En hbt-kamp mot islamfobi?

Publisert

Sara Azmeh Rasmussen advarer hbt-bevegelsen mot et reduksjonistisk syn på islam og muslimer forkledd som nestekjærlighet og humanisme. Skal hbt-bevgelsen ruste seg til kamp mot den angivelig økende islamfobien, både i egne rekker og i samfunnet generelt, og alliere seg med anti-rasistiske krefter? Spørsmålet er allerede besvart av mange ledere og representanter for hbt-organisasjoner både i Norge og internasjonalt. Svaret er ja. Eksemplene er mange. Men premisset om en irrasjonell og rasistisk frykt for muslimer som gjennomsyrer samfunnet, og som denne argumentasjonen og kampen bygger på kan og bør problematiseres. La det først bli sagt. Det er både forståelig og positivt at personer som har kjent diskriminering på kroppen og levd på utsiden av samfunnet, nå ønsker å jobbe aktivt for et mer åpent og inkluderende fellesskap. Det er prisverdig å vise solidaritet med svake grupper, selv når dette kan gå på bekostning av den egne gruppens interesser og mål. Jeg mener likevel at ingen av partene tjener på forenklende analyser og at hbt-bevegelsens redde, nærmest masochistiske fremferd i forhold til islam, er mer til skade enn til nytte for muslimer flest. Har det slått de av oss som fronter dette arbeidet at mye av det som feilaktig blir tolket som en irrasjonell fobi og rasisme, i realiteten er skepsis mot manglende respekt for viktige verdier og demokratiske prinsipper? Er det rimelig å generalisere, forenkle, stemple og redusere islamkritikken i dag av en bevegelse som har drevet med religionskritikk i årtier, og hvor dette har vært avgjørende for dens eksistens? Og er alle som peker på den innbygde heteronormativiteten og homofobien i islam - i likhet med de andre monoteistiske religionene - enten hatske rasister eller kokosnøtter som bærer ved til bålet?I en opinionsundersøkelse gjennomført i november 2007 av Danmarks Statistik svarte 28 % fra gruppen borgere med bakgrunn i muslimske land at de ønsket et forbud mot homoseksualitet. Til sammenligning var det 3 prosent av andre dansker som svarte ja på dette spørsmålet. I undersøkelsen støttet 50 prosent i den muslimske gruppen forbud mot ytringer som «angriper religion». I Norge foreligger så vidt jeg vet ikke en slik undersøkelse, men signalene fra det muslimske miljøet peker på at homofobi er et utbredt fenomen. Hva gjør hbt-bevegelsen i møte med denne nye utfordringen? Forfatter Anne Holt oppgir i et intervju (19.06) til Dagsavisen at hun er skremt av homohat og muslimhets. Hun ser «tendenser i samtiden» hvor «det har blitt vanskeligere å være homofil eller muslim i Norge enn det var for ti år siden». Hvor plasserer Holt den muslimske homohateren i dette bildet, og hvorfor konkretiserer ikke den ellers skarpe Holt hva muslimhetsen dreier seg om? Slik jeg tolker hennes budskap deler muslimer og homofile den samme skjebnen i kraft av å være minoritetsgrupper i en råere offentlighet. Mens Holt er skremt av det hun mener er hat mot muslimer, er jeg skremt av det jeg tolker som et reduksjonistisk syn på islam og muslimer forkledd som nestekjærlighet og humanisme. Tidligere leder i Skeiv Ungdom, Stian Amadeus Antonsen, skrev i et debattinnlegg i Dagbladet, «Lær av homobevegelsen!», (20.04) at islamfobi gir mer mening enn homofobi og oppfordret «muslimske aktivister» til å «organisere sin kamp». Hva som menes med muslimske aktivister vil jeg ikke spekulere i, men jeg håper at en respektert homoleder som vet hva religiøs fundamentalisme innebærer for homofiles situasjon og rettigheter ikke her mener radikale muslimer. Opplyste, moderate og sekulariserte muslimer er allerede aktive medborgere uten særinteresser, og trenger derfor ikke å organisere seg. Men min hovedinnvending mot Holt, Antonsen og hbt-talspersoner som lar seg rive med en rådende politisk strømning, er at de slik selv blir en buffer mot religiøs reform som er nødvendig for å etablere respekt for muslimske homofiles menneskeverd, og at dette i sin tur fører til økt skepsis mot muslimer generelt. Det er bekymringsfullt at mange av oss ikke lenger klarer å se det tydelige skillet mellom medfødte egenskaper og en kjønnsidentitet eller seksuell legning på den ene siden, og en religiøs tro eller et tankesystem på den andre siden. Mens den førstnevnte er en uløselig del av et individs kropp og identitet, og i de fleste tilfeller noe stabilt og vedvarende, er den sistnevnte alltid åpen for revisjon og endring. Kritikk av det første er trakassering og diskriminering som ikke fører til annet enn lidelse for personer den rettes mot. Religionskritikk kan derimot føre til større erkjennelse hos alle parter. Uten denne formen for intellektuell utfordring, ville verden stått stille og vi ville fortsatt drevet med heksebrenning. Uten denne formen for kritikk, vil muslimske homofile og transpersoner fortsatt leve under jorden i demokratier, og bli utstøtt av sine familier, straffet og henrettet i mange muslimske land. Vi klarer helt fint å se dette skillet når det gjelder kristendommen, noe det berettigede raseriet mot årets Fritt Ords pristildeling er et bevis på. Når det gjelder den muslimske minoriteten, hersker det fortsatt usikkerhet og forvirring. Men jeg vil påstå at den beste formen for respekt vi kan vise hverandre er å behandle alle religioner likt, og viktigst, alle mennesker likt; muslimer, kristne eller andre. Den kritikken vi utsetter den kristne verdikonservative Nina Karin Monsen eller biskop Ole Christian Kvarme for, må vi kunne føre mot leder i Islamsk Råd Senaid Kobilica. Vi må klare å manøvrere i et uoversiktlig politisk landskap uten å ofre våre prinsipper. Det finnes ingen motsetning mellom kampen mot rasisme og mot homofobi. Tvert imot, er disse kampene sammenflettet fordi begge bygger på enkeltindividets ukrenkelige rettigheter. Jeg understreker enkeltindividet, ikke kulturer, ikke religioner. Hvis islamkritikk i de fleste tilfeller får merkelappene, islamfobi, muslimhets, muslimhat, og blir forstått som en form for fremmedfiendtlighet, blir debatten paralysert. Jeg håper vi aldri kommer dit.Sara Azmeh Rasmussen, skribent

Powered by Labrador CMS