Engler og djevler i Amerika

Terje Strømdahl spiller den homofile advokaten Roy Cohn i Nationaltheatrets oppsetning av Tony Kushners «Engler i Amerika». Som rådgiver for McCarthy var Cohn kjent for å forfølge homofile og kommunister.

«Engler i Amerika» ble skrevet av den homofile dramatikeren Tony Kushner, som fikk Pulitzer-prisen for teaterstykket i 1993. Dramaet har undertittelen «A Gay Fantasia on National Themes» og dreier seg om livene til åtte mennesker som på en eller annen måte har en forbindelse til hverandre, med aidsepidemien på midten av 80-tallet i Ronald Reagans USA, som bakteppe. Da et virus blant homoseksuelle, et dødelig virus som ingen hadde sett før, plutselig dukket opp og som ingen ville ta politisk eller helsemessig ansvar for å håndtere.

I teaterstykket spiller Terje Strømdahl (65) den republikanske advokaten Roy Cohn som blant annet sørget for at flere antatt homofile i føderale stillinger mistet jobbene. Han var kommunistjegeren McCarthys høyre hånd, advokat for Donald Trump, skaphomse og døde av aids, som han hardnakket benektet at han hadde; («Jeg har leverkreft!») i 1986.

«Man kan kjenne seg igjen og føle på den totale ensomheten, men folk har forskjellige måter å håndtere den på. Man kan bli sykepleier eller misjonær, eller man kan bli en djevel som Roy Cohn,» sier Terje Strømdahl.  Foto: Øyvind Eide.

Skaphomo og høyforræder
Lobbyisten Cohn hadde dessuten vært sentral i den kjente spionsaken mot ekteparet Ethel og Julius Rosenberg, som endte med at paret ble dømt til døden i 1953.
‒ Roy Cohn var en dypt konservativ mann som gjorde jobben han var satt til å gjøre. Og den jobben gjorde han godt. Men han var jo også en høyforræder mot sin egen legning, slår Terje Strømdahl fast.

Gjennom hans rolle som Cohn i «Engler i Amerika» som består av to deler: «Tusenårsriket nærmer seg» og «Perestrojka», diskuteres den politiske situasjonen på 80-tallet.
– Vi får se alt hva han sto for, som korrupsjon, inside-virksomhet, og manipulering av domstoler og rettsvesenet for å nå sine politiske mål. I tillegg er det også et religiøst aspekt ved stykket. Så du får jo alt: kjærlighet, religion og politikk, slår Strømdahl fast.

Stykket er en såkalt flettverkhistorie, der tre forskjellige historier på ulikt vis flettes inn i hverandre. I hovedhistorien møter vi kjæresteparet Louis og Prior. Når Prior forteller Louis at han er dødssyk, blir han forlatt av en skyldtunget Louis som innleder et forhold til mormoneren Joe, skaphomse og gift med Harper. Ekteskapet deres fungerer ikke, og Harper er en svært deprimert husmor, hektet på valium. Inn kommer Terje Strømdahl aka Roy Cohn, som vil ha Joe til en jobb i Justisdepartementet …

«Altså, jeg hadde venner som døde av aids for 20–30 år siden. Men «Engler i Amerika» er en historie. Det er publikum som skal gråte, ikke vi som står på scenen. Jobben min er å fortelle historien,»
sier Terje Strømdahl. Foto: Øyvind Eide.

Gode anmeldelser
«Himmelsk! Herlighet!» er overskriften på NRKs anmeldelse av «Engler i Amerika» og anmelderen kaller oppsettingen en rollefest.
«Et svært sterkt skuespillerlag turnerer engler, demoner og mennesker som kjemper med overskudd, lek og glede. Det sterke castet gjennomfører maratonen uten å miste intensiteten i historien og i spillet. Det må også sies at tekstbehandlingen i stykket er svært solid.»

VG melder om et «Intenst og mektig drama» og anmelderen skriver at «det er kjøtt og blod, liv og død i denne intense og mektige maratonoppsetningen om livet, døden og kjærligheten.»

Walter Heidkampf i Helseutvalget har vært konsulent for forestillingen på Nationaltheatret. Heidkampf ble smittet av hiv i 1989 og er en av dem som har levd lengst med viruset.

Sorgen og smerten
Også Strømdahl, som selv er homofil og var en av de første skuespillerne i Norge som var åpen homo, fikk aidsen tett inn på livet sitt, slik så mange andre homofile fikk den gangen.

Men som skuespiller ønsker han ikke å blande inn sine personlige opplevelser i arbeidet sitt med stykket.
‒ Altså, jeg er av en sånn legning som skuespiller at jeg ser på dette som en jobb. Skulle man gått inn i all den smerten som den sykdommen har brakt med seg – sier
han og tar en lang tenkepause – så … Altså, jeg hadde venner som døde av aids for 20–30 år siden. Men «Engler i Amerika» er en historie. Det er publikum som skal gråte, ikke vi som står på scenen. Jobben min er å fortelle historien. Hvis du spør meg om det er smertefullt for meg, så er det ikke det. Det er en jobb. Da må jeg være tørr, om du forstår. Men på den tida da stykket ble skrevet, var temaet veldig aktuelt. Men sorgen, den hører til en annen tid og er oppgjort, så jeg møter ikke noe sorgfullt ved å gå inn i den nå. Men rollen min blir jo syk i stykket, han dør jo faktisk. Det kan jo være det blir smertefullt å ligge der når skuespillet er i gang. Men sånn jeg ønsker å være skuespiller, så må du ha en cold spot i hodet, og fortelle historien. Så får publikum ta seg av sorgen og smerten det er å være vitne til en sånn historie.

«I det øyeblikket han får vite han skal dø, så blir han forlatt av den han elsker. Det er noe av det såreste man kan oppleve,» sier Terje Strømdahl. Foto: Øyvind Eide.

Stand by your man
To av karakterene i stykket blir alvorlig aidssyke. Noe av det sterkeste stykket skildrer er ensomheten de går igjennom og opplevelsen av å dø alene. Her i Skandinavia har vi blitt introdusert for noe av den samme tematikken i Jonas Gardells bøker «Tørk aldri tårer uten hansker», som skildrer aidspanikken og hvor isolert aidssyke kunne bli.

Strømdahl nikker kraftig når Blikk trekker paralleller til Gardells historie som også er filmatisert i likhet med «Engler i Amerika».
‒ Hvis det er noe jeg vil trekke fram som viktig, så må det være «stand by your man» i kjærligheten, som er dilemmaet karakteren Louis havner i. Han går jo fra den han elsker fordi han ikke håndterer kjærestens sykdom. Dette sviket er et viktig tema i stykket, sier Strømdahl og tar en ny tenkepause.

‒ Og den panikken de sitter med, det skildres godt i karakteren Prior som ligger for døden. I et forsøk på å håndtere den, får han i fantasien besøk av engler og spøkelser. I disse feberfantasiene blir han utvalgt som profet. Det er jo den totale ensomheten. I det øyeblikket han får vite han skal dø, så blir han forlatt av den han elsker. Det er noe av det såreste man kan oppleve.

Les et lengre intervju med Terje Strømdahl i BLIKK nr. 3–2018 i salg nå. Les også intervju med Leif-Ove Hansen, styreleder i HivNorge, Per Miljeteig, tidligere styreleder i HivNorge, og Kim Fangen, daglig leder og initiativtaker til Nye Pluss – hivpositives landsforening,
kampen her i Norge.


KLIKK HER:
BLI ABONNENT!