Flere rettigheter til kjønnsminoriteter – på tide!

– Alle moderne samfunn bør se på det som sin plikt å la dets innbyggere få lov til å være den de er, skriver LLH-leder Bård Nylund. Alle mennesker må få bestemme over sin egen kropp, sin egen identitet. Være hele mennesker som føler tilhørighet og som blir anerkjent uavhengig av for eksempel seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. I april 1972 vedtok det norske Storting noe som var helt avgjørende for anstendigheten til det norske samfunn, nemlig å avkriminalisere mannlig homoseksualitet. De påfølgende gode 40 år har vært nærmest som et utstillingsvindu å regne. Seksuelle minoriteter har fått tilkjent flere og flere rettigheter, og det er all grunn til å være stolt av vår historie på dette feltet. Riktignok har vi kjent på utålmodighet, men vi har lært oss at tiden alltid har vært vår venn. Kjønnsminoriteter, de av oss som har et annet kjønn enn hva vi fikk tildelt ved fødselen, eller de av oss som utrykker kjønn på en måte som bryter med normene, har ventet lenge – og vi venter fortsatt på helt fundamentale rettigheter. Mens Norge slår seg på brystet over å være på verdenstoppen når det gjelder likestilling og rettigheter til lesbiske og homofile, er behandlingen av kjønnsminoriteter et glemt kapittel.

Norge henger etter

Mens stadig flere land i verden anerkjenner at kjønnsmangfold er en naturlig del av et menneskelig samfunn og at individet selv må plassere seg i dette mangfoldet, henger Norge etter. Her lar vi kjønnsorganet til mennesker avgjøre deres identitet. Noen av oss identifiserer oss ikke med det kjønnet vi fikk registrert ved fødselen. Derfor gjør vi noen grep for å fortelle omverden hvilket kjønn vi er. Det kan være gjennom hvordan vi uttrykker oss, kler oss eller ter oss. Siden 2003 har vi også fritt kunne velge et navn som er i samsvar med kjønnsidentiteten vår. Problemet er at våre personnummer fortsatt forteller om et juridisk kjønn vi ikke identifiserer oss med. Det gjør det vanskelig å reise, å studere, å bytte jobb eller gå på apoteket. Løsningen burde egentlig vært enkel, vi kunne bare byttet juridisk kjønn. Det er slik det gjøres blant annet i Danmark og Argentina. Her i Norge er situasjonen en helt annen. Her krever myndighetene først at vi får en diagnose, går gjennom en medisinsk behandling og gir fra oss retten til å få barn gjennom tvungen sterilisering. Amnesty har tidligere slått fast at praksisen bryter med menneskerettighetene, og nå har også bekreftelsen kommet fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Hvorfor skal man måtte gjennomgå et fullt behandlingsløp med hormonbehandling, psykiatrisk oppfølging og omfattende kirurgi når det man trenger er å endre personnummer og bokstav i passet - det vi kaller juridisk kjønn?

Ta menneskers identitet på alvor

Vi vet at flere ønsker å gå hele behandlingsløpet med alt det innebærer. Det vil vi heller ikke ta fra dem. Vår bekymring handler i stor grad om alle de andre. De av oss som ikke får diagnosen. De av oss som av en eller annen grunn ikke ønsker eller trenger medisinsk og/eller kirurgisk behandling. De av oss som definerer vårt kjønn ved hjelp av noe annet en genitaliene. De av oss som både opplever oss selv, og blir oppfattet av andre, som det kjønnet vi er - uten at vi har tatt, eller ønsker å ta, en eneste tablett. Det er på tide at denne gruppen tas på alvor og tilkjennes både rettigheter og et behandlingstilbud som svarer på de behovene som finnes. Det er alvorlig å ikke ta menneskers identitet på alvor. Både norsk og internasjonal forskning viser svært negative funn hva gjelder transpersoners helse og levekår. Når en minoritetsgruppe er skjevfordelt forteller det oss som samfunn at vi ikke har gjort jobben vår.

Store forventninger

Helsedirektoratet nedsatte for en drøyt år siden en ekspertgruppe med eksperter fra ulike fagfelt og representanter fra brukerorganisasjonene for å se på juridiske og medisinske rettigheter til transpersoner. I april kommer de med sine anbefalinger, og LLH har store forventinger. Forventninger om at helsevesenet etablerer regionale behandlingsenheter med betydelig sexologisk kompetanse, slik at alle i landet kan få tilbud der de bor. At det gis et bedre og utvidet tilbud av hjelpemidler og enklere behandlinger for de av oss som ikke vil eller kan gå hele veien. Forventninger om politisk vilje til å endre mulighetene til å endre sitt juridiske kjønn gjennom en egenerklæringsmodell som Danmark blant annet har– ikke ulikt hvordan man i dag skifter navn. Forventninger om at man tar på alvor både store og små anbefalinger rapporten kommer med. Norge har muligheten til å bli aller best i verden på disse spørsmålene, og regjeringen går inn i historiebøkene dersom man viser vilje til å sørge for at Norge blir et land som tar sine utsatte minoriteter på det alvor de fortjener og behøver. Danmark har fått det til. La oss sammen sørge for at det ikke lenger er nødvendig å reise dit for å kunne stemme i at det er deilig å være norsk. Bård Nylund, leder i LLH – Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner