Trubaduren Patrick Wolf markerer at det er ti år siden han slapp debutplata «Lycanthropy» på en måte som gleder fansen. 15. oktober slapp han dobbelalbumet «Sundark and Riverlight» på sitt eget plateselskap Bloody Chamber Music og 18. februar spiller han en akustisk konsert i Kulturkirken Jakob i Oslo. Albumet «Sundark and Riverlight» består av nyinnspillinger og akustiske versjoner av materiale fra de siste ti årene. Den ene plata, «Sundark» består av de mer dystre delene av Wolfs låtarkiv, mens «Riverlight»-plata byr på sanger om håp og kjærlighetsforhold. Låta «Hard Times», fra albumet The Bachelor (2009) kommer i en overraskende ny versjon. Wolf skrev den nye versjonen i samarbeid med Buffy Sainte-Marie etter at de møttes i Barcelona i mai i år. «Jeg tenkte det var på tide, etter et tiår, å stoppe opp et øyeblikk og dokumentere hva disse låtene har vokst til å bli etter at jeg har turnert verden rundt og fremført dem. Med denne plata markerer jeg 10-års jubileet med en musikalsk biografi», skriver Wolf på nettsiden sin. Blikk Nett møtte Patrick Wolf da han besøkte Oslo i fjor. Den gang spilte han for et fullt Parkteatret og var selv så fornøyd med konserten at han lovet å komme tilbake så fort som mulig. Patrick Wolf vokste opp på 90-tallet i de fatale restene av Margaret Thatchers regjeringsepoke (1979 - 1990).– England var et rart sted den gangen. På skolen ble jeg mobbet for å være annerledes. Clause 28 var allerede innført. (Clause 28 eller Section 28, en lov fra 1986 som blant annet forbød homoinformasjon i skolene. Red.anm.) Samtidig ble hiv og aids omtalt som homopesten. Men jeg hørte på Blondie og X-ray Specs og punk, og det ga meg styrke til å være meg selv.
– Det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere, stemmer det?
– Det er noe sant i det, men jeg liker ikke tanken fordi det oppmuntrer mobberne. Det er en farlig klisjé at man blir kreativ av å lide. Mennesker som utsettes for mobbing reagerer forskjellig. Noen kommer styrket ut av det, andre går til grunne. For min egen del ville jeg aller helst sluppet å bli plaget. Det er ingen ting å trakte etter. Og det er heller ikke grunnen til at jeg nå driver med musikk.
Sa nei til It Gets Better
Til tross for fortida som mobbeoffer, har Patrick Wolf liten sans for kampanjen It Gets Better.– For å være ærlig synes jeg den har en nedlatende tone. Alle kan ikke bli artister, animatører, stand up-komikere eller kjendiser. Kanskje det ikke blir bedre? Med mindre noen tar tak i problemet, som for eksempel en rektor på skolen du går på. Ideelt sett skulle alle som mobbes reist seg opp og sagt: «Dette er bullshit! Jeg fortjener å ha det bra nå!» Og hvorfor skal man egentlig vente? Ikke alle 14-15-åringer har tid til å vente på at de blir 21 år og kan flytte til San Francisco for at livet deres skal bli en dans på roser ... Jeg har selv blitt spurt og mener tanken er god, men jeg synes det hele blir et generisk talerør for kjendiser. Jeg takket nei. Jeg føler at mitt bidrag uttrykkes klart gjennom musikken min og i intervjuer jeg gjør. Han var bare 13 år da han møtte performancegruppa Minty, hjertebarnet til Leigh Bowery. Men Wolf ble med en måned etter at legendens død.– Vi var en merkelig blanding av mennesker, fra dragqueens til poeter og pornostjerner, som Aiden Shaw. På dagen ble jeg banket opp på skolen og skjelt ut som taper, mens ettermiddag og kveld delte jeg med Minty. Den gang hadde jeg en personsøker, husker du de? Jeg fikk tekstmeldinger fra dragqueens jeg kjente: «If anyone gives you any shit we'll come down and stab them with our stillettos!» Det hjalp mye. Men de sa ikke «it gets better» og sånt tull. De sa «alt er bare dritt. Lev livet som om det var din siste dag. Røm din vei!» Selv om han sa nei til It Gets Better-kampanjen, er Wolf klar over at han selv som artist og kjendis kan inspirere lhbt-ungdom.– Folk forteller meg at jeg snakker til miljøet, og jeg opplever det som litt merkelig. Men om noen opplever det slik, er det bra selv om jeg alltid har slåss mot å bli redusert til en slags homoartist. Jeg ser hvordan det har marginalisert andre og plassert musikken deres i kategorien camp og flamboyant. Jeg er ikke der. På en skala fra punk til Liberace føler jeg meg mer hjemme på punksiden. Men så fort media hører at noen er homo, så henfaller de til stereotypene.
Den store kjærligheten
I en periode fikk Wolf mye oppmerksomhet i pressen på grunn av utagerende oppførsel enn for musikken han lager. På YouTube ligger det klipp som viser en artist i oppløsning midt i rampelyset.– Det var en offentlig exorcisme. Og jeg kan se tilbake på det nå og være glad for at det skjedde fordi det tok meg til her jeg er i dag. Resultatet ser du nå, jeg er rolig og føler meg mer sammensatt. Som artist er jeg hundre prosent ærlig. Er ikke det bedre enn å late som om jeg er miserabel? Jeg er ikke der lenger. Jeg opplever det som en fornærmelse når mennesker blir skuffet over at jeg er lykkelig. Patrick Wolf er vakker på en særegen måte. Burberry plukket han ut til sin høst- og vinterkampanje i 2007. En tid Wolf ser tilbake på med blandete følelser.– Jeg gikk gjennom en fase på den tida der jeg omga meg med kjendiser og modeller. Etter hvert følte jeg meg sjelløs og savnet røttene mine i alternative miljøer. Til slutt skammet jeg meg, og jeg tror de gamle vennene mine skammet seg over meg også. Vi har funnet tilbake til hverandre heldigvis. Men så kom det også et annet og stort veiskille i livet hans i august 2007. Han traff sin store kjærlighet, William Charles Pollock, på en fest hjemme i London. Ikke før hadde nyttårsrakettene sluknet og året ble 2011, så kunne Wolf melde på Twitter at journalisten i BBC Radio 6 Music hadde fridd: «Dette er den lykkeligste nyttårsdagen i mitt liv. William Charles Pollock tok hånden min og fridde. Endelig. Min mann x».– Enn så lenge har vi ikke hatt tid til å gifte oss. Planen var å gifte oss sist sommer, men nå har vi utsatt det. Å være forlovet er deilig. Og det er deilig at noen vil være forlovet med meg.
Patrick Wolf, Kulturkirken Jakob, mandag 18. februar 2013.
