Miljøet vi elsker å hate

Det er sommer og BLIKK senker tempoet. Med tanke på at årets Pride-tema er historie, vil BLIKK dele en rekke magasinsaker utover sommeren. I dag: Miljøet vi elsker å hate fra BLIKK nr. 5/18.

I alle år har «miljøet» blitt skjelt ut for å være et slutty, kroppsfiksert, skrullete, overflatisk og ekskluderende kjøttmarked og sladrehøl. Men det er også her skeive finner kjærligheten, venner for livet og lager nye familier.

«Alle» mener noe om det, hyller eller avskyr det. Skammer seg over det, men oppsøker det likevel. Miljøet er kalt både ekskluderende og inkluderende. Noen gjør et stort poeng av å være utenfor, noen føler seg oversett av det, men mange ser også på det som familien sin.

Blikk har snakket med folk som har vært en del av miljøet i flere tiår, og noen som er helt nye. Vi ville finne ut hva de synes er bra og dårlig med miljøet vi elsker å hate. Vi startet jakten på «sannheten» i kjelleren på London Pub i Oslo.

London åpnet dørene i 1979, bare sju år etter avkriminaliseringen av homofili. Puben anses av mange som selveste definisjonen på det skeive utelivet. London som har 40-årsjubileum neste år, er i dag Norges eldste skeive vannhull og møtested. Metropol, det første offentlige utestedet, stengte dørene i 1989.

Da London åpnet, var den en upretensiøs pub i britisk stil som homsene snart la sin elsk på. Rundt midten av 1990-tallet ble London også offisielt en homsepub og har siden vært åpen hver eneste dag, fra klokka tre på ettermiddagen til halv fire om natta, året rundt – til og med på julaften. Trolig er det få steder som forbindes så kraftig med «miljøet» som London.

"Noen fine homser sier de hater London, og påstår at de aldri vil nedlate seg å henge her. Men likevel kan du se dem feste her på lørdagsnettene" Håkon Karlsen

En slags familie

Håkon Karlsen er stamgjest på London og har tatt på seg å administrere barens Facebook-side. Han fungerer også som en slags arrangementsansvarlig for all moroa som skjer der. Sammen med kameraten Norvald Berland, som har vært stamgjest her siden 1970-tallet, forteller Karlsen om et tett og sammensveiset miljø som har blitt som en slags familie.

– Noen fine homser sier de hater London, og påstår at de aldri vil nedlate seg å henge her. Men likevel kan du se dem feste her på lørdagsnettene. Da er det et helt annet klientell enn oss som vanligvis er her ellers i uka. Men her er det alltid folk og liv. Du har de som kommer etter jobb, og blir til åtte–ni på kvelden. Deretter er det et miljøskifte. Da kommer de som blir til stengetid, forteller Karlsen.

Han hevder at selv om det finnes tusenvis av meninger om den tradisjonsrike puben, så kommer alle tilbake.

– De gjør det fordi det alltid er lett å komme i kontakt med andre og treffe kjentfolk her.London har overlevd i en ustadig utelivsbransje der man ikke kan regne med at skeive steder overlever i særlig mange år. Norvald Berland tror det skyldes at det er rom for alle her.

– London har plass til alle typer – både homser, lesber, bi og trans. Dette er et nydelig sted for folk å treffes. Gjestene føler seg trygge og kan være seg selv uansett hvordan de er, slår han fast.

– Ja, her kommer det folk fra 23 til 80 år. Og det er aldri bråk eller slåsskamper her, sier Karlsen.

For halvdølle typer

London Pub har «alltid» vært der. Men den er ikke ensbetydende med «miljøet». Den er mer variert og bredere enn de kritiske vil ha det til. Det finnes alternative møtesteder, og de skapes gjerne av skeive selv med ujevne mellomrom.

"I starten opplevde jeg det nok ganske ekskluderende, og det provoserte meg. Mest fordi folk i miljøet hele tida understreket viktigheten av å være inkluderende" Øivind Rones

I 2010 startet Øyvind Rones den ambulerende klubben Indieseksuell. Ifølge Rones var den et tiltrengt alternativ til de klisjébaserte homoklubbene i Oslo. I stedet for å spille Grand Prix-låter og slagermusikk mange forbinder med homokultur, har Indieseksuell hatt artister som Nils Bech, Torgny og Sandra Kolstad på plakaten.

