Fin Serck-Hanssen stiller ut 120 bilder i utstillingen «Musikkfotografier 1979–1986» på Henie-Onstad kunstsenter i april og mai. Han er innkjøpt av de fremste museer og har hatt utstillinger i Norge, Finland, England, USA, Italia, Holland, Belgia og Sverige. Men for Fin Serck-Hanssen startet det allerede i musikkavisa Nye Takter der han i årene fra 1979 til 1986 dokumenterte den alternative musikkscenen både i Oslo og England. Bildemengden fra denne perioden er omfattende, og inneholder fotografier han har tatt av ikoner som Bruce Springsteen, The Cure, Depeche Mode, Marc Almond, Genesis P-Orridge og Psychic TV, Divine, Frankie Goes To Hollywood, Nina Hagen og obskure punkband. Et utvalg på 120 bilder har nå blitt til utstillingen «Musikkfotografier 1979–1986» som vises på Henie-Onstad kunstsenter. – Dette er back to basic. Jeg var veldig opptatt av musikk på slutten av 70-tallet. Jeg gjorde mye ubetalt arbeid for å komme inn på konsertene, men for meg var det likevel en forutsetning å være interessert i artistene. Utstillingen på Henie-Onstad er et tilbakeblikk på en viktig epoke i fotografens liv. – På tide å rydde litt. Det har vært gøy å ta et historisk tilbakeblikk. Det har vært morsomt å plukke ut bilder og gjøre research på musikken igjen. Den sier en del om starten på mitt liv som fotograf, og om måten jeg har utviklet mitt uttrykk.
Naturlig tematikk
Serck-Hanssen er kjent for sine ærlige og nære bilder i storformat. Av aidssyke, av fengselsinnsatte, av dykkerne i Nordsjøen, undervannsbilder med homoerotisk uttrykk og serien «Gaywatch» med bilder av homser fra Oslo.
– Er du også en homofotograf?
– En stund var jeg i hvert fall det. Jeg har vært tydelig på å være homokunstner, tematikken har vært naturlig for meg. Den seksualpolitiske delen var viktigere før. Jeg er ikke så opptatt av den nå. Nærhet, detaljer, utsnitt og ekspressivitet har også ført til bråk rundt bildene til Fin Serck-Hanssen.– Jeg oppsøker ikke bråk, men som yngre var jeg mer aggressiv i uttrykket.
– Når ble det bråk første gang?
– Da jeg tok opp seksuelle temaer, spesielt en plakat jeg gjorde i serien «Ti blå menn» i 1985, ble det styr rundt. Plakaten viste en herre i lær, caps og gummimaske. Ganske uskyldig, men DNF-48 mente det ble for heftig og lot meg ikke henge den opp i homobaren.
Mer bråk
I forbindelse med vandreutstillingen «Desire. Borealis 7», som ble vist i alle de skandinaviske landene i 1995-96, ble det også oppstyr. – For å promotere utstillingen lagde Åbo Art Museum i Finland en plakat med et av mine bilder. Plakaten viste et fyldig lem og det endte med at alle plakatkampanjer på busser og trikker i Finland måtte fjernes. I et intervju med Blikk for noen år siden sa Serck-Hanssen: «Det er mangfoldet som er ålreit med homokulturen, og det er tross alt lærhomsene og skrullene som har gått i bresjen for oss.» Det er et utsagn han står ved også i dag. – Ja det er klart. Jeg prøver fremdels å henge med der, uten at jeg nødvendigvis definerer meg selv inn i roller eller miljøer. Jeg er tydelig på å være homokunstner, men har vel utvidet rammene. Jeg tenker vel nå at det er flere enn oss som er en del av det som er utenfor som gjør at resten kan føle seg innenfor. I tillegg til utstillingen «Musikkfotografier 1979–1986» gir forlaget Teknisk Industri ut boka «In Between Pictures. Photographs 1979–1986» med fotografier av Fin Serck-Hanssen og med essays skrevet av Peter J. Amdam, Christian Refsum, Paola Cortes–Rocca og Ole Robert Sunde.
Fin Serck-Hanssen: Musikkfotografier 1979–1986. Henie-Onstad Kunstsenter, Sonja Henies vei 31, Høvikodden. Utstillingsåpning torsdag 24. mars kl. 19. Utstillingen henger til 29. mai. Mer info:
hok.no
