Fortsatt svett

Publisert

Teaterstykket «Vi som føler annerledes», spør hvorfor homofile fortsatt blir svette når de skal si det til mamma, og hvorfor homser fortsatt har sex i parker og pissoarer. Regnbueflagget vaier i iskald januarvind utenfor London Pub i Oslo sentrum. Homoutestedet som nylig feiret 35 år, ligger et veskekast fra sceneinngangen til Det Norske Teatret. Blikk Nett skal være flue på veggen på den aller første leseprøven på «Vi som føler annerledes» som hadde premiere 21. februar. Teaterstykket er basert på boka med samme navn som Øyvind Eckhoff ga ut under pseudonymet Finn Grodal i 1957. På den tida ville de aller færreste ha våget å gi ut ei bok med homotema med sitt eget navn på omslaget. Teaterstykket stiller spørsmål ved hvorfor det fortsatt er så vanskelig for mange homofile og lesbiske å leve åpent. At homo fortsatt brukes som skjellsord i skolegården. At du fortsatt risikerer å bli slått ned på gata hvis du går hånd i hånd med kjæresten. Den svenske regissøren Carl Johan Karlson (30) har samarbeidet tett med dramaturg Carl Morten Amundsen (54) om manuset. Stykket er inspirert av saksprosaboka til Eckhoff, men bare tittelen er identisk med klassikeren. «Vi som føler annerledes» har syv forestillinger på scene 3 i Det Norske Teatret.

Spent stemning

«Gurgle, gurgle. Klakk, klakk, klakk.» I det nakne dansestudioet som for anledningen brukes som møterom, går skuespiller Gard Skagestad rundt og varmer opp stemmen. Én for én kommer resten av skuespillerne, inspisient, regissør, dramaturg og tekniker inn i rommet, hilser og klemmer hverandre. Stemningen er spent og med nysgjerrig fortegn. «Velkommen tilbake, Carl Johan, vi hadde jo stor glede av å ha deg her for to år siden. Det er et spennende prosjekt, og det er viktig å snakke om disse temaene. Jeg håper vi når fram», sier teatersjef Erik Ulfsby i en kort intro til leseprøven. Prosjektet er i gang.– Når du leser «Vi som føler annerledes», er det forbløffende at den ble utgitt i 1957. Du tror jo at den er fra slutten av 1800-tallet, kickstarter Carl Johan Karlson. Karlson har selv vært homopolitisk engasjert i RFSL og i Stockholm Pride. Han er utdannet ved Dramatiska Institutet i Stockholm og hadde sin praksisplass ved Det Norske Teateret, der han regisserte «Våre föreldres seksuelle nevroser».

… som kakerlakker

Karlson har også hatt regien på «Det normala livet» på Örebro Länsteater og «Slutstadier» på Stockholms Stadsteater. For tida er han husregissør på Riksteateret i Stockholm.– Vi har hatt mange avgjørende seiere, men argumentasjonen fra 50-tallet har på visse områder nesten ikke rørt seg en centimeter fra sånn som RFSL (Sveriges LLH, journ anm) forholder seg til homokulturen den dag i dag, fortsetter han, mens han fekter med hendene. – Til tross for at totalitære samfunn og systemer har forsøkt å undertrykke homoseksuelle, så har de ikke lykkes. Jeg pleier å si at homofile er som kakerlakker, de er de eneste som kommer til å overleve en atomkrig …, sier Karlson. Latter rundt møtebordet i dansestudioet.– Det spiller ingen rolle om du er i det mest totalitære Iran eller hvilken tid du lever i, menneskets behov for begjær, lyst og intimitet har alltid vært mer kraftfullt. Og denne kjensgjerningen er ifølge Karlson supersentralt i det som teaterensemblet nå skal foreta seg.– Hvorfor skal vi gjøre det her, i et av de mest progressive landene i verden, spør Karlson retorisk.– Jeg er ikke det minste redd for at dere skal slå meg her jeg sitter. Håper jeg.

