjoner. Hun er hun tildelt Komiprisens hederspris og Kongens fortjenestemedalje i gull. I 2011 fikk hun Oslo bys kulturpris. Men hun var også æresmedlem i HomoPositiv, og under Gaygallaen i 2011 ble hun tildelt «Faghag»-prisen.

– Den klarte jeg å knuse da jeg kom hjem, men jeg kjøpte en klipsramme som var helt maken. Det er klart at jeg er kjempestolt av disse, for jeg ventet det ikke. Jeg tenker «Gud, skal jeg ha det? Jeg har jo bare hatt det hyggelig». Jeg blir glad og viser dem fram til de som ikke har greie på dette. Jeg synes vi skal være glade for at vi kan være sammen og dele. Være glade for at vi er avhengige av hverandre. Vi skal ikke være så stramme og si at «noe ikke passer seg». Det er kjedelig, sa Lystad til Blikk i 2013.

Lekent voksenliv

«Gjennom hele sin lange og fantastiske karriere har Elsa på en humoristisk og effektiv måte bidratt til å komme fordommer til livs. Hennes innsats har hatt en stor og viktig rolle i vårt engasjement for større respekt og aksept i samfunnet», het det i begrunnelsen fra Homopositiv da Lystad ble æresmedlem i 2008.

– Hvorfor er du så åpen? spurte Blikk i 2013.

– Det er ikke noe «hvorfor» det. Jeg tror jeg er født nysgjerrig, og som skilsmissebarn alene med mor og en liten bror, måtte jeg være mye voksen da jeg ikke var det. Jeg har elsket å få lov til å leke senere, og jeg synes det er viktig å ta inn alle. Ikke bare bry seg om de som er mest kjent, eller å passe på alltid å være så flink. Jeg har også vært sammen med kolleger som er like som meg der. Jeg var for eksempel med i Tramteateret da jeg 50 år, og det var så gøy, selv om ikke alle skjønte hvorfor jeg ville det.

På Aksepts hagekonsert i 2011 og ved flere andre anledninger har Elsa Lystad begeistret fortalt om at hun er så gæær´n etter å danse. At hun i stedet for å være på kjedelige premierefester, heller gikk på London eller Enka for å danse med de flotteste mennene i Oslo. Hun fortalte til Blikk at hun kunne komme hjem med helt vått hår, og at barnebarnet hennes lurte på om det hadde regnet ute. Men nei, det var bare bestemora hans som hadde vært ute og danset på homopub.

De håpløse historiene

Tidlig på 60-tallet fikk hun venner i det den gang så skjulte homomiljøet i byen. Og forbudet mot homofili stemte dårlig med hennes sterke rettferdighetssans.

– Jeg skjønte ikke at dette ikke skulle være lov. Jeg husker min flotte bestevenn. Han var danser og en flott skuespiller. Han fikk en forferdelig skjebne. Jeg hadde mange venner som ikke er lenger. Nå er det ikke slik som den gangen, og det er fint at folk står fram og er idoler for andre, men mange har det fremdeles tungt og mange blir fortsatt smittet av hiv. Det er heller ikke lett når noen ikke kan godta seg selv, og familien forventer at du skal være slik og slik, fortalte Lystad, og la til at hun også hadde et nært forhold til Kim Friele og Wenche Lowzow.

– Disse to forgangskvinnene er to tydelige og ordentlige damer. Jeg demonstrerte og opptrådte i Studenterlunden sammen med dem. Friele og Lowzow var søte og morsomme damer. Dette var noen ordentlige kvinnfolk, synes jeg.