Er Lysbakken vår "homominister"?

Publisert

"Å være homominister er mer enn å gå først i toget, anført av en takknemlig homobevegelse. Det er å være en minister for alle familier, også homofamilier uavhengig av hvordan familiene er skapt", skriver tobarnsfar Pål Eid-Hviding i et leserinnlegg til Blikk Nett. Flere titalls surrogatfamilier har mottatt brev av Skattedirektoratet etter at Barne – og likestillingsminister Audun Lysbakken har instruert Skattedirektoratet å rydde opp det juridiske foreldreansvaret til surrogatfamilier. Årsaken er at en rekke foreldre har fått registrert at barnas juridiske ansvarspersoner er av samme kjønn. Homoministeren, som han ynder å kalle seg og som homobevegelsen virker så stolt av, begrunner dette i at "et barn ikke kan ha to fedre i følge Barneloven ". Problemstillingen er ikke ny. Norske familier har benyttet surrogater minst 6-7 år, og Lysbakken har tidligere ikke gjort annet i debatten enn å bidra til hardere fronter, samt åpne for stygge personangrep. Inntil familiene mottok brevet har de allerede fått anerkjent, av de samme myndighetene, at de faktisk er barnas foreldre og har antatt dette i lang tid. Lysbakken og hans departement mener plutselig at barna må finne sin "biologiske" foreldre og la den andre forelderen stebarnsadoptere. Altså å begynne hele foreldreskapsprosessen på nytt. En stebarnsadopsjon kan ta lang tid og ingen en tjent med en så lang prosess for å bli anerkjent som en familie, verken barn eller de faktiske foreldrene. Lysbakken har selv uttalt at han skal gjøre det så vanskelig som mulig for norske foreldre å benytte lovelige surrogater i utlandet. Det siste tiltaket hans virker i beste fall som en straff og en smekk på fingrene til foreldre som allerede har vært igjennom prosessen. Jeg har faktisk enda ikke hørt et eneste forslag til løsning fra noen etater eller direktorater som tar utgangspunkt i familienes reelle sammensetning.Det jeg imidlertid har problemer med i forhold til dette brevet og Lysbakkens angrep på familiene er at "vår" homominister ikke bare bruker, men også utnytter en diskriminerende barnelov for å få bukt på surrogatfamiliene. Jeg forstår også at ikke to menn kan skape liv på egenhånd, men jeg vil aldri akseptere at våre barn ikke kan ha to fedre. Jeg reagerer derfor kraftig når likestillingsministeren angriper problematikken ved å bruke en lov som for mange familier strider med realiteten. De er to likeverdige fedre for sine barn. En ekte homominister hadde innsett at denne loven er gammeldags og slett ikke er brukbar i dagens økende antall komplekse familiesammensetninger.Audun Lysbakken og hans korstog mot surrogati har all rett til å være i mot surrogati, men med hans stillingstittel bør han heller bruke tiden på lage en kjønnsnøytral familielov enn å bruke en diskriminerende lov for å straffe etablerte familier som han ikke liker. Hvordan kan Audun Lysbakken gå først i Pride toget, den dagen halve toget består av fedre? Er vi som homofile så oppatt av anerkjennelse at vi ukritisk lar ham sole seg i vår parade når vi vet at det er områder hvor han er på direkte kollisjonskurs med en rekke av dem han påstår at han representerer."Det er en ære å bli kalt «Homominister»" sa Lysbakken da han gikk i paraden, men dersom han er min homominister kryper jeg inn i skapet igjen. For Lysbakken er ikke min "homominister". Familien min skal klare seg uten hjelp fra Lysbakken. Min familie bygger på det mine døtre opplever hjemme hos min mann og meg. Men homoministeren gjør det vanskelig uten juridiske retningslinjer og en løsningsorientert innstilling. Å være homominister er mer enn å gå først i toget, anført av en takknemlig homobevegelse. Det er å være en minister for alle familier, også homofamilier uavhengig av hvordan familiene er skapt.