Rones’ forhold til det skeive miljøet har vært blandet opp gjennom årene.

– I starten opplevde jeg det nok ganske ekskluderende, og det provoserte meg. Mest fordi folk i miljøet hele tida understreket viktigheten av å være inkluderende. Men det stemmer ikke alltid med virkeligheten

Likevel understreker han at han synes miljøet har blitt mye bedre, og har i dag et veldig avslappet forhold til det.

– Det kan godt hende det bare er jeg som har lært meg ikke å bli så provosert med tida, og har blitt kvitt en del av frykten for miljøet. Nå føler jeg meg som en naturlig del av det. Men noen ganger virker det som om mange gjør tilpasninger for å passe inn eller bli akseptert. I seg selv er ikke det unaturlig, men jeg synes i alle fall det er viktig å dyrke mangfoldet, også innad i de skeive miljøene. Du skal ikke behøve å endre deg for å passe inn. Det skal være rom for alle, til og med sånne halvdølle typer som meg. Man blir ikke lykkelig av å gå på akkord med seg selv.

De gode samtalene

Mange fryktet for tilbudet til skeive kvinner etter at SO måtte legge ned. Selv om «miljøet» i kjelleren i Arbeidergata også hadde mindre flatterende karakteristikker, så var baren tross alt landets eneste utested for jenter. Og selv de som «hater» lesbemiljøet, trenger et sted å treffe andre. Snart dukket de og alle andre også opp på de nye ambulerende klubbkonseptene som kom etter SO. Girls Club, Karmaklubb, FYC going Queerdo og DRAMAqueen har nå lange køer og fulle dansegulv hver gang.

"Jeg har aldri kjent meg ekskludert, men jeg ser at mange har følt på det. Særlig de som føler seg i randsonen med identiteten sin, tror jeg nok har kjent på utenforskap" Tine Semb

Tine Semb startet opp Karmaklubb i mars i år og håper at den skal bli en av landets mest inkluderende klubber.

Konseptet er, ifølge Semb, «bra folk, musikk, vin og de gode samtalene». Det første hun tenker på når hun hører ordet «miljøet», er utesteder og andre samlingssteder.

– En ting er å ha venner og å være del av en gjeng med mange skeive. Men de skeive møteplassene forankrer mye, og det var noe av det jeg var opptatt av, da jeg startet Karmaklubb.

Hun har alltid hengt mye med skeive folk. Men siden hun kom ut sent, har hun både et innside- og utsideperspektiv på miljøet.

– Jeg kommer fra et lite sted hvor ingen var åpne. Så det å komme inn i noe miljø, tok noen år. Først kom jeg inn som venn av skeive, deretter da jeg kom ut. Og mine opplevelser av miljøet har alltid vært veldig positive. Jeg har aldri kjent meg ekskludert, men jeg ser at mange har følt på det. Særlig de som føler seg i randsonen med identiteten sin, tror jeg nok har kjent på utenforskap.

Storesøstera i utelivet

Semb er opptatt av at det skal finnes gode møteplasser for folk, både de som føler seg klart definert med legning og kjønn, og de som ikke gjør det.

– Derfor er undertittelen på Karmaklubb «for jenter og sånn». Ingen skal ekskluderes, påpeker Semb.

Hun synes det er altfor mange snevre holdninger knyttet til både kjønn, etnisitet og seksuell orientering, og at folk burde slutte å bry seg så mye om det.

Med et variert tilbud håper hun at Karmaklubb vil tiltrekke seg flere typer mennesker i alle aldersgrupper.

– Jeg tror folk har lett for å holde seg i vante grupperinger. Men vi har godt av å utfordre oss selv og bli kjent med andre typer mennesker med andre interesser. Karmaklubb skal være et sted hvor folk skal trives og føle seg hjemme. Vi vil ha bra samtaler framfor et typisk kjøttmarked, som utelivet har lett for å bli. Ja, vi vil jo også ha musikk og dansing, men vi starter mye tidligere enn ordinære utesteder for at folk kan bli kjent med hverandre. Sånn sett er nok Karmaklubb den litt nerdete storesøstera i utelivet.

Julebord og begravelser

De nye klubbkonseptene er ingen konkurrent til London Pub. De fungerer paradoksalt nok heller for å bruke Sembs egen metafor, som søsken i en skeiv familie der alle har hver sin rolle. For hvis begrepet «miljøet» overhodet skal ha en mening, så innebærer det at skeive må ha møteplasser for å treffe hverandre, bli kjent og utvikle vennskap.

