Førr ei dame

Publisert

«Jasså, du er ei slik badenymfe du da?!» Brummer Kaja. Bredbent og skeptisk har hun slentret rundt i badedraktavdelingen i en butikk i Grimstad. Konstatert at sjø og bassengaktiviteter ikke er noe for henne. Sminken renner...parykken blir våt. Mye å masa med. Men for all del. Hun nikker mot ei bekjent som holder bikinier opp foran seg. Kaja er en av de kuleste damene jeg vet om. Det er også Reidun, Anna, Lise, Marianne, Natasja og de andre «Jentene på Toten». Jeg er veldig glad for at NRK hadde vett nok til å lage denne dokumentarserien, men først og fremst er jeg takknemlig for at damene valgte å stille opp. Jeg kan bare tenke meg hvor nakent det er å vise kampen for å få være seg selv på riksdekkende tv. Vi andre har mer enn nok med å skjule at vi strever med å i det hele tatt være oss selv. Jeg synes jentene på Totten er modige. Rart det der. At det skal måtte kreve mot bare for å få lov til å være den man er. I programbeskrivelsen skriver NRK at de er «et knippe mennesker som har én ting felles: De bryter mot samfunnets normer for hvordan man får lov til å være og leve sitt liv.» Og selv om dette er en problemstilling homoer kan kjenne seg igjen, er det likevel ganske heftig. Hvordan samfunnet bestemmer om du skal få lov til å være den du er. Og i dette regnestykket er kjønn den mest diamantslipte kontant. Forskning viser faktisk at kjønn det første man legger merke til når man ser mennesker på gata. Før hudfarge. Før Klær.Kjønn. Hodet vårt er innlært til å lete desperat etter knagger som kan putte deg enten i den ene eller andre sekken. Kvinne. Mann. Og i det ligger det først og fremst krav til hvordan du gjør kjønnet ditt. De samme forventningene møter transpersoner. I tillegg kommer fartsdumpen som kroppstegnene representerer. Ja, det synes på en kropp at den har vært mann i førti år. Ja, det synes på kroppsspråket at du har passet inn i elektrikermiljøet og bilmekk-miljøet du har jobbet i. I tillegg voktes kanskje transpersoner med et ekstra haukeblikk. Annerledesheten er allerede i fokus. Den blir kontrastvæsken som skiller ut enda mer annerledeshet. Og det folk ser etter er hvor vellykket man er i sitt «valgte» kjønn. Her vil jeg si at homoene er overraskende lite romslige til tider. Det er ikke alltid like mye plass til kjønnsoverskridelser som sitter lenger inne enn glittermascaraen. Vi er ikke like omfavnende til stolprende transkjønnede med uvante hæler og knelange skjørt fra lady fashion eller hormonkviser og pistrete skjeggvekst. Vi homoer, som andre, ønsker ubevisst at folk skal være på en spesiell måte, fordi det er mer behagelig for oss. I en av episodene møtte Reidun Esther Pirelli. De snakket om hvordan vi har en tendens til å estetisere det feminine som det eneste riktige hos «mann til kvinne» transvestitter og transkjønnede. Som det ubestridte målet man ønsker å oppnå. Mens det maskuline blir stygt. Jeg tenker...hvorfor? Vi snakker så mye om kjønnsuttrykk. Kvinnelig eller mannlig. Men når sant skal sies, så finnes det jo like mange kjønnsuttrykk som det finnes mennesker i verden. Et uttrykk av kjønn. Ingen av oss gjør det helt på samme måte. Det er umulig å ikke ha et kjønnsuttrykk. Selv fravær av kjønn og totalt androgynitet er et kjønnsuttrykk. Og ja...Jentene på Toten er ikke de mest petite «paradise hotell-deltakerne», men de har ikke noe mindre eller mer kjønnsuttrykk. Og jeg synes det er befriende. Jeg synes det er fantastisk at de bare «er». At de synger med det nebbet de har. Hvorfor skal ikke de ha samme rett som alle andre. Hvorfor skal ikke de ha rett til å definere seg selv. Det ville vært mer snålt hvis de forandret personlighet og ble helt andre mennesker bare fordi de tok på seg andre klær. «Jentene på Toten» både bekrefter og motbeviser fordommer. Men først og fremst er budskapet. Ja, men er det så farlig da? For her er den viktige dobbeltheten. I tillegg til å vise hvor viktig kjønn er, viser «Jentene på Toten» at det på mange måter ikke er viktig i det hele tatt. Så lenge man får lov til å trives i det man føler seg som. Så lenge man får lov til å trives i sitt eget kjønnsuttrykk. Verken «Jentene på Toten» eller noen av oss andre baserer hele tilværelsen på kjønn. Verken de eller de fleste av oss andre tenker konstant på hvilken vei tissen vår peker når vi velger venner, fritidsaktivteter, interiør, reisemål, badeønsker etc. Og først og fremst. «Jentene på Toten» er ikke en sekk av homogene transindivider. De er kliss forskjellige alle kvinn. Folk er folk. Det er synd at det må gjentas så mange ganger, men det må visst det.

Powered by Labrador CMS