Europas særinger

Etter et litt ublidt møte med sveitsiske tollere finner Thomas Skaalvik ut at sveitsere flest er varme og hyggelige folk, selv om de er fryktelig pedantiske. Hver søndag skriver han på Blikk Nett fra sin reise i bobil i Europa. EU er en glimrende idé for farende fanter som Hector og meg. Ingen sjekker ved grenseoverganger, ikke behov for valutabytte og stort sett den samme standarden på det meste. Det gjelder ikke Sveits. Langt fra noe EU land og kommer vel ikke til å bli det med det første heller. Noen skikkelig sære mennesker, som oss i nord. Antakelig vil de ha gjøkur og sjokoladen for seg selv, i samme grad som vi sitter på olje og fisk. Av en eller annen grunn må grensevaktene ha stått opp med den gale foten dagen jeg trillet inn på grenseovergangen ved Genéve. Selvfølgelig plukket de ut Hector og meg som dagens grillofre. Jeg vet ikke om du har det sånn, men de gangene jeg blir stoppet i pass- eller politikontroll, så begynner hjertet å dunke noe hemningsløst, svetten pipler og jeg blir helt utapå meg selv. Sikkert noe med autoritetsangst å gjøre, og da hjelper så lite at disse sveitsiske gutta er aldri så kjekke. Stort bedre blir det heller ikke når jeg kommer med noen flåsete vitser for å holde det gående. En advarende pekefinger og et morskt blikk fra grensevakten i retur. Kanskje på tide å lære seg å passe kjeften? Selvfølgelig har jeg alle dokumentene klare, minus førerkortet da. Det hjelper ikke akkurat på hjerteklappene, og en sånn småskjelvende stemme som helt sikkert må ha gjort meg svært så suspekt. Men etter febrilsk leting gjennom alt rotet finner jeg det endelig. Dessverre blir jeg både skuffet og sur når han ikke viser den minste interesse for EU-passet til Hector. Og jeg som med strev og møye har satt inn bilde og poteavtrykk av ham og alt mulig. Greit at de sjekker papirene mine. Har jo sluppet fra det meste uten at rullebladet har tatt noen større skade av det, sett bort i fra litt tumulter med politiet i Elverum i sin tid da, men det kan vel ikke årsaken til at det drøyer bortimot 45 minutter før han kommer tilbake for å kommandere meg og Hector foran bilen som en annen krigsfange. Det gir seg nesten selv at Hector tror det hele er en lek og kjører snuten rett inn i skrittet på ham. Jippie. Hva han fant i bobilen tør jeg ikke tenke på, men han må vel ha gjort seg noen tanker, for som de fleste andre homser har vel jeg også noen artige filmer og blader liggende på lur. Jeg ser ihvertfall at han roter igjennom dem. Det neste blir vel at han kjører på seg noen gummihansker for å kroppsvisitere meg. Akkurat den gleden blir jeg dessverre snytt for, og jeg ser ingen grunn til å slå en vits om det. Liker meg ikke så godt i bur jeg, men inn i Sveits kommer vi da omsider. Det skal jeg si deg blir sceneskifte. Nå har jeg rullet 25 000 km rundt i hele Europa og sett nok av skrot og rot. Umulig å finne i Sveits. Pedantisk ryddig og pent over alt. Nesten så at jeg må slenge fra meg ett eller annet dritt for å skape litt balanse i hodet igjen. Har du først kommet gjennom nåløyet ved passkontrollene, mangler det heller ikke på godt humør, og en aldri så liten flørt... Nå har jeg sett flotte fjorder og fjell i Norge, men mye skal til for å slå utsikten fra campingplassen med utsikt over Lac Lemon og Mont Blanc som troner 4800 m opp i himmelen i de franske alper. Alltid fint med nydelig utsikt, litt mer heftig blir det i kaféen på campingplassen etter hvert. Der møter jeg en fantastisk hyggelig jente. Mercedes. I full påskestemning og et batteri av egg som skal males i alle regnbuens farver. Ingen stor dame, men med karaktertrekk som kan få deg til å smile eller gråte om hverandre. Litt skjeve øyne, men med en masse utstråling og livsglede når hun er i det rette humøret. Du ville ha likt henne. Tro ikke for et øyeblikk at jeg slipper unna der jeg sitter bortgjemt ved vinduet og følger med på påskeforberedelsene hennes. Før jeg vet ordet av det kommer hun med myndige skritt bort til bordet mitt og med like kommanderende stemme som grensevaktene, og på et fransk jeg knappast forstår, har jeg vær så god å sette meg ved bordet hennes. Her skal det males egg. Fort, fort, fort, og alt jeg gjør er galt. Ikke sånn, men sånn! Så ler hun så det runger i lokalene og folk ler godlynt med og hjelper henne med å blåse ut noen ekstra egg, for her går det unna. Litt verre blir det når Mercedes har noen betroelser å komme med. Hun har forelsket seg - og det i ingen ringere enn meg. Nå var jeg bare hyggelig og ville hjelpe henne med litt eggemaling i en hektisk påsketid, men nei, Mercedes har bestemt seg hun. Meg skal hun ha, og før jeg vet ordet av det er hun «all over me». Her skal det klines og nusses og det til gangs. Litt overumplet og satt ut av spill prøver jeg meg på skolefransk: «Mais, j´aime les garcons, non les filles». Det skulle jeg visstnok ikke ha gjort, for med ett snur lykken om til vrede, og hun resier seg opp og peker på meg mens huns skriker ut i lokalet at «Il aime les garcons, non les filles». Fint med litt markedsføring, men helt komfortabel kan jeg vel ikke si at jeg følte meg med undrende blikk fra hele lokalet. Men til pass for meg. Om hun har kommet seg over kjærlighetssorgen, er jeg ikke riktig sikker på, men inntil videre ser jeg det klokest å ha bobildøren lukket for forelskede sjeler. Kan bli litt heftig, selv for meg. På den annen side, omsorgen, synliggjøringen og den inkluderende holdning sveitserne viser for Mercedes rører meg. Greit at de er strenge på ting og tang, men de er varme og omsorgsfulle når det kommer til stykke. Jeg tror det var Inger Hagerup som skrev at: «Vi har en liten søster, vi har en liten bror, som er litt annerledes enn andre barn på jord.» Hun er en av dem, og slettes ikke gjemt og glemt. Et påskeminne jeg kommer til å ta vare på. Thomas Skaalvik Har du lyst å sende Thomas en email, setter han pris på det. Email: tskaalvik@mac.com