Den siste filmen: unngår det skeive

Kinoaktuelle ««Den siste filmen» er et varmt og rørende portrett av den skeive filmskaperen Petter Vennerød som aldrende kunstner i ferd med å miste balansen, språket og hukommelsen. Han døde i 2021, 72 år gammel, etter noen år med Parkinsons sykdom.

Dokumentaren, regissert av kona Karianne Vennerød, i samarbeid med filmfotograf Olaug Spissøy Kyvik, gir oss også glimt av Petters unike posisjon i norsk filmhistorie. Sammen med Svend Wam (1946 - 2017) skapte han omdiskuterte, provoserende og ofte skeive spillefilmer på 70- og 80-tallet.

To rebeller

Wam og Vennerød var to rebeller i norsk kulturliv. Kvaliteten på deres 14 spillefilmer var ujevne og replikkene kunne være teite, men det var humor og satire - og mye sex, fyll, sinne, krangling, og disco.

Filmene hadde en kritisk vinkel mot det etablerte og mot politi, psykiatri og sosialvesen. De to anarkistene ble elsket og hatet, og filmene deres førte til store avisoppslag og fyrrige debatter i NRK. Ofte ble de kritisert og latterliggjort i media.

«Vi hadde et slagord som var ‘oss to mot resten av verden’», sa Petter Vennerød.

I dokumentaren får vi gjensyn med flere uforglemmelige høydepunkter fra Wam og Vennerøds filmer, men deres filmproduksjon gis ingen analyse, og det fortelles lite om forholdet deres, og intet om hvorfor de sluttet å lage film sammen.

Beinhard jobbing

Fra presseklipp vet vi at de møttes i 1975. Begge var frihetselskende, meningssterke og opprørt over samfunnet. Begge elsket den tyske filmskaperen Rainer Werner Fassbinder og hans ofte teatralske filmer, og de var enige om at budskapet var viktigere enn formen ved en film.

Petter Vennerød fortalte Dagbladet i 2014 at Svend Wam var «morsom og givende å jobbe sammen med».

«Vi lo mye, og det var meningsfullt. Vi forstod hverandre veldig godt.»

Petters kone, Karianne, som ble ansatt som produksjonsassistent hos Wam og Vennerøds Mefistofilm på 80-tallet, sier at duoen var mindre utsvevende enn de ga inntrykk av å være gjennom filmene sine.

«I sitt fortellergrep var de gærne. Men på kontoret var det beinhard jobbing.»

De ikoniske replikkene

Wam og Vennerød ble ofte kritisert på grunn av dialogene, men de likte å leke seg med språket og mange av replikkene ble ikoniske.

Blant de mest kjente: «Kan’ke du snurpe igjen smella di, du maser jo som et lokk’motiv», «Nå skal du få se på kukken, kjerringfaen!» og «Kan’ke du dra fram rock- og rolltobakken din?», alle fra «Lasse og Geir», og «Men du, du er jo ikke lesbisk engang!» og «Ha deg ut, da, di fillerye!», er fra «Drømmeslottet».

Replikken Petter Vennerød selv var mest stolt av å ha gitt filmhistorien, var «Heller en levende gal enn en død normal» fra «Liv og død».

«Jeg tenker jo at man bør leve voldsomt», sa han.

«Og selv om man skulle dø av det, så er det bedre enn å leve som en død».

Skeivt samarbeid

I Wam og Vennerøds filmer dukket det tidlig opp både dragdronninger og skeive av alle slag. Petter var skuespiller i flere av filmene, da som langhåret kjekkas med sminke og øredobber, eller i full drag, kyssende på både jenter og gutter.

Blant duoens skeive filmer finner vi «Liv og død» (1980), et utradisjonelt trekantdrama med skeiv tematikk, og «Lakki» (1992) og «Sebastian» (1995), basert på Per Knutsens tenåringsromaner «Gutten som kunne fly» og «Svart Cayal».

I begge følger vi omgivelsenes reaksjoner på at 14-åringene er homofile.

«Det var kun minoritetsspørsmål vi tok opp», sa Petter Vennerød om filmene.

«Jeg har aldri vært interessert i majoritetens problemer. Det var mange andre som var interessert i dem.»

Selverklært biseksuell

«Den siste filmen» tar verken opp Petter Vennerøds selverklærte biseksualitet, eller hvordan det skeive i Wam og Vennerøds filmer ble mottatt i samtiden, den gang homoseksualitet ikke var allment akseptert.

