Essay

Det kan synes som at Challengers legger opp til trekantdrama med Zendaya i spissen som Tashi, men Challengers handler vel strengt tatt mer om dynamikken mellom Patrick (t.h.), spilt av Josh O’Connor og Art, (Mike Faist) og et forhold de må finne tilbake til.

«Challengers» homoerotiske koreografi

Filmkritiker Ida Madsen Hestman analyserer identitet, tennis, matmetaforer og skeive karakterer i den homofile regissøren Luca Guadagninos «Challengers».

Publisert

«Tennis kan være grasiøst og til og med vakkert. Men sexy er det ikke», slo den tidligere tyske tennisstjerna Andrea Petkovic fast da hun skrev en kommentar om filmen «Challengers» i The Guardian. 

I Luca Guadagninos elegante hender, handler vel filmen strengt tatt heller ikke om tennis. 

Flere av den homofile italienske auteurens filmer bruker allegorier og metaforer for å fortelle oss noe annet. I hans forrige film, «Bones and All», kan eksempelvis kannibalisme dekodes som vikarierende for noe forbudt og tabubelagt som støter mennesker ut av samfunn, med klare paralleller til rusavhengighet, skeiv identitet, HIV-positivitet, og til etnisitet. 

Så når «Challengers» åpner med en kjølig scene på hotellrommet til det velstående tennis-power paret, Tashi Duncan (Zendaya) og multi-Grand Slam-vinnende Art Donaldson (Mike Faist), før han står ovenfor den eneste store turneringen han aldri har vunnet, handler det kanskje om at noe annet har slukket gnisten i ham, enn blott tennis i seg selv? 

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digital
1 måned

1,-

KJØP

Digital
12 måneder

699,-

KJØP

Digital + Magasin 12 måneder

798,-

KJØP

Powered by Labrador CMS