Felles kamp for likeverd

– Vi er fem kvinner som alle har til felles at vi både er de lesbiske kvinnene Kari Jaquesson snakker om, og sitter i den ledelsen hun mener motarbeider oss, nemlig sentralstyret i FRI.

Bente Bækkelund Jørgensen, Martine Hammervold-Austinat, Elisabeth L. Engebretsen, Linda Walbeck Olsen og Ingvild Endestad i sentralstyret i FRI svarer på Kari Jaquessons kronikk «Eksisterer kvinner overhodet for ledelsen i FRI?»

Vi har også det til felles at vi er feminister og ønsker å arbeide sammen for et samfunn der det vi har mellom beina, hvem vi har sex med eller elsker og måten vi opplever og uttrykker kjønn på ikke begrenser våre liv.

Flere måter å være jente på

For oss er det viktig å ha en bevegelse som tar på alvor både de utfordringene vi møter som kvinner og de utfordringene vi møter som lesbiske. Kvinnekampen har gitt oss lønn, mulighet til å bestemme over egen reproduksjon og barnehageplass. På samme måte har den skeive bevegelsen vist oss at det finnes flere måter å være jente på, og at seksualiteten vår verken er en psykiatrisk diagnose eller noe kriminelt. For oss er det utenkelig å drive en likestillingskamp der kjønn og seksuell orientering ikke ses i sammenheng.

Rettigheter er ikke en kake

Men det er ikke bare de utfordringene som spesifikt rammer oss lesbiske vi er opptatt av. Lover, strukturer og normer som bidrar til at noen av oss lever i undertrykkelse, med færre rettigheter eller mindre frihet, er til hinder for oss alle. Rettigheter er ikke en kake som blir mindre når den deles på flere, tvert imot blir samfunnet bedre og folks liv rikere når flere inviteres til bords som likeverdige. Vi anser transpersoners rettigheter, synlighet og levekår som en viktig del av vår kamp. Både fordi vi selv er tjent med at våre kropper, uttrykk og identitet skal eies av oss selv, men også fordi vi bør være solidarisk når vi ser at transpersoner møter lignende utfordringer som vi selv har møtt.

Historier om psykeliggjøring, strenge kjønnsnormer og et samfunn som ikke aksepterer oss, er noe vi kjenner oss igjen i. Som lesbiske vet vi også viktigheten av å ikke bli usynliggjort i homokampen. Derfor skjønner vi viktigheten av en felles kamp som ikke usynliggjør minoriteter eller marginaliserte grupper blant oss. Det hører også til historien at flere transpersoner har gått foran for vår frihet, i en tid da deres utfordringer og liv var helt usynliggjort.

Ulike liv, felles kamp

Det at vi kjemper sammen i solidaritet for saker som aller mest rammer noen av oss er heller ikke noe nytt i vår bevegelses historie. Avkriminalisering, avdiagnostisering, bekjempelsen av HIV-epidemien, assistert befruktning for likekjønnete, ekteskapsloven eller lov om endring av juridisk kjønn har vært saker vi har samlet alle ressurser og stått sammen i, selv om de kanskje ikke har vært like relevante for alle i bevegelsen.

Det er ikke bare mellom bokstavene i LHBT at kampene er ulike. Også blant lesbiske lever vi ulike liv og møter ulike utfordringer. Noen av oss vil ha barn, noen vil ikke, noen vil gifte seg, andre vil ikke, noen av oss opplever å bryte kjønnsnormene for å være kvinne (og ha kleine garderobe og wc opplevelser), mens andre igjen opplever å bryte normene for å være lesbisk (å ha kleine opplevelser på lesbiske arenaer). I noen saker har enkelte lesbiske mer til felles med homofile menn, med single heterofile kvinner eller med transkvinner som har barn enn med andre lesbiske, men vi tar allikevel kampen for alle lesbiske sin sak.

Vi skal fortsette å kjempe for vår egen rett til å leve på den måten og med de rammene vi ønsker, men like hardt for den andres rett til å leve på sin måte. Det gjør vi ikke kun fordi vi er solidariske med andre, men fordi vi vet at vi trenger trygghet i at hele bevegelsen, og forhåpentligvis også majoritetssamfunnet, vil stå med oss når våre rettigheter og likeverd trues på nytt en gang i fremtida.

Bente Bækkelund Jørgensen

Martine Hammervold-Austinat

Elisabeth L. Engebretsen

Linda Walbeck Olsen

Ingvild Endestad

– Sentralstyret i FRI