Og det er synd, siden filmene deres var langt forut sin tid når det gjelder flytende seksualitet, et superaktuelt tema. Ei heller får vi vite hvor mye filmene betydde for datidens skeive.

Selv om Petters legning ikke tas opp i «Den siste filmen» , snakket han selv åpent om den i Dagbladet Magasinet.

«Da vi møttes, kjentes det bare riktig», sa han om møtet med kona.

«Når jeg forelsker meg i noen, er det ikke på grunn av kjønnet eller kjønnsorganene, men personligheten. For meg er det forskjell på å være forelsket i en mann og en kvinne. Det opplevdes helt annerledes. Jeg får bekreftelser på andre sider av meg selv, og kan bli et helt annet menneske. Men jeg vet ikke om andre har det slik.»

Født i feil kropp

Etter at samarbeidet med Wam tok slutt, laget Petter Vennerød dokumentarserien «Født i feil Kropp» (2014), som handlet om kjønnsidentitet. Kona hans produserte TV2-serien som vant Gullruten.

I serien møtte seerne menn og kvinner som fortalte åpent om hvorfor det hadde vært så viktig for dem å kunne komme til kjønnstilhørigheten de følte var riktig.

«Det er slike mennesker som alltid har interessert meg», sa Vennerød ved serielanseringen.

«Jeg tror det er umulig å ha et godt liv om du ikke får leve med riktig kjønnstilhørighet. Dette er mennesker som har vært frustrerte siden de var veldig små. De er gutter født i jentekropp som nekter å gå i kjole, som har sagt at de ikke vil ha noe rosa før de har klart å uttale ordet skikkelig».

Åpenbaringer

Vennerød fikk noen personlige åpenbaringer under innspillingen.

«Serien har gjort meg så oppmerksom på at alt jeg gjør og sier, springer ut av det faktum at jeg er mann. Som mann argumenterer jeg annerledes enn en kvinne. Kjønn er noe helt fundamentalt, det er et grunnfjell i livene våre.»

Dette var en ny følelse for filmskaperen som aldri hadde følt seg hjemme i guttegjenger.

«Jeg savner på mange måter det fellesskapet, å være en av gutta, gå ut og drikke øl og være gal på fotballkamper», sa han. «Det har aldri vært meg. Jeg får det bare ikke til.»

«Dypt urettferdig»

I sin tid ble filmene deres sett av et stort publikum på kino, opptil 200.000. Men kritikerne virket mest interessert i hva duoen gjorde galt. I alle fall føltes det slik for filmskaperne.

«Vi ble slaktet og jeg syntes det var dypt urettferdig», innrømmet Petter i Dagbladet.

«Luntene kunne bli veldig korte og tørre og vi oppildnet nok hverandre. Det var sårende og vondt å få så mye kritikk. Til slutt tok det all selvtillit fra meg. Det hadde ingen verdi for meg å lese at jeg var en idiot, i alle fall ikke gang på gang.»

Da Vennerød ble rammet av Parkinsons, fortalte han kona under en spasertur i skogen at han hadde én historie igjen, og at han trengte hennes hjelp til å fortelle den. Prosjektet resulterte i «Den siste filmen».

Forut for sin tid

Dokumentaren gjør sterkest inntrykk som et sykdomsportrett, med Vennerøds åpne refleksjoner over hva sykdommen gjør med ham.

«Jeg glemmer, faller, roter, rører. Og jeg skammer meg», forteller Petter.

«Alt er i ferd med å bli borte. En stadig større del av livet mitt er i ferd med å forsvinne.»

Filmen viser varm kjærlighet mellom han og kona, Karianne. De ble raskt kjærester på 80-tallet, og forble partnere til hans død i 2021.

Karianne mener at Wam og Vennerøds filmer har fått større respekt med tiden.

«Jeg håper at dokumentaren vil introdusere unge for filmene deres», sier hun.

«Tematikken i dem gjelder også i dag, og jeg mener de var veldig forut for sin tid med å snakke åpent om det som skjer innenfor husets fire vegger.»

På kino i mars

De 14 filmene til Wam og Vennerød utgjør en sentral del av norsk filmhistorie, og nå er de første fem restaurert: «Lasse og Geir» (1976), «Åpen framtid» (1983), «Drømmeslottet» (1986), «Adjø solidaritet» (1985) og «Bryllupsfesten» (1989) Fra mars kommer alle på kino, og på digitale plattformer. Etter planen skal alle filmene deres restaureres og vises på kino etterhvert.