En sterk tomboy

Publisert

Da «Tomboy» ble vist på Skeive filmer i 2011 fikk publikum servert en følsom, realistisk og til tider tragi-komisk film med sterke prestasjoner. 4. mai har «Tomboy» norgespremiere på kino. I «Tomboy» møter vi 10 år gamle Laure som flytter til utkanten av Paris med foreldrene og lillesøsteren. I jeans og t-skjorte, og med kortklipt hår, er det lett å forveksle henne med en gutt, og det er nettopp det som skjer da hun møter nabojenta Lisa - Laure blir Mikaël. Hun blir fort kjent med Lisas venner, og tilbringer ferien på fotballbanen sammen med naboguttene. Men leken må nødvendigvis ende. Skoleferien er snart over, Lisa er åpenbart forelsket i den nye gutten, og Laure må involvere lillesøster i løgnen ... Sannheten må frem i lyset og Laure må ta konsekvensene av det som begynte som et uskyldig spill. «Tomboy» vant juryens pris for beste film med lhbt-tema under Teddy Awards 2011. Samme år vant filmen publikumsprisen under San Francisco Frameline Gay & Lesbian Film Festival. Det har vanket priser på en rekke andre skeive filmfestivaler også. – Jeg ville syntes det var synd om «Tomboy» ikke hørte hjemme på lhbt-festivaler, spesielt fordi hovedkarakteren er en karakter mange i lhbt-miljøet kan identifisere seg med, sier regissør Céline Sciamma til Blikk Nett. – Jeg har ikke noe problem med at filmen får et skeivt stempel, men jeg ønsker ikke at stempelet skal begrense nedslagsfeltet dens. Nå når «Tomboy» skal vises på mainstream kino håper jeg jo at den får et enda større publikum.

Prisbelønt regissør

Céline Sciamma (34) ble kjent med debutfilmen «Vannliljer» (2007), produsert av Benedicte Couvreur. Filmen ble utvalgt til Cannes og til mer enn 30 festivaler verden over og vant den prestisjefylte franske prisen Louis-Delluc. I mars 2010 møttes Sciamma og Couvreur igjen, denne gangen over en idé til en ny film som skulle være rask å lage. Ideen ble til «Tomboy». – Jeg skrev manuset på tre uker, og hadde hele tiden i bakhodet at det skulle være lett å forberede selv med korte tidsrammer, sierr Sciamma og forteller Blikk Nett om en livlig historie om barndom, med dokumentariske elementer og uforutsette hendelser. – Jeg var også veldig opptatt av identitets- og kjønnstematikken. Barndom blir ofte omtalt som en uskyldig tid. Men jeg tror det er en tid som preges av sensualitet og flertydige følelser. Det ville jeg få frem i filmen. Filmens hovedrolle spilles av Zoé Héran, og hun er et funn av de sjeldne.– Hele castingen startet med hovedkarakteren. Jeg hadde bare tre uker til hele castingprosessen, så derfor henvendte jeg meg til en agent som spesialiserer seg på barneskuespillere, hvilket er noe jeg aldri ville gjort ellers, fordi jeg er redd for å endre opp med veldig kommersielle og «søte» skuespillere. Men jeg tok feil, sier Sciamma oppglødd til Blikk Nett. – Jeg spredte ryktet om at jeg var på jakt etter en tomboy og jeg fikk fort høre om en jente som passet beskrivelsen. Jeg møtte henne allerede den første castingdagen og ble nesten svimeslått. Hun var virkelig god, men det beste av alt var at hun hadde et ansikt som rommet hele rollen. Hun hadde akkurat det androgyne vesenet jeg lette etter. Jeg trengte bare å be henne om å klippe håret - og så var hun på plass. Resten av castingprosessen ble gjort rundt henne og jeg plukket de som hadde best kjemi med henne, som lillesøsteren og foreldrene.

Lettere å være tomboy

Vennegjengen i filmen er vennene til Jeanne Disson og filmopptakene ble gjort i området de bor til daglig, så alt falt veldig naturlig. Men hvor kommer historien fra? – Det er definitivt en intim side av filmen som er hentet fra min egen oppvekst. Men det er ikke en selvbiografisk film. Jeg var veldig guttete da jeg vokste opp, men det var på 80-tallet så det var en del av moten og stilen på den tiden. Samtidig så var det ganger jeg ble tatt for å være en gutt. Det var ikke noe jeg oppsøkte, men det skjedde, og jeg likte det noen ganger. Andre ganger var det ubehagelig. Jeg husker uansett at det var en slags frihetsfølelse og at det følte kult å være gutt - fordi det gir en mulighet til å gjøre mange ting man ikke kunne gjøre som jente. Søskenforholdet i filmen er bygget på egne erfaringer. Men det jeg liker best ved filmens historie er at den er så universell, og at det ligger en følelse av spenning, nesten som en thriller, i historien. Det er en god balanse mellom det følsomme og den spennende historien.

– Er det lettere å være en tomboy enn en jentegutt?

– Absolutt. Fordi som tomboy blir man inkludert, og blir en del av et lag - det laget som vinner. Mens som jentegutt blir man automatisk en outsider. Da tilhører man laget for de skrøpelige og svake, kulturelt sett. Det er ikke på noen måte den samme historien. Jeg følte at tomboy-historien ikke har blitt fortalt godt nok, og derfor valgte jeg å fokusere på den. Samtidig er det en reise som mange kan relatere til og kjenne seg igjen i på flere forskjellige plan. I en scene ser vi Laure/Mikaël lage en penis av PlayDoh som hun putter i badebuksa.– Det var en utrolig morsom scene å spille inn. Mest fordi det aldri har vært gjort før, og det er spesielt morsomt og spennende for en regissør og manusforfatter. Scenen ble faktisk spilt inn allerede dag to av innspillingen - og hadde jeg trodd at denne scenen ville være vanskelig for skuespillerne hadde jeg ventet. Selv om den scenen er omgitt av tabuer så var det lekende lett, og til og med morsomt å spille den inn.Céline Sciamma

Traff en nerve

Når Blikk Nett spør Céline Sciamma om hun er skeiv blir hun først tatt litt på senga virker det som.– Ja, jeg identifiserer meg selv som homo, sier hun etter et lite opphold. – Det er egentlig litt morsomt at du spør, fordi det er et spørsmål jeg aldri får i Frankrike. Det er ikke et spørsmål som står på blokka til franske journalister. Jeg har ikke noe problem med å være åpen. Men det innebærer at det ikke er så offisielt at jeg er skeiv. Vel, ikke i Frankrike i hvert fall. I USA og Storbritannia får jeg alltid spørsmål om jeg er skeiv. Og nå også i Norge, sier hun lattermildt. Hva som blir det neste prosjektet hennes er usikkert. Enn så lenge tar «Tomboy» mye av tiden hennes, og det inkluderer tilbakemeldinger fra publikum.– Jeg har fått mange brev fra både foreldre og andre som kjenner seg igjen i historien. Jeg har også fått brev fra bestemødre som forteller om liknende liv da de var unge, og hvor det var vanskeligere å være tomboy. Så filmen har virkelig truffet en nerve, ikke bare i lhbt-miljøet men også hos det gjengse kinopublikummet. Det er jeg takknemlig for. «Tomboy» har norgespremiere fredag 4. mai.

Powered by Labrador CMS