Hun regnes som en av Norges mest fremadstormende musikere, og hylles for sitt dyktige gitarspill og vakre poplåter.
Hun regnes som en av Norges mest fremadstormende musikere, og hylles for sitt dyktige gitarspill og vakre poplåter.

Den store kjærligheten

Fay Wildhagens store kjærlighet er musikken. – Familien og nære folk vet at de er en god nummer to i mitt liv.

Publisert Sist oppdatert

Fay Wildhagen

NAVN: Fay Hau Wildhagen

ALDER: 25

KOMMER FRA / BOR: Bærum / Oslo

SIVIL STATUS: kjæreste med Silje Nordnes (34)

GJØR: Musiker

AKTUELL: Fay Wildhagens sommerturné:

Stavernfestivalen i Larvik 11. juli,

Spornesfestivalen i Arendal 13. juli,

Brønnøysund Roots 18. juli,

Malakoff i Nordfjordeid 19. juli,

Kragerøfest 20. juli,

Sørøyrocken 26. juli,

Øya i Oslo 7. august,

Pstereo i Trondheim 17. august,

Den Festivalen i Vangen 23. august,

RakettNatt i Tromsø 24. august.

MER INFO: faywildhagen.com

Før skrev hun bare for seg selv.

– Nå er det annerledes, og det må jo det bli når det står et plateselskap og et publikum og venter på andre siden av skriveprosessen. Det blir et indre press, som det koster å skyve bort, sier gitarist, sanger og låtskriver Fay Wildhagen.

Blikk møter henne på Blå i Oslo, like i forkant av den forestående sommerturneen, og bare et par måneder etter at hun fikk kjærlighetslivet sitt kringkastet i beste sendetid på «Lindmo». Musikeren som dro helt alene til ei hytte på fjellet en hel måned for å skrive andreskiva, og aller helst vil la musikken komme foran artisten, ble plutselig outet og landskjent som kjæresten til NRK P3-profilen Silje Nordnes.

– Jeg tror alle ble ganske sjokka da det skjedde. Men for oss var det ikke noe farlig eller skummelt. Jeg er egentlig glad for at det var Markus (Ekrem Neby i «P3morgen». Red.anm) som gjorde det. Han er jo en slags løs kanon. Så heller slik enn at det skulle skje på en rød løper, som ville vært kleint, eller i en «God kveld, Norge»-reportasje, sier Fay og fremholder at situasjonen, at hun selv ikke ville stått fram av egen vilje, ville vært den samme om kjæresten også hadde hatt et annet kjønn.

EN GOD NUMMER TO

Fay er privat av seg. På nesten alle områder. Hun trenger skillet mellom prosjektet Fay Wildhagen, og den hun er på hjemmefronten. Hun var seks år da hun fikk sin første gitar. Men skikkelig spilling ble det først til i tiårsalderen, da Fay ble det hun kaller for nyforelsket, gjennom rask læring av akkorder, og oppdagelsen av hvordan disse resonnerte sammen, og musikk ble skapt. Hun kaller musikken en venn, kanskje hennes beste.

Jeg har ikke lyst til å være hun skeive som spiller gitar. Samtidig føler jeg et ansvar for dem som kommer etter.

Fay Wildhagen

– Familien og nære folk vet at de er en god nummer to i mitt liv. Jeg har også møtt folk som er sjalu på musikken fordi jeg prioriter den så nådeløst. Men jeg prøver å være hensynsfull og gjøre opp, så jeg er ikke slem. Men når musikkprosjektet er en forlengelse av meg, er det veldig viktig at det er riktig for min egen del, sier Fay, og forteller at mye av henne som person ligger i musikken og tekstene.

– Og det blir jo ikke mer personlig enn det. Men det er viktig å beskytte seg selv og sin egen historie. For eksempel at jeg og Silje har noe som er vårt, som ikke alle vet om.

Hun vedgår at det også var litt rart da de ble skrevet om som et par. Samtidig syntes hun reporterne var søte og ville dem vel. Det var det opplevde tapet av kontroll og det å lure på hvordan framstillingen ville bli som var ubehagelig, ikke at forholdet ble kjent på tv.

På NRK-programmet «Lindmo» i mars ble det kjent at artisten er kjæreste med P3morgens programleder Silje Nordnes.
På NRK-programmet «Lindmo» i mars ble det kjent at artisten er kjæreste med P3morgens programleder Silje Nordnes.

