Et søstermord i retrospekt

Jeg, som andre vaskeekte lesber, liker kule rocka damer. Men det er én av dem jeg aldri får møtt. Man kan si at det er min skyld. Kjære min indre rockelesbe. Min aborterte tvilling i ånden. Du som aldri fikk høre dagens lys, kjenne bass-strenger under fingertuppene når du var på øving eller krangle om band og bra vinyl. Ingen kjøpte en interrailbillett til deg så du kunne sove på Jim Morrisons grav, tok deg med på Depeche Mode konsert eller kjøpte «The Queen is Dead» til deg. Allerede nå har jeg nok rotet til referansene du ville ha hatt. Jeg beklager. Av og til, i et underlig retrospekt, savner jeg deg. Jeg lurer på hva du kunne ha blitt. Jeg tror du hadde vært kul. Men du ble, umerkelig for oss begge, kvalt før fødselen. Ufrivillig søstermord. Jeg tror ikke det sto på ditt potensial, det må definitivt ha vært miljø. Blod var ikke tykkere enn vann, og på nittitallets Bogerud var det ikke matjord for deg. Igjen, jeg beklager.

En havnehage av hitlister

Jeg kan knapt spille blokkfløyte. Den eneste vinylen jeg har er «Whitch Witch» med autografer. Det betyr ikke at jeg ikke tenker på deg. Nittitallet, min støpeskje og vugge, titter stadig, og på tross av alle hoderystende spådommer, innom musikk og motebilde. Før eller senere måtte folk komme tilstrekkelig over ufolugg, usa-sokker og t-skjorter med nakne menn som holdt babyer og se dette tiåret i et vennlig nostalgisk lys. Jeg er på godfot med nittitallet. Jeg var ti da det begynte og tyve da det sluttet. Fra mensen til millenniumsskifte...det sier seg selv... For to dager siden sto jeg på en elipsemaskin med Snows «Informer» i ørepluggene. Rett etter Mc Hammer, Ace of Bace, Prodigy... Min tenåringstids kulturarv.Ikke din«You´ve got to let the music move your heart».Kanskje jeg må fortelle deg litt om hvordan det var. På Bogerud bodde vi i blokker og rekkehus. Vi spilte fotball. Og håndball. Ikke i band. Bølerklubben var til for biljard og vafler. Scenen og dansegulvet i kjelleren var bare interessant når de som jobbet der prøvde å få kjæresteparet som hadde downs til å ikke pule i den tomme dj-boksen. Hadde det vært musikk ville vi jentene vugget tosomme, men med en armlengdes avstand, til Bryan Adams og «The Actor» med Michael Learns to Rock. Senteret var et sted å henge når vi ikke kunne være hjemme hos noen. Ungdom henger på senter. En vinterferie tente vi på t-banestasjonen så mange ganger at det sto om oss i avisene. Om Bogerudgjengen. Haha. Vi kjedet oss, men ikke i den grad at det var en «Gangsters Paradise» av en krimbølge som skrek etter mer kulturtilbud. Jeg spilte ikke teater heller, søster. Det er flere av dere der inne. Hvis vi begynner litt før dette, sånn rundt 1991, var det to band som gjaldt. Guns´n Roses eller Metallica. Gutta kranglet om hvem som var best. For meg funka «Don´t Cry» like godt som «Nothing else Matters» når det kom til roligdans i bomberommet under Martin Linges vei. Så kom Nirvana. Og Smashing Pumpkins, Offspring, Red Hot Chillipeppers, Soundgarden... og du hadde en sjanse, men jeg tok den ikke. Jeg skulle ønske at det hadde vært annerledes. At det ikke var noe gutta eller jentene.Men sånn var det ikke på Bogerud i 1993 Jentene sto i tett sirkel på fotballeir i Fevik med armene rundt skuldrene til hverandre på og sang Roxettes «Spending my time». Fra kassett.Etter hvert utvidet vi repertoaret. Inkludert å stikke opp til Trines leilighet i Pål Bergs vei i storefri for å spise knekkebrød med smøreost, røyke og høre på «Regulate». Jeg var ikke blottet for interesse og lidenskap.Jeg har hatt mange konsentrerte musikkøyeblikk liggende på magen på det babyblå teppet på rommet mitt. Trykket play og rec samtidig for å ta opp låtene på topp 20 uten å få stygge overganger. Jeg spilte dem på den gule walkmanen min. Før jeg fikk discman. Og cd´er. Jeg kjøpte samlealbum med dancehits og danset freestyle discojazz med grorudpalme, splitthopp og g-streng dansedrakt.. 1234 567 og 8. «Baby baby»...«Jump for Joy!» Herlig dance. Med omf omf rytmer, stakkato manneræp og damer med høy lugg som sang refrengene. Verden hadde ennå ikke mistet uskylden, alle plater jeg kjøpte hadde stigende nummer og man ble kjempefull etter å ha spleisa på en halvliter 96% vi kjøpte av Larsern på Haugerud T-bane. Spansk druesprit altså. Og helt sikkert 96 %. Det var bare å riste og se at boblene var små og gikk fort ut. Ikke var det metanol heller. Spriten skummet ikke på håndbaken når vi gnei på den. Absolutt music...Yabba Dabba Dance...Danceparty... Jeg var varm i magen og boblende i hodet med nye 501, lette føtter i fila sko og Fruit of the Loom genser i Oslo østs obosleiligeter på hjemme alene fest. Ingenting er som å holde håret på en spyende venninne med 2 unlimited dunkende oppmuntrende gjennom badedøra. Dr. Alban, Backstreet Boys, East 17, Color Beat, Corona, La Bouche. Scooterkonsert på språkskole i Torquay. Eller historiens første Hyper State i spektrum, da vi vorsa på Aker Brygge til «Mirror Mirror» med turkise knestrømper rundt satelittmuseflettene, kort skjørt og sølvsko. Lene kastet opp ved inngang B. Men jeg må fortelle deg. Èn gang ble jeg faktisk spurt om å spille i band. Jeg døde av glede. Men mest på grunn av at hun som spurte meg var Lisa. En ny svensk jente som hadde flyttet til Norge året før. Som var innmari pen og spilte gitar og leste opp dikt hun selv hadde skrevet den ene gangen jeg fikk være med henne hjem. Jeg var mer forelsket enn jeg forsto og det gjorde det ikke så mye at den eneste plassen de trengte å fylle var trommer. Det var før jeg ble eldre og skjønte at damer bak trommene er sexy. For Lisa kunne jeg gjøre alt. Men hun flytta tilbake Og med det glapp min eneste sjanse til å bli en kul rockejente. På avslutningen til niende klasse hadde vi dansenummer til «Short Dick Man». Jeg hadde ræppen. «Thats the smallest dick I have ever seen in my whole life».