Vennskap som kan bli et ankerfeste i folks liv og et miljø å kjenne seg trygge og velkomne i. Det sier derfor en del om miljøet på puben, når London har spandert julebord på de faste gjestene sine de siste tjue årene.

– Og når noen av oss som er ofte her, dør, sender London alltid blomster til begravelsen. Og etterpå møtes vi alltid her. Det er en fin tradisjon. Andre ganger drar vi på turer med personalet, forteller Håkon Karlsen.

Henning Sebastian Jahre, en annen av de faste gjestene, nikker entusiastisk til det Karlsen forteller.

– Jeg tror personalet setter utrolig stor pris på oss. Vi har jo vært her mye lenger enn dem. Så i stedet for klisjeen om at bartendere blir gjestenes psykologer, er det faktisk omvendt her, sier han og ler høyt.

Ikke bare alkohol og sex

Komiker Tore Petterson driver verken et utested eller et klubbkonsept, men har klare meninger om «miljøet», som han gjerne deler når han holder foredrag rundt omkring i Norge.

– Jeg har bodd i Oslo i 20 år nå og har jo sett en del av miljøet her. Da jeg var ung var det en såkalt it-crowd man bare måtte være en del av. Det morsomme var at når man fikk innpass der, så var det ikke nødvendigvis noe gøy der. Går man ut av it-crowden igjen, finner man de menneskene som har valgt å være utenfor. Der er det sinnssykt mye fine folk. Folk som har litt andre verdier enn bare fest og sex. Så jeg har fått mine gode venner på den andre siden, på en måte. De som benytter seg av homsemiljøet uten nødvendigvis å være i det hver dag.

Petterson er opptatt av den monogame kjærligheten. Han har troen på at det går an å finne en kjæreste og bli i det forholdet. Men han opplever at den store kjærligheten blir latterliggjort i deler av miljøet, som han mener preges av mange uforpliktende relasjoner og sex.

– Det blir vanskelig for meg å kjempe for likekjønnet ekteskap når «alle» kjemper for å ha gangbangs, hvis du skjønner. Men jeg får også tilbakemeldinger fra folk som bor på landet og har vært sammen i 20 år. Jeg ønsker at unge skeive skal se at det livet også er en mulighet, at å være skeiv ikke bare handler om alkohol og sex. Når jeg reiser rundt i bygder og på småsteder, så treffer jeg på alle de andre måtene å være homofil på, som vi ikke ser så ofte på de skeive utestedene i byene.

"Altfor mange veier egenverdien sin i hvor mange som vil ligge med dem, men verdien din handler om så mye mer enn det" Tore Petterson

Om å ligge rundt

Petterson hevder at det er mye ensomhet blant «voksne homser som har levd utsvevende», og at folk blir sittende igjen med lite når de på død og liv skal treffe så innmari mange.

– Det er sikkert gøy å gå fra date til date når man er ung og pen, men jeg tror man blir litt skadet av ikke å tørre å knytte seg til noen, og ikke ser viktigheten av å finne seg et punkt i livet sitt, som det å ha en kjæreste er for meg. Altfor mange veier egenverdien sin i hvor mange som vil ligge med dem, men verdien din handler om så mye mer enn det.

Komikeren liker ikke høyrevridningen som har skjedd i verden de senere årene. Han tror det politiske klimaet på et tidspunkt vil vende seg mot skeive, og at det derfor er viktig å engasjere seg.

– Vi må huske historien, og hva vi har blitt utsatt for. Det finnes for mye likegyldighet, og der er de skeive som ikke står på barrikadene, noen av de verste. Så lenge det ikke påvirker dem selv direkte, bryr de seg ikke om hva som skjer med andre. Så da Siv Jensen fikk prisen årets faghag på Gaygalla 2018, ble Petterson fly forbanna.

– Jeg synes det var helt horribelt historieløst. Aller helst skulle jeg nok heller sett at vi storma Stortinget enn å gi henne en pris. Det var et øyeblikk da jeg ikke var stolt over å være homo. Særlig da jeg så hvor mange som reiste seg og klappa.

