Quentin Crisp på Elsker

Monologen «Resident Alien» (1996) skrevet av Tim Fountain, består i all hovedsak av Quentin Crisps egne betraktninger der han tar opp aktuelle og tidløse moralske dilemmaer som tv, oralsex, stil og lykkens hemmelighet. Monologen har blitt framført på teaterscener i mange år, og stadig nye generasjoner begeistres.

Nå har skuespilleren Morten Rudå (60), kulturprodusent og regissør Ole Christian Øen (52) og journalist, programleder og forfatter Jostein Pedersen (61) slått seg sammen og produsert en norsk versjon av stykket. Pedersen har oversatt monologen, Rudå spiller Quentin Crisp, og Øen har regien.

Ideen om å gjøre dette går 20 år tilbake i tid. Pedersen drømte om å oversette stykket og sette det opp med Rudå som Crisp. «Er du gal,» sa Rudå den gang. «Jeg er altfor ung. Det er forresten du også!»

Men nå er tida inne. Alle tre er blitt voksne og forstår nå mer av Quentin Crisps vidd og ideer, som de mener er forbausende aktuelle også i dag.

Skjelt ut og spyttet på

Skuespilleren og forfatteren Quentin Crisp (1908 –1999) flyttet fra londonforstaden Sutton, til sentrum av London. Han hadde studert journalistikk og kunst, og hans optimale mål var å bli berømt. Mens han ventet på gjennombruddet, vanket han på caféer i Soho der han traff andre unge homser, og snart flyttet han inn i et lite værelse i Chelsea der han bodde de neste 40 årene.

Han spradet stolt gatelangs på 1930- og 40-tallet med sminke, lilla hår, silkebluse og fargesprakende skjerf. Han ble skjelt ut, spyttet på og fikk juling. Han var ofte arbeidsløs. For hvem ville ansette en mann med farget hår og høye hæler? Han jobbet som sexarbeider et halvt års tid, men det fungerte etter hans eget utsagn dårlig siden han var mer ute etter kjærlighet enn penger.

Da han meldte seg til hæren da 2. verdenskrig brøt ut, ble han erklært kampudyktig av legene fordi han «led av seksuell perversitet». I 1942 begynte han som aktmodell på kunsthøyskoler i stedet – som han fortsatte med de neste 30 årene: «It was like being a civil servant, except that you were naked.»

Kontrær og uforutsigbar

I 1968 ga han ut «The Naked Civil Servant». Den kritikerroste selvbiografien ble senere filmatisert med John Hurt i rollen som Quentin Crisp. I 1975 ble tv-versjonen av filmen sendt på britisk og amerikansk fjernsyn, og gjorde begge til stjerner. Suksessen førte Crisp i en ny retning. Han begynte å turnere med et show der den første halvdelen var en underholdende monolog løst basert på memoarene hans, og andre halvdel var hans svar på spørsmål fra publikum.

Han hadde kontrære meninger. Han var for eksempel sterkt imot Dianas måte å skaffe seg sympati på etter skilsmissen fra Charles, og han hadde ikke sympati for datidas homokamp: «Hva vil du frigjøres fra? Hva er det å være stolt av? Jeg tror ikke på rettigheter for homofile», hadde han sagt til Peter Tatchell.

Likevel kan han trygt kalles homoaktivist, i kraft av å være selvlysende homo hvor som helst og når som helst. Men hans uavhengighet og uforutsigbarhet var ikke populær hos den homopolitiske bevegelsen. Mange betraktet Crisp mest som «ei skrulle».

Men spissformuleringene om alt fra livsstil til moral, gjorde han berømt og med årene enda mer ettertraktet som intervjuobjekt, studiogjest, og også statist/birolle i diverse filmproduksjoner, blant annet som Elisabeth I i filmen «Orlando».

Likevel hatet han England. 73 år gammel rømte han til New York og fant en liten leilighet i Manhattans East Village, og sverget på at han aldri skulle dra derfra igjen.

Fra homse til transkvinne

Heller ikke i USA ville han hemmelig telefonnummer. Hvordan skulle han ellers bli oppringt og bedt ut på gratis middag av mennesker han ikke kjente? Hans åpenhet mot fremmede forklarte han som en dyd av nødvendighet for de som ønsket sosial inkludering i stedet for tillært etikette, som etter hans oppfatning var ekskluderende. Åpenheten medførte at han kunne holde liv i seg selv ved å takke ja til middagsinvitasjoner fra nær sagt hvem som helst. Verten betalte gildet, mens Crisp «sang for maten» ved å underholde med fantastiske historier. En middag med han ble omtalt som «et av New Yorks beste show».

Det vanket enda mer berømmelse da artisten Sting dedikerte låta «Englishman In New York» til han. Boy George skrev også om Crisp. I selvbiografien «Take It Like A Man» (1995) forteller han at han alltid følte slektskap med Crisp fordi han selv som ung homse opplevde mye av det samme homohatet i England.

I en alder av 90 år kom Crisp til at han var transkvinne og ikke homofil mann. I «The Last Word», tredje og siste delen av selvbiografien, som ble utgitt posthumt i 2017, skrev han: «Det eneste i livet mitt jeg har ønsket og ikke fikk være, var å være kvinne. Det vil være mitt livs største beklagelse. Hvis operasjonen hadde vært tilgjengelig og billig da jeg var ung, da jeg var 25 eller 26 år, ville jeg ha hoppet på sjansen. Livet mitt ville ha blitt så mye enklere».

«Resident Alien». Premiere fredag 2. oktober kl. 19.30 på Elsker, Kristian IVs gate 9, Oslo. Spilles også lørdag 3. oktober kl. 17 og 19.30 og søndag 4. oktober kl. 17 og 19.30.

Info og billetter: «Resident Alien»