«Medelbög» som vi

De rutinerte skuespillerne, alle streite, ler høyt. De vet ikke at de neste dag skal fylle ut et Kinsey-spørreskjema om egen seksuell atferd. De banebrytende Kinsey-rapportene fra 1948 og 1953 slo fast at både menn og kvinner hadde mer sex med samme kjønn enn hva man tidligere antok. Karlson har dessuten planlagt å sende dem på «gay academy», der han vil få hjelp av både LLH og Skeiv verden. Boka «Vi som føler annerledes» handler om det som ligger utenfor normalen, det samme gjør skuespillet. Stykket består av en rekke tablåer og mindre fortellinger som alle limes sammen av temaet homoseksualitet. Hovedpersonen Ole gjennomlever en komme ut-prosess og en klassisk livskrise. Han er en slags «medelbög» som vi alle kan kjenne oss igjen i, ifølge regissøren.– Jeg har hatt dårlig samvittighet i arbeidet mitt, innrømmer dramaturg Carl Morten Amundsen, tidligere teatersjef for Teatret Vårt i Møre og Romsdal. – Hvis jeg ser hvordan vi skildrer menneskelivet, så er heteronormativiteten enorm, også i teateret. Og det synes jeg er et paradoks. Selv om mye har skjedd på homofronten, så finnes fortsatt veldig mye av den gamle redselen og selvforakten, understreker han.

Diffuse studier

Amundsen forteller om en nettvenn som er langt inne i skapet fordi det er en så stor greie å akseptere sin egen seksualitet.– Han gjør alt det Finn Grodal skriver om. Gifter seg og får barn … Ensemblet lytter andektig.– Det er hyggelig at Blikk er her, men jeg vil gjerne nå ut til andre medier også. Til de som ikke er så trygge på sin seksualitet. De som tror at folk vil lure på hvorfor akkurat de går på dette teaterstykket. Etter introen lar Amundsen skuespillerne slippe til. Rollefordelingen i stykket er bare et forslag og ikke fastlåst. Første akt handler om definisjonen av homoseksualitet. Fem personer kledd som forskere måler saker og noterer. De leser i tjukke bøker og noterer. De vier seg til diffuse studier av et eller annet slag. De er hvite, høyt utdannete, høytlønte og heteroseksuelle. De prøver å definere homoseksualitet.

Menn med neglelakk

Skuespillerne Ola G Furuseth, Ingunn B Øyen, Paul-Ottar Haga og Gard Skagestad får på demokratisk vis lese hver sin linje, hver sin definisjon: «Å vere sodomitt, å vere homoseksuell. Kva tyder det å vere homoseksuell … «Å vere homo-seksuell. Homoseks-uell.» Turen har kommet til Bernhard Ramstad: «Kvinneleg homoseksualitet er meir utydeleg. Meir som ein draum, ein svak bris, eit gjenferd. Kva var det der? Var det ei lesbe?»Fnis. Latter og humring til tross, ensemblet virker dedikerte og seriøse.Inntrykket befestes av Karlson og Amundsen etter de to første dagene med prøvelesing. Ingen av skuespillerne hadde problemer med å fylle ut Kinsey-skjemaet. Regissøren og dramaturgen forteller om et giret ensemble som de utfordrer med små oppgaver. Som å gå ut med neglelakk på byen. Mennene, da.– De vil snarere dra den litt lenger, som å ta på seg kjole i samme slengen, forteller Karlson.– Det er også fordelen med kun å ha streite skuespillere, de er positivt nysgjerrige og tør å gå langt, sier Amundsen.

Ikke akkurat Goethe

En annen fordel med streite skuespillere er at de spiller det som er langt fra seg selv, ifølge Karlson. Han er imot såkalt typecasting. Han vil heller at unge spiller gamle og gamle spiller unge.– Men prosjektet hadde ikke kunnet bli gjennomført uten at Carl Morten og jeg hadde vært homo. – Skulle vi ha samlet alle homsene på teateret i en gruppe? Det ville blitt noen …, skyter Amundsen inn – og lar avslutningen på setningen bli hengende. – Det gikk ikke praktisk heller. I stedet handler det om leken og oppdagelsesferden, og den gjelder for alle sammen. – Dere vil også invitere publikum inn på denne ferden?– Ja, jeg håper vi når ut også til andre enn menigheten, for de vil ikke oppleve så mye nytt. Ja, de vil få bekreftelsen og gleden ved det, men den vil ikke ha noen opplysningseffekt, understreker Amundsen. – Hvordan fungerte det å ta utgangspunkt i en sakprosabok?– Vi gikk vekk fra fiksjonen til ei fagbok og så kommer vi tilbake til fiksjonen, selv om det ikke er diktet i den store klassiske formen. Det er ikke Goethe, men det er Karlson, sier Amundsen med et flir.Karlson setter i en