"Men kanskje bør vi være litt rausere med hverandre, eller? For eksempel droppe den «no fats, no femmes, no asians»-sjargongen. Vi må sørge for å være med på å skape plass til alle"

No fats, no femmes, no asians

Gisle A. Gjevestad Agledahl er programleder for NRK-serien «Jævla homo», som hadde premiere 18. september i fjor. Han tror at «Jævla homo» har gjort ham bedre i stand til å gjenkjenne mekanismene bak homofobien, og at serien har gjort ham mer uredd.

– Jeg står stødigere i meg selv nå og måler ikke lenger min egen kjærlighet opp mot heterofiles kjærlighet. Men jeg kan godt innrømme at jeg har vært feig som ikke tok hardere tak i min egen internaliserte homofobi på et tidligere tidspunkt.

Han skulle også ønske at han var tidligere ute med å ta del i miljøene.

– Både under og etter at jeg lagde «Jævla homo», har jeg fått mange nye venner som hører til ulike flokker. Enten det er skeive vennegjenger, eller foreninger hvor jeg lærer mye og inspireres av å være rundt dem som kjemper. Eller folk som er mye på byen, bare fordi det er så sykt gøy å danse på Elsker. Så jeg synes jo det er masse positivt, på mange måter, med skeive miljøer. Men kanskje bør vi være litt rausere med hverandre, eller? For eksempel droppe den «no fats, no femmes, no asians»-sjargongen. Vi må sørge for å være med på å skape plass til alle.

Heterofolk og lesber

Plass til alle, sånn som det er på London, ifølge stamgjesten Jahre.

– Her er det litt som i åpningslåta i tv-serien «Cheers», «Where everybody knows your name, and they’re always glad you came». Folk kommer faktisk fra andre landsdeler for å henge her. Det er til og med en fyr i Boston som kommer til Norge jevnlig, blant annet for å komme hit, sier Jahre, som forteller at selv om han er enslig, så føler han seg aldri alene.

– For jeg kan alltids komme hit. Folka her har blitt som en familie. Vi kommer jo ikke hit for å feste utagerende. Vi kommer for å ha de gode samtalene. Selv om stamgjestene Blikk snakker med på London, er storfornøyde med samholdet og vennskapet seg imellom, er de enige om at ikke alle føler det på samme måte.

– Noen synes det er for mange heteroungjenter som kommer hit. Men London skal jo være et sted for alle. Dessuten fester vi på en annen måte, vi har mer show. Det synes heterofolk er morsomt, sier Jahre og får støtte av Karlsen.

– Noen homser liker ikke at det kommer lesber hit. Men det er dumt av dem, for samtidig er det flere av dem som tar med seg de streite venninnene sine hit. Uansett er slike holdninger til lesbiske og heterofile kvinner i mindretall. De fleste elsker miljøet og den gode stemningen her.

I’m coming out

Heller ikke Tore Petterson synes at «miljøet» i seg selv er negativt eller kjipt. Han trekker fram opplevelsen da han som 17-åring for første gang så paraden og homsemiljøet i Oslo som et eksempel på det motsatte.

– Jeg husker jeg sto på Jernbanetorget, og de spilte «I’m coming out» med Diana Ross over høyttaleranlegget. Jeg har aldri følt meg så hjemme før. Det var sterkt å oppleve at jeg var del av noe større enn meg selv, og var blant folk som viet livet sitt til å kjempe for et helt miljø.

Petterson mener denne tilhørigheten er viktig siden man ikke kan ta alle kamper alene, eller stå helt alene i verden.

– Det er ikke alle forunt å ha venner, så at vi har et miljø, er en styrke. Og jeg vil ikke si at det er noe særlig konflikt i miljøet heller, selv om jeg tøyser mye med det. Klart mange lesber blir sure over at det kommer homser på lesbekvelder og sånt, men det får de bare være. Noen liker det, andre ikke. Konflikt er det nok heller ikke, men homsene gjør jo mye ut av seg. Regel nummer en må jo være at vi skal være inkluderende, vi kan ikke drive og ekskludere hverandre når vi driver likestillingskamp.

Paraden er for Petterson et av årets høydepunkt, og han synes det er flott at det har blitt så in å gå i den igjen.

– Jeg er veldig stolt av miljøet, at det er så mye engasjement. Men det er viktig at homsene engasjerer seg mer. Lesbene har alltid gjort så mye mer, og vi homser har nok vært litt utakknemlige og bitchy, og litt for hungover til å bidra nok.