Jeg beklager

Blir du litt glad hvis jeg forteller deg at jeg hadde en reggeaperiode i syvendeklasse der jeg gikk med mosegrønne slengbukser og lilla vest? Hørte på Bob Marley og var litt for tidlig og ganske feil grønsj til å bli noe annet enn lett mobba og passe upopulær? Hjelper det at jeg har grini mye til musikk som ikke er dance? Som Gyldna tider? Eller Savage Garden. «If love was red then she was colorblind» Kjærlighet virket av en ennå ukjent grunn umulig å tro skulle hende meg. Kan du i ettertid se litt humor i at «I´ve got five on it» minner meg om hvordan det var å komme inn på Gibson med falsk legg og hvordan det var å få blomsten min plukket i en tominutters seanse under en plakat av Samantha Fox hengt opp i et skråtak? Jeg vokste opp. Og vet du, jeg har blitt dj. Sporadisk. Og jeg spiller bare damer. Kule damer. Pussy parade. Cunt classics. Fra de siste 30 årene. Mange perler. Noe innmari snålt. Fra tid til annen treffer jeg kredibelt gull. Hadde du eksistert ville jeg kanskje spilt bandet ditt. Vel og merke hvis du hadde en låt som smalt ned i de troløse danseføttene mine. Meislet av buffalosko og timer oppå høytalerne i det innerste rommet av Snorrekompagniet. Jeg er fortsatt en hithore. Men det kunne vært verre. Jeg kunne gått meg fullstendig vill i Bogeruds havnehage. Jeg kunne blitt hetero. Jeg tror lesbisk ble redningen.Selv om jeg konstaterer at Ace of Bace fortsatt evner å fylle dansegulvet.