HATET Å STÅ PÅ SCENEN

Juleavslutningen i tredjeklasse skulle bli vende- punktet, inntil da var musikken kun skrevet privat, for henne selv. Hun ble utfordret av en lærer til å gjøre et nummer hun egentlig ikke ville. Men å la være ville være ikke å våge, og feig skulle hun ikke ha på seg at hun var.

– Det ble starten på hele greia. Noen kom bort og ville starte et band, og så gjorde vi det, fikk en konsert, som ble til en konsert til, og flere til, og så stoppet det aldri. Jeg fikk aldri tid til å tenke at jeg skulle gjøre noe annet. Jeg vet jeg var veldig heldig. Jeg har jo aldri vært sånn: «Jeg skal bli popstjerne», eller musiker, harselerer hun, og lagrer doble anførselstegn i lufta.

Jeg er egentlig glad for at det var Markus som gjorde det. Han er jo en slags løs kanon.

Fay Wildhagen

Egentlig hatet hun å stå på scenen. Det var ikke redsel, men hun var uten behovet for å bli sett eller hørt. Hun ville bare skape. Fortsatt liker hun ikke egenreklame, verken på eller utenfor sosiale medier.

– Jeg jobber rompa av meg for at folk skal like musikken når jeg spiller, men jeg er ingen reklameperson. Mamma er det, så kanskje jeg er skada. Hun humrer mens hun gjenforteller rådene fra moren om hvordan hun skal promotere seg selv: Si navet sitt høyt under konserter, si låttitler, legge ut bilder, fortelle historiene bak ordene i tekstene, i det hele tatt gjøre navnet Fay Wildhagen enda mer kjent.

– Jeg føler at prosjektet slik det har blitt i dag, er musikkens skyld. Det er jo det jeg liker med dette her. Jeg liker å spille musikken jeg er glad i. For meg er det viktig at jeg skal kjenne og føle en låt, før jeg slipper den. Det er det indre kompasset jeg skriver etter.

DEN STORE KJÆRLIGHETEN

Faktisk kan hun synes det er skummelt å sette seg ned å skrive nå, sammenliknet med den gangen hun var sitt eneste publikum. Hun skrev mer før. Musikken var en ventil for alle hennes følelser. Hun brukte tid på å forstå egen legning. Det var hva hun kaller en ensom, ung følelse av ikke å vite hvor hun hørte til. Førsteskiva «Snow» bærer preg av denne eksistensielle utforskingen.

Men det er viktig å beskytte seg selv og sin egen historie. For eksempel at jeg og Silje har noe som er vårt, som ikke alle vet om.

Fay Wildhagen

– Du kjenner at det er noe som skurrer når alle venninnene snakker om gutter. Du melder deg litt ut, og du slutter å bli spurt fordi du ikke vil bli spurt. Jeg hadde veldige forsvars- mekanismer. Jeg avskrev ingenting. Men jeg hadde heller ikke så sterkt behov for å finne ut av meg selv siden jeg følte jeg hadde kontroll på resten av livet. Jeg var god på venner, familie, og musikken. Og jeg var veldig komfortabel med å la musikken fylle et rom som kanskje kunne bli fylt med noe annet. Musikken ble min store kjærlighet. Jeg og musikken levde i et slags samliv. Og jeg var utrolig lojal mot den. Det var i grunnen fint, men kanskje også trist.

Noen ut av skapet-øyeblikk kom dermed aldri. Hun verken ville eller vil definere seg, selv om hun har all respekt for alle som trenger det. Selv vil hun ikke bli sett på som bare én side av seg selv, hun vil være hele seg, uten andre merkelapper enn å være Fay Wildhagen.

ROCKELIVETS PRIS

Den tidligere nevnte kontrollen fikk en knekk da hun gikk på en senebetennelse-smell i begge armer. All den gode turnévirksomheten ble mer enn kroppen kunne tåle, og snart tålte hun ikke engang å bære en vanlig handlepose da betennelsen hadde satt seg. I forkant av sykdommen hadde hun sluppet det helt synth-frie, Spellmann-nominerte debutalbumet «Snow».

– Turneene med den skiva var litt rockelivet, med over 100 konserter. Sene kvelder, rigging, bæring, og opp tidlig for å dra til neste spillested. Det er tungt å være nytt band, og vi hadde mange munner å mette, så vi sparte overalt hvor det gikk an å spare for å kunne ha med så mange i bandet som vi hadde. Endringen fra å være i sånn aktivitet, til å skulle sette meg ned å skrive, gjorde at kroppen skrek på pause.

