Et samfunn som tolererer hat

Søndag 10. mars ble Amir Hashani utsatt for grov hatkriminalitet. På et trikkestopp på Homansbyen i Oslo ropte en mann grufulle ord til ham: «Funksjonshemmede må dø. Sånne som deg fortjener ikke å leve. Du burde henge deg.»

Amir Hashani ble spyttet på flere ganger. Sist torsdag skjedde det samme igjen. Det er på høy tid at vi som samfunn spør oss selv: Når og hvor setter vi grensen for hat?

Få saker anmeldes

1 av 3 mennesker med funksjonsnedsettelser blir utsatt for hatkriminalitet. Det er ganske mange tusen nordmenn som må oppleve ord og handlinger som ingen burde oppleve. For mennesker med utviklingshemminger er tallet 50 prosent. Likevel blir svært få saker anmeldt. I 2017 ble 18 saker anmeldt, 5 av de i Oslo. I tillegg indikerer forskningen på at saker som blir anmeldt ikke er å finne noe sted i politiets systemer.

Fordi hatkriminalitet er et resultat av segregering på svært mange samfunnsarenaer, er tiltakene omfattende. Segregeringen begynner i barnehagen og fortsetter gjennom utdanningsløp, arbeidsliv, boligmarked og deltagelse i fritids- og kulturliv. Segregeringen skaper fremmedgjøring, som igjen er egnet til å skape hat.

Politiet må prioritere

Dette er ekstreme tall. Vi vil ikke tro det. Om du så leser avsnittet over 100 ganger vil det ikke riktig sitte i hodet ditt at dette er virkelig. Men de som opplever diskrimineringen vet at den er sann. Vi har bare kjent den som tall og statistikk. Inntil nå. Diskrimineringen har fått et ansikt. En mann på frifot som har uttrykt sitt hat to ganger på to uker.

Amir, som er styremedlem i NHFU Oslo, en tillitsvalgt som ikke finner seg i urettferdig behandling – verken for seg selv eller andre. De siste ukene har han frontet denne kampen og vist Norge at hatet er virkelig og at det går utover mennesker. Dette må få konsekvenser. Folket må innse alvoret. Politikerne må komme på banen. Politiet trenger kunnskapen og ressursene til å gjøre jobben sin. Det innebærer å prioritere sakene høyere, bygge kompetanse, drive forebygging og oppsøkende virksomhet der hatkriminalitet skjer.

Helt umulig

I en rapport fra mars 2018 skriver Oslo politidistrikt at «det er nødvendig å løfte kunnskapsnivået om hatkriminalitet mot personer med nedsatt funksjonsevne og hvilken form dette kan ta. Dette må skje i politiet, blant personer med nedsatt funksjonsevne og i samfunnet for øvrig.» Vi har mye godt å si om politiet i denne saken, men på ett punkt har de oppført seg merkelig. Den dagen Amir skulle ringe for å avtale tidspunkt for å anmelde på Manglerud politikontor, ville politiet at han skulle komme inn kl. 11:00.

Assistenten til Amir skulle ikke begynne på jobb før kl. 11:00 denne dagen, så da hadde ikke Amir noen mulighet til å komme seg til politikontoret på det tidspunktet. Derfor ba han om å få en avtale kl. 13:00. Helt umulig, var svaret fra politiet. Da måtte han komme en annen dag. Fortvilet ringte han generalsekretæren i Norges Handikapforbund, Sunniva Ørstavik. Hun ringte da til politiet, presenterte seg som generalsekretæren og sa hun talte for Amir. Da hun ba om å få flyttet avtalen fra kl. 11:00 til kl. 13:00, tok det politiet et halvt minutt å avklare før det var i orden.

Hvordan skal vi kunne bekjempe hatkriminalitet i dette samfunnet når de som skal beskytte oss selv driver diskriminering? Det skjer ikke noe før også du reiser deg og sier at grensen mot hat, den setter vi her og nå – i dag.

Tamarin Varner, leder i Norges Handikapforbunds Ungdom