Etter å ha lest Louis Gay og Leiv-Ove Hansens tilvar på blikk.no kan det virke som Gay, Hansen og jeg delvis misforstår hverandre og opplever å bli tatt til inntekt for syn vi ikke har, skriver Tonje Gjevjon.
Misforståelser eller ikke, uenigheten omkring paragraf 155 er reell og jeg forsøker i dette innlegget fokusere på de to punktene jeg mener er vesentlige med hensyn til uenigheten.

1. Hva innebærer denne ordlyden i paragraf 155: «HIV-positive som med overlegg smitter andre»?
Handler overlegg om å bevisst forsøke å påføre andre HIV smitte, eller mener man med overlegg at man har en bevissthet om at det er en reell risiko for å smitte andre?

2. Enkeltpersoners ansvar.
Om man vet at man er eller kan være HIV-smittet, bør man da formulere dette til den/de man ønsker sex med? Informasjon omkring egen status/mulig status vil medføre at begge tar et ekstra ansvar og velger beskyttet sex. Det er jo forebyggende. Informasjon omkring mulig status kan også medføre at man blir valgt bort, at aktuelle partnere trekker seg og ikke ønsker sex med den som kan være/er HIV smittet. Og det er nok den viktigste årsaken til at folk i risikogruppen ikke formulerer for sine mulige partnere at de kanskje er smittet av HIV.

Til punkt 1.
Leiv-Ove Hansen skriver i sitt innlegg: «De som mener at kriminalisering og straff er et godt virkemiddel for å hindre smitte, må få mer kunnskap og forståelse».
Hansen skriver videre : «Hvis en smitter noen med overlegg er det klart en skal kunne bli straffet, men det er det ikke mange tilfeller av».

Kriminalisering og straff er virkemidler vi har for visse typer uønsket/ kriminell adferd. Målet er ikke bare å forebygge slik adferd, målet er også at den som ikke klarer å la være å utsette andre for smerte, fare eller vold bringes til ansvar gjennom rettssystemet, og får mulighet til å gjøre bot.

Folk som ikke tester seg mellom hver gang de har ubeskyttet sex vet at de er i risikogruppen, og kan smitte andre. Homofile menn er klar over at det er en risiko for at de kan overføre HIV–viruset om de har ubeskyttet sex to eller flere ganger på rad uten å teste seg for HIV. Når man velger å ikke teste seg mellom en rekke med ubeskyttet sex-episoder er man altså klar over at man utsetter andre for mulig HIV-smitte. Jeg definerer det som at man handler med overlegg når man vet at man risikerer å smitte andre. Og hva koster det å teste seg? Hva er egentlig problemet?

Vi snakker ikke om vanskelige valg eller livsviktige behov her – vi snakker om muligheten til å ha ubeskyttet sex satt opp mot faren for å påføre andre livsvarige sykdom. Et vanskelig valg?

Til punkt 2.
Hvorfor er det viktig for noen å fjerne paragraf 155? Hva er målet? Ansvarsfraskrivelse?
Ønsker ikke de som smitter andre folk med HIV å fremstå som voksne, bevisste, tilregnelige mennesker og derigjennom stå ansvarlig for sine handlinger?

Gay skriver at høye smittetall blant homofile kanskje har noe med typen sex homser ofte praktiserer å gjøre, som analsex med den høyeste risikoen for smitteoverføring, kanskje også kombinert med høy grad av partnerbytte. Ja vel, men burde ikke det medføre at denne gruppen er ekstra nøye med å bruke kondom? For bruker gutta kondom, så slipper man med overlegg å påføre seg selv og andre HIV-smitte.

Både Hansen og Gay mener begge parter har ansvar for å beskytte seg. Gay argumenter på sin blogg for at man ikke skal legge sin skjebne i andres hender. Det er jeg helt enig i, men jeg mener også at den som vet han kan være HIV-smittet har et særskilt ansvar. Enkeltindividets respekt for andres liv og helse reflekteres gjennom handlinger. Å ta vare på hverandre gjennom beskyttet sex er kanskje derfor noe menn som har hyppig partnerbytte kan bli flinkere til.

Til syvende og sist handler diskusjonen omkring paragraf 155 dessverre om noe så banalt som om at enkelte menn mener det er en menneskerett å ha sex uten kondom, og at man ikke kan forvente at menn skal være avholdene fra ubeskyttet sex selv om de vet de er HIV-smittefarlige. Når vi vet at man gjennom å bruke kondom tar vare på egen og andres helse så blir påstander om rettløshet på grunn av paragraf 155 patetisk. Hvem er det som blir rettsløs? Den som påfører andre HIV- smitte eller den som blir påført HIV-smitte?

Hansen skriver: «Til slutt må det sies at det i dag er helt greit å leve med HIV, det er noe en ikke legger merke til daglig». Når Hansen bagatelliserer konsekvensene av å leve med HIV fremstår han i mine øyne som en svært dårlig representant for SVs Homonettverk, HivNorge og den problematikken vi diskuterer. HIV gir livsvarig sykdomsproblematikk og preger hverdagen på flere måter. Det er ille at Hansen søker å bagatellisere konsekvensene som følger ved HIV for å oppnå gehør for sitt syn på paragraf 155.

Både Gay og Hansen legger vekt på samfunnets ansvar. Hva med enkeltindividets ansvar? Hva med å ha såpass omtanke for de du ønsker sex med at du som mulig HIV-smittet er mann nok til å tilkjennegi dette overfor de du begjærer? Hva med å bidra til en kultur der kondomet er en selvfølge når man ikke kjenner hverandre? Hva med å slutte å opptre som offer, og ta ansvar?

Jeg mener samfunnet bør bruke ressursene på andre områder enn på folk som i bunn og grunn kunne løst dette problemet ved å bruke kondom. Gay og Hansen argumenter for bortfall av paragraf 155 fordi den ikke virker forebyggende, fordi de mener den bidrar til at folk i risikogruppen unngår å teste seg. Om det er tilfellet er det ikke paragrafen det er noe galt med, men de som unngår å teste seg.

Å sette krav, og forvente at også den risikoutsatte gruppen homofile menn oppfører seg som ansvarsfulle medmennesker, burde være et mål for alle homoorganisasjoner og politiske partier. Jeg mener Gay, Hansen og deres meningsfeller reduserer homofile menns integritet, intelligens, vurderingsevne og medmenneskelighet gjennom sitt arbeid for å avvikle paragraf 155.

Vi som har vokst opp i Norge har masse kunnskap om HIV – og vi kan velge å ta ansvar. Ta tak i kulturen, overfladiskheten og egotrippen. Ta ansvar, og ikke fremstill HIV som en bagatell. Og til slutt: ikke se på folk i risikogruppen som ofre for en paragraf. Det er adferden, enkeltpersonene og ikke paragrafen som er problemet.

Tonje Gjevjon
Billed- og Performancekunstner

Les også:

Med rett til å skade andre

En plikt og rett til å få kunnskap og forståelse

Ingen rett å skade andre!