– Vi vet ennå ikke hva Raftoprisen vil føre med seg. En ting vi kan være sikre på er at SMUG vil møte motstand på grunn av prisen. Jeg har lyst å være optimist, men det er vanskelig, sier Dennis Wamala i SMUG. Aktivist Dennis Wamala (27) fra Uganda var nylig i Norge for å motta Raftoprisen sammen med andre aktivister i SMUG, Sexual Minorities of Uganda. Wamala er også engasjert i organisasjonen Icebreakers Uganda, en nasjonal støttegruppe for lhbt-personer. Blikk Nett traff aktivisten og fikk et nært møte med frykt og trusler, men også mye engasjement og håp.
– Hva betyr Raftoprisen for deg og SMUG?
– Raftoprisen gjør oss synlig, både nasjonalt og internasjonalt. Prisen gir oss også mulighet for å knytte til oss flere samarbeidspartnere. Og ikke minst gir den oss pågangsmot og vilje til å fortsette arbeidet vårt. SMUG inngår i en bred koalisjon som kom sammen i 2009 for å kjempe mot anti-homo lover. De har vunnet fram med flere saker i det ugandiske rettssystemet.– Koalisjonen er vår viktigste støttespiller. Da vi opprettet koalisjonen var vi til sammen ni organisasjoner. Nå er vi over 40, og det er en økning som har skjedd på ett år, sier Wamala og legger til at SMUG ikke kjemper for særrettigheter for en spesiell gruppe. De driver en menneskerettighetskamp. Nettverket til SMUG strekker seg utover Ugandas landegrenser.– Internasjonalt har vi allierte hos ambassader i Uganda og vi møter diplomater for å diskutere og legge strategiplaner. I tillegg har vi selvsagt lhbt-organisasjonene i naboland som Kenya og Tanzania, og en rekke internasjonale organisasjoner, som LLH og svenske RFSL, som gir oss støtte. Wamala forteller at det er vanskelig å få lhbt-saken inkludert i begrepet menneskerettigheter.– I Uganda er dette vanskelig fordi alt henger sammen med kultur og religion. Sammekjønnsrelasjoner i Uganda blir ikke sett på som kjærlighet. Det blir bare forbundet med sex. Når folk ser en homofil mann tenker de bare på analsex, og kun det. I Uganda er sex tabu, det snakkes ikke om. Da Raftoprisen ble delt ut i Bergen i november feiret stiftelsen 25-års jubileum og en rekke tidligere prisvinnere var tilstede. Selv for mange av dem hadde ikke lhbt en naturlig plass i menneskerettighetene.– Mange av dem fikk øynene opp for lhbt-rettigheter da de hørte historiene våre. Det viser at vi er i utvikling hele tiden.
– Ser du for deg at Uganda noen gang vil godta lhbt-personer.
– Selvsagt. Hvis ikke kunne jeg gitt opp nå. Men det er en lang vei å gå fortsatt.
Religion og bistand
Det har kommet for dagen at det finnes koblinger mellom antihomolovgivning i afrikanske land og evangeliske kirker i USA. Lovforslaget som ble fremmet i Uganda i 2009 blir også koblet til amerikanske evangeliske kirker, og det har kommet påstander om både økonomisk og faglig støtte fra evangeliske kirker til å utarbeide lovforslaget. Dennis Wamala møtte nylig Utenriks- og forsvarskomiteen, ved leder Ine Marie Eriksen Søreide (H) og Karin S. Woldseth (Frp) for å snakke om bistand, sett i lys av at religion og religiøse ledere og organisasjoner aktivt jobber mot lhbt-rettigheter.– For meg var det viktig å sette fingeren på hva det er som driver hatet fremover. Vet myndighetene i Norge hvor bistanden til Uganda brukes? Man gir bistand i god tro, men pengene går gjennom mange ledd og kan ende opp i organisasjoner som jobber mot menneskerettighetene. Så min oppfordring til Utenriks- og forsvarskomiteen var at man må følge pengene. Bistanden delegeres av Norad til Digni, tidligere Bistandsnemnda, som fordeler midlene til sine organisasjoner og kirkesamfunn.– Jeg tror ikke Norad har den fulle oversikten over alle disse leddene, sier Marna Eide i LLHs internasjonale utvalg.– Det er spesielt viktig fordi det her er snakk om kristne organisasjoner, og fordi religion har spilt en stor rolle i Uganda når det gjelder anti-homoholdninger. Vet vi med sikkerhet at norsk bistand ikke brukes i anti-homoarbeidet? – Lederen i Utenriks- og forsvarskomiteen lovet å ta opp disse spørsmålene i Stortinget, sier Wamala.
– Vi får skylden
Flere land har foreslått sanksjoner og kutt i bistand til land som bryter menneskerettighetene, og spesielt med hensyn til lhbt-rettigheter. Storbritannia har varslet reaksjoner overfor Uganda og Ghana.– Det er feil strategi, sier Wamala til Blikk Nett. – Hvis man skal begynne å si at Uganda ikke får bistand så lenge de diskriminerer lhbt-personer, så vil det føre til direkte kutt i generelle prosjekter og hjelpetiltak. Og hvem får skylden for det? Lhbt-miljøet. For oss i Uganda er det viktig å bruke diplomatiske strategier, fremfor å gå ut stort i pressen. Det vil bare føre til større tilbakeslag. Han trekker nok en gang frem menneskerettigheter som fokuspunkt.– SMUG er opptatt av menneskerettigheter, og skal andre lands myndigheter påvirke Uganda må fokus ligge der. Ikke på lhbt som en særgruppe.
– Er det mange lhbt-personer som velger å flykte fra Uganda og som søker asyl i andre land?
– Ja, det er det. Mest fordi de har vært arrestert eller opplevd trusler. Det er noe ved å leve som lhbt-person i Uganda som, jeg vil ikke kalle det en paranoid følelse, men det faktum at trusselen er så virkelig, og du faktisk kan dø når som helst, gjør at mange ikke takler livene sine. De vil bare flykte, og noen gjør det med dop eller alkohol. Som aktivist har jeg ikke samme trangen til å flykte. Han forteller at han alltid lengter hjem til Uganda, uansett hvor han måtte befinne seg i verden.– Mange vil sikkert mene at jeg er gal som vil tilbake til Uganda etter å ha vært i et land som Norge i en uke. Her hopper ikke hjertet mitt over en takt om noen ser på meg to ganger. Men sånn er dagliglivet i Uganda. Dette er en så viktig sak at jeg er villig til å dø for den. Og sjansene for at det kan skje er store.
– Hva er det som holder deg i gang?
– Å være lhbt-aktivist i Uganda er en skitten jobb. Men noen må ta den. Hvis alle rømte landet, hva da?
– Hva med den store kjærligheten?
– Lhbt-miljøet i Uganda er et lite, men sterkt nettverk. Vi har ikke egne steder hvor vi møtes, men det er ikke vanskelig å finne andre skeive. Selv om man er på et sted med flere hundre mennesker vil lhbt-personer alltid gjenkjenne hverandre. Det å operere i undergrunnen gjør at man får egne koder som andre ikke forstår, sier Dennis Wamala. – Men det å treffe noen kan være vanskelig fordi jeg er aktivist. Hvis jeg har deltatt på en pressekonferanse eller liknende så kan jeg ikke gå ut på en uke. Da er ansiktet mitt kjent og jeg setter både meg selv og andre i fare.
SMUG og de andre i koalisjonen fortsetter arbeidet mot antihomoloven og for lhbt-rettigheter i Uganda.
