En rasismedebatt på hvite premisser?

Publisert

– Debatten om rasisme skjer nesten alltid på hvite menneskers premisser; mennesker som sannsynligvis aldri har opplevd eller kommer til å oppleve rasisme. Dette hadde ikke blitt akseptert i for eksempel en debatt om menns vold mot kvinner, skriver Isah Rakeem, prosjektleder i Skeiv Verden, og Håvard B. Øvregård, nestleder i Skeiv Verden. Skulle man akseptert at det bare var menn som la premissene for en slik debatt? Så hvorfor er det greiere at en rasismedebatt skal skje på hvite premisser? I Skeiv Verden er de fleste av oss skeive og rasifiserte, noe som innebærer minst to etiketter, en som vi kan skjule og en som alltid er synlig. Dette betyr at vi aldri kan velge å hvile en stund i kampen, som vi kan gjøre med vår skeive etikett. Daglig møtes vi av det, mistenksomheten som fremmedgjør oss, spørsmålene som skaper en distanse og sier at vi aldri kommer til å bli medborgere på samme vilkår som hvite nordmenn. Som aktive i Skeiv Verden hører dessverre historier om diskriminering til hverdagen. Våre aktive opplever diskriminering på grunn av seksuell orientering, på grunn av kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk – OG på grunn av hudfarge, språk og nasjonal bakgrunn. Som LLH har gjort i mange tiår, så må også vi si fra når vi opplever diskriminering; fordi dette er det eneste riktige å gjøre. Om vi bare jobber bort transfobi og homofobi så vil vi fortsatt bli diskriminerte, fordi vi ikke er hvite. Men å være den som sier ifra om rasistiske strukturer i Norge er en utakksom rolle. I dette landet fremstår det som mer problematisk å peke på rasisme enn å ytre seg rasistisk. Hersketeknikkene er mange, ørene vil ikke høre, og på tre sekunder avfeies vår opplevelse av rasisme. Det er nemlig slik at det alltid finnes unnskyldninger til hvorfor vi tror att vi opplever rasisme. Hvite mennesker, som trolig aldri opplever rasisme, sier at vi har misforstått. En av grunnene til dette er at man har et bilde av rasisten som en skalla mann med bomberjakke som har en klar intensjon om å være og oppføre seg rasistisk. Johannes Anyuru forklarer det best: Rasisten er alltid noen andre og aldri en selv. Det her er et bilde som må avvikles, hvis vi skal kunne ansvarliggjøre hverdagslige menneskers rasistiske handlinger og strukturene vi har i samfunnet. Rasisme er først og fremst hverdagsrasisme. Strukturell hverdagsrasisme. Rasisme er de mange små drypp av enkelthandlinger som våre medlemmer og andre som ser ”annerledes” ut opplever på gate, i butikk, på utesteder, på møter, i media, og også i reklame for dragshow. Hverdagsrasismen er usynliggjøring og mistenkeliggjøring. Vi vil frigjøring. Vi sier i fra selv om det oppleves sårt for de som ikke har ment å såre. Det er noe mer som må skje for at det skal bli en endring. Det første steget er å utfordre normene og se og erkjenne den strukturelle diskrimineringen som daglig ekskluderer. Det andre er å ha en solidarisk og lyttende holdning til rasifiserte personers opplevelser, de som opplever dette selv vet best. Dette gjelder som med andre marginaliserte gruppers erfaringer, f.eks. transpersoner. Det tredje steget er å gjøre noe – handle – og konsekvent ta tydelig avstand fra rasisme, for forandring skjer ikke av seg selv og passivitet og stillhet skader mer. Våg å stå opp for dine medmenneskers rettigheter og gjør det med stolthet, for det er bare med disse premissene vi kan skape et trygt rom for alle. Vi håper og tror at kveldens og fremtidens regnbuerasismedebatt blir en debatt der de av oss som er rasifiserte blir tatt på alvor. En regnbuerasismedebatt på rette premisser. Isah Rakeem, prosjektleder i Skeiv Verden, og Håvard B. Øvregård, nestleder i Skeiv Verden

Tirsdag 4. november, debatt «Regnbuerasime?», kl 18, Kulturhuset, Youngstorget, Oslo.

Mer info: Skeivdebatt: «Regnbuerasisme?»

Powered by Labrador CMS