En verden hvor vi kan se individet og unngå kollektiv kategorisering, det er vår Ramadan-bønn for i år. Vil du si Amen til det? spør Nina Bahar, Skeiv Verden, og Umar Ashraf, Minotenk – minoritetspolitisk tenketank.
Ensporet media
I mange medier ser vi at gjerningspersonens religiøse bakgrunn blir trukket frem som driveren til den grusomme handlingen i Orlando. Vi ser det igjen og igjen: muslimer er alltid terrorister, mens andre (hvite) massemordere er ensomme ulver, psykiske ustabile einstøinger. Men hva skiller Omar Mateen fra James Wesley Howell,
som timene senere forsøkte å gå til angrep mot skeive med våpen og sprengstoff? Vi stiller oss spørsmålet om hvorfor mange velger å fokusere på den ene av de sosiale kategoriene Omar Mateen tilhørte. Hvorfor er behovet for å overkommunisere hans etniske og religiøse bakgrunn så stort. Det kan godt hende at
mannen bak massakren i Orlando var inspirert av Daesh’ voldelige ideologi. Eller kanskje han var fylt av selvforakt fordi han var homofil. Kanskje var han en ensom ulv som følte seg utstøtt av samfunnet. Men i vår jakt etter svar på disse spørsmålene så mister vi det egentlige problemet av syne: det var skeive, rasifiserte mennesker som nok en gang ble ofre for homofobi og transfobi. Omar Mateen skjøt dem ned, en etter en, så brutalt som det kan bli. Når det er viktigere å definere tragedien som islamsk terrorisme enn å ta innover oss homofobien og transfobien som banet vei for nok et brutalt angrep mot skeive, kan vi stå i fare for å bli blinde for hva som faktisk skjedde, motivasjonen bak, bakgrunn for hatet og effekten av det på et systemisk og strukturelt nivå.
Hatkriminalitet og diskriminering
Hatgjerningen i Orlando skjedde i et land hvor skeive nå har fått lov til å gifte seg, men hvor de mange steder ikke har noe vern mot diskriminering. I USA er det er stort problem at mange lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT) blir kastet ut av hjem og arbeidsplasser og lever som hjemløse. Og det blir verre: rasifiserte transkvinner, en av gruppene det rettes mest hat og brutalitet mot, har en forventet levealder på 35 år. Dette forteller om et land hvor homofobi og transfobi har reelle og dødelige konsekvenser hver dag. Hele året. Kroppene deres er gjenstand for grusomheter. Orlando ble et tragisk utslag for dette. Flere organisasjoner her til lands - og politiet selv - har de siste årene hatt stadig større fokus på hatkriminalitet. Dette er ekstremt viktig fordi hatkriminalitet utgjør en trussel mot et demokratisk samfunn. Det snevrer inn bevegelsesrommene og tryggheten til utsatte grupper – det skaper frykt i hverdagen, i hele menneskeliv. Det fører til at skeive og andre utsatte grupper tar bevisste valg om å bevege seg i de snevre omgivelsene man anser som tryggest; enten det er i en samtale med en kollega, på vei hjem en lørdagskveld eller når man uttaler seg offentlig.
Meningsdanning
Medias tilnærming til tragedien har på mange måter vært problematisk, fordi den implisitt legger skylden på en hel gruppe, nemlig muslimene. Én mann valgte å begå det som nok en gang skulle bli fremstilt som en kollektivt utført urett. Muslimer som lå og sov, var på jobb eller selv var ute og danset fikk plutselig en skyld i ugjerningen. Fremstillingen i media er også problematisk fordi den usynliggjør skeive muslimer. For mange kom det som et sjokk at
muslimsk ungdom er overbevist om at Vesten er i krig med Islam. Men hvis man ser nærmere på narrativet om at hvite massemordere er nettopp det, mens de med muslimsk bakgrunn er terrorister, så kan man forstå frustrasjonen til muslimsk ungdom. Så deilig det må være å representere seg selv og ikke en hel gruppe! For om man ser på denne tendensen til å tildele kollektiv skyld og holder den opp mot for eksempel asylmottakene som i fjor ble påtent i flere europeiske land, så begynner man å se deler av et større mønster: det ble ingen offentlig diskusjon om hvorvidt brannene var terrorisme, man var innforstått med at det var hat utført av rasistiske individer. Men resultatet av handlingen var kanskje det samme? En spesifikk, utsatt gruppe sluttet å føle seg trygge om natta.
Vår Ramadan-bønn
Tragiske hendelser som Orlando-massakren gjør ofte at vi leter etter en forklaring. Våre tanker går til de som mistet livet i Orlando, og til deres pårørende. Vi ønsker også å rette fokuset mot fremtiden. I en periode hvor den hellige Ramadan- og Pride-måneden sammenfaller, er vårt største ønske at vi alle kan jobbe for å respektere hverandre som individer. At vi fremmer toleranse, nestekjærlighet og omsorg for alle utsatte minoritetsgrupper. Et enkeltindivids handling skal ikke få redusere allerede utsatte minoriteter til å jobbe mot hverandre og skape frykt. Tvert imot, det må føre oss sammen; felles frigjøring er målet. Vi starter med denne teksten, samholdet er alt vi har. Vår Ramadan-bønn er nettopp det, for Guds skyld, la oss vise at vi er bedre enn å fremmed- og mistenkeliggjøre minoritetsgrupper. La oss vise at vi ser individet, om det er ofrene eller en gjerningsmann.
Nina Bahar, Skeiv VerdenUmar Ashraf, Minotenk – minoritetspolitisk tenketank (Kronikken er også publisert på VG.no)