Hun trodde det skulle ta kort tid. Men det ble nesten to år. Hun ble hva hun kaller en av kidsa som gønner på tidlig, og møter veggen. En historie hun håper andre kan ta lærdom av.

– Jeg håper at folk kan lære å huske på at de har en kropp, huske på å ta vare på seg selv. Uansett om man har vilje og energi, er det viktig å huske på helsa. Det handler om småting: spise bra mat, sove, delegere der det går an, og å få hjelp til å bære utstyr.

Etter debutalbumet «Snow» i 2015, Spellemanns- og P3 Gull-nominasjoner og over hundre konserter, tvang sene-
betennelse i begge armer henne til å pakke bort gitarene. I fjor høst kom Fay Wildhagen tilbake med albumet «Borders».
Etter debutalbumet «Snow» i 2015, Spellemanns- og P3 Gull-nominasjoner og over hundre konserter, tvang sene- betennelse i begge armer henne til å pakke bort gitarene. I fjor høst kom Fay Wildhagen tilbake med albumet «Borders».

ALT VAR FLATT

Egentlig vil hun ikke snakke om sykdom og helse.

– Men om ingen sier ifra, da skjer det jo ingen endringer i bransjen. For dette rammer mange. For en gitarist er senebetennelse en alvorlig sykdom. En ting er at det er kjipt ikke å kunne gjøre det man elsker. Men du mister også jobben din, for du kan ikke gjøre den før du er frisk igjen.

Arbeidet med albumet «Borders» som kom i fjor høst, ble dermed en kamp mot sviktende motivasjon og depresjon. Løsningen kom blant annet gjennom at hun lærte seg nye ting. Hun begynte å produsere låter sonisk og musikalsk heller enn å skrive på gitaren, slik hun hadde gjort tidligere.

– Hele «Borders» er sånn sett et forskningsprosjekt, en slags bachelor i produksjon. Den har noe flytende til felles med «Snow», men i motsetning til debuten kom den til i en tung periode. Alt var flatt, jeg følte ingenting. Når musikken skal komme fra hjertet, og du verken føler glede eller sorg, så er det vanskelig å finne ut hva som er ekte og betyr noe.

Les også

Å REISE SEG IGJEN

Tapet av musikken beskriver hun ved å bruke bilder - som at savnet etter musikken likner opplevelsen av at din beste venn flyttet til Mars. Hun sammenlikner tapet og savnet med en religiøs identitetskrise hvor hun var nær ved å miste retningen i livet.

– Men har jeg vokst som menneske. Og musikken har vokst i takt med meg. Man lærer jo selvsagt noe av å nå bunnen og reise seg igjen.

Hennes reise begynte med en tur på hytta. Hun og hunden, mat for fire uker, og ingen andre. «Border» ble skapt der i Hemsedal.

– Det kan kanskje høres tungt ut første gang, men om man lytter, så tror jeg at man kan høre at det er melodier bak melodiene. I mange lag. Det er også sånn jeg jobber med demoene. Jeg legger på masse ideer og så fjerner jeg dem igjen. Jeg føler at denne skiva bærer mye av min musikalske personlighet. Det var det som føles riktig.

EN ANNEN TRØST

Hun snakker fortere, forklarer engasjert om prosessen der hun bestemte seg for å skrive elektronisk musikk uten å forholde seg til takt eller grid, og heller bruke sin egen intuisjon som om det var organiske lydbilder som ble malt ut. Manglende datakunnskaper og notelesing ble en del av den skapende verktøykassa.

– Jeg har alltid hatt en sterk vilje. I vår familie er det ikke lov å ligge på latsida. Jeg er en arbeider, men det var jo derfor jeg ble dårlig også. Fordi jeg arbeidet, mye, og så ble det for meget.

En lærdom hun gjerne skulle vært foruten. På samme måte som hun gjerne hadde sett at det hadde vært noen der da hun var yngre til å fortelle henne at hun var seg selv, og at det var greit. Uavhengig av hvem hun ville ha i tillegg til musikken. I hvert fall så hun hadde sluppet å lure så lenge.

– Jeg har ikke lyst til å være hun skeive som spiller gitar. Samtidig føler jeg et ansvar for dem som kommer etter. Det er veldig gøy at girl in red kan synge «I wanne be your girlfriend». Jeg håper at noen kan finne trøst i mine låter også, men kanskje på en annen måte.

Les også