Tori Wrånes: – Det skeive og organiske er en viktig drivkraft i mitt kunstnerskap

Året er 2010. Tori Wrånes står på scenen i Børre Sæthres festspillutstilling i Harstad. Hun har mørkt hår og rosa silkedrakt på. Ryggen er beskutt av piler. Øynene er kledd i kritthvite linser som hindrer utsyn. Det er som om hun står der hjelpeløs og alene.

Med sin lyseste stemme synger hun: Take me down to the paradise city, where the grass is green and the girls are pretty. (Guns’n’Roses – «Paradise City», 1987 red.anm)

Først mange år senere skal hun innse hva hennes eget verk, «No Name», har handlet om.

– Når jeg ser tilbake, tenker jeg at jeg jobba mye fra underbevisstheten, og at arbeidet handlet om en lengsel etter å bli forstått på et dypere plan.