Elton John er blitt pappa

Er jeg den eneste i hele universet som ikke klarer å engasjere meg? Jeg unner faktisk hvem som helst å bli foreldre. I dette ligger selvsagt et hav av moral, (u)kunnskap og biologi. Hvem er jeg som skal bestemme og mene noe om andres liv? Mediakakafonien rundt Elton Johns farskap forteller oss noe om at vi ikke er kommet så langt som vi trodde. Det forteller også noe om hvilket land og folkeslag vi nordmenn faktisk er – dette er gammelt nytt for oss. På lik linje med kvinnelige biskoper, homovelsignelse i Kirken og fundamentale menneskerettigheter enten mennesket er slikt eller sånn. Vi vet også at i resten av verden er det ikke slik. I vår transparente og globale tid er det å få barn både en rett og en plikt. Avhengig av arv og miljø. Dette vet vi, fordi verden er blitt mindre og andre kulturer er kommet oss nærmere. Samtidig går utviklingen i vår vestlige enklave fort - og kanskje fortere enn hva godt er. Der henter jeg argumentene fra musikkhistorien. Når et nåtidsmenneske sitter og nyter gregoriansk sang eller Bachs kantater oppsøker vi en forgangen stemning som skal tilføre oss noe. Som regel blir vi tilfredsstilt. Men hva vet vi egentlig? Er fort i dag like fort som på Bachs tid? Er aktelsen for Gud i en greogoriansk sang den samme i dag som på 1100-tallet? Nei, dette vet vi ikke. Men vi bruker kunnskap og sunn fornuft. Av og til settes den sunne fornuft foran kunnskap. Derfor skjønner vi at det er forskjell på voksne mennesker som etter nøye overveielser velger å bli foreldre – og er villig til å betale mentalt og materialistisk for det – enn en stakkars 14-åring i en kommunal leilighetsblokk i en grim nord-engelsk industriby som blir kjørt på tjukken av en overkåt sjarlatan og dømt til et evig liv på sosialen. Det er nå vi skal trekke pusten og spørre: Overlever kjærligheten alt? Får 14-åringens unge det like godt som Eltons? Aner ikke. For livet kommer sannelig ikke med bruksanvisning. Men når et liv er kommet til verden plikter vår sivilisasjon og hilse det velkomment. Til en jammerdal. Til en rosehave. Skjebnen overgår faktisk vår forstand. Men sparkebukse er avsendt – til Elton og 14-åringen.