Rør meg, og du er død

I FENGSELET DELER han celle med drapsdømte Viktor (Georg Friedrich), og det som begynner med avsky blir etter hvert til kjærlighet. For Hans (Franz Rogowski) er etterkrigslivet i Tyskland stort sett en evig rekke av opphold i det samme fengselet. Han dømmes gang på gang under paragraf 175.

I løpet av «Große Freiheit» soner han tre fengselsdommer – i 1945, 1957 og 1968 - for å ha sex med menn. Filmen begynner med et Super-8-opptak av han selv på offentlige toaletter, og de viser seg å være bevis under rettssaken hans. Året er 1968 og Hans er igjen fengslet uten mulighet for prøveløslatelse i to år for «avvikende atferd». Under arbeidet i fengselets systue oppdager Hans at Viktor også sitter inne, en mann han satt i fengsel med i 1945, og herfra veksler filmen i tid, og på en måte som tydeliggjør hvordan evnen til å forholde seg til frihet systematisk brytes ned.

I 1935 hadde Nazi-Tyskland skjerpet paragraf 175. Absolutt alle former for homofili ble forbudt. Loven ble stående også etter krigen. En fullstendig opphevelse kom ikke før i 1993.

Fangenummeret til Hans, notert på celledøra, avslører at han er en såkalt 175-er, hvilket først gjør Viktor rasende. «Rør meg, og du er død», sier han til Hans. Men Viktor blir mindre fiendtlig innstilt når han forstår at Hans har tilbrakt krigen i konsentrasjonsleir, og tilbyr seg å tatovere over fangenummeret nazistene har merket Hans med. Fra dette øyeblikket begynner et nært forhold å utvikle seg, den eneste formen for kjærlighet Hans noen gang møter. Selv om de ikke er kjærester, tar de vare på hverandre i sine mest desperate og sårbare øyeblikk.