I sin doktoravhandling i sosiologi fant Arnfinn J. Andersen ut at homser som får barn med lesber, reproduserer heteronormen. Arnfinn J. Andersen (52) intervjuet sju homofile menn som har fått barn med lesbiske par. Homsene var blitt fedre ved å donere sæd til et lesbisk par som de så har inngått en kontrakt med. Kontrakten regulerer samvær, plikter og rettigheter overfor barna, som det meste av tida bor hos mødrene. Sosiologen er gjesteforsker ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo og forskningsleder ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress og har nylig skrevet en doktoravhandling om hvordan denne formen for farskap fungerer, og hvordan samarbeidet mellom mødrene og fedrene foregår.
BLIKK:
Hvorfor ville du forske på dette?
ANDERSEN:
Jeg ville se på hva som skjer når folk velger å leve annerledes enn det som er vanlig. Jeg ønsket å finne ut av hva det gjør med fellesskapet og måten å tenke rundt det å være far på når mor ikke er en del av forholdet.
BLIKK:
Hva fant du ut?
ANDERSEN:
Måten vi etablerer nære fellesskap på, er i endring. Den heterofile familie har blitt sett som en institusjon i samfunnet. Men heteronormen, det vil si at parforhold og foreldreskap finnes innenfor ett og samme hjem, reproduseres også hos dem jeg har intervjuet. Blant annet ved å gjøre to hjem mest mulig like hverandre slik at oppveksten for barnet blir mest mulig enhetlig. To hjem skal praktiseres som ett hjem.
BLIKK:
Hvorfor gjør de det sånn?
ANDERSEN:
Å ha felles standarder letter situasjonen både for mødrene og fedrene. Samtidig handler det om verdimessige spørsmål. Fedrene og mor/medmor bor gjerne i nærheten av hverandre og er opptatt av at omsorgen skal være lik i de to hjemmene. Felles standarder rundt for eksempel mat, leggetider og håndtering av kriser gjør hjemmene like på innholdssiden.
BLIKK:
Hva var vanskelig for de fedrene som var dine informanter?
ANDERSEN:
Ikke så mange har gjort denne jobben før dem. De vet ikke helt hva premissene skal være, og det kan være vanskelig. Men det gir også muligheter. Her er det ikke parforholdet som gir liv til barnet, men vennskapet. Det betyr at de tidlig begynner å forhandle om hvilken farsfigur de skal være, og forhandlingen skjer mellom fire personer og mellom to ulike hjem. De kan være usikre på hvilket språk de skal bruke. De kan for eksempel kalle mor og medmor til barnet for «konene» sine, og det kan være vanskelig for dem i starten når barnet ammer og bor fast hos mor.
– I nye familier snus vante forestillinger på hodet. Og barnet kan i realiteten ha åtte besteforeldre, sier Arnfinn J Andersen. (Foto: Margarethe Standberg) BLIKK:
Var det noe som var enkelt?
ANDERSEN:
Denne måten å få barn på tar lengre tid. De får dermed tid til å være forberedt på hva som kommer, og når de finner en praksis som fungerer, får de et bedre forhold til seg selv og til mødrene.
BLIKK:
Du skriver i avhandlingen din at fedrene ofte må forsvare sitt ønske om å få barn. Hva forsvarer de seg mot?
ANDERSEN:
Å få barn ses på i vår kultur som et resultat av kjærlighet i et parforhold. Heterofedrene ble derfor ikke spurt om hvorfor de ville ha barn. De trenger ikke reflektere som mye over det, for det er bare noe man gjør, og de behøvde ikke å begrunne det. Når homoer skal få barn, gjør de det utenfor en vant tradisjon, og med en spesiell begynnelse. Og siden de ikke har kjærligheten og parforholdet som ramme for å få barn, opplever homsefedrene gjerne at deres valg blir oppfattet som en egoistisk handling.
BLIKK:
Hvorfor ville dine intervjuobjekter ha barn?
ANDERSEN:
De var veldig familieorienterte i sin tenkning helt fra de kom ut som homser. For dem var ikke det å komme ut som homo det viktigste eller vanskeligste, men hvordan de skulle organisere livet sitt på en meningsfull måte. Informantene var tydelige på at det å komme ut som homo, var å miste strukturen av en familie. Dermed blir det vanskelig å lage en biografi for sitt eget liv. For noen er det å få en partner en måte å organisere livet på, men for mine informanter lå det i det å få barn. Der ligger en forståelse av at livet er avsluttende, men at barnet representerer noe varig. Når man selv er borte, kommer det noen etter en.
Les mer om barn som den «nye» utfordringen i homofile parforhold i siste nummer av Blikk - i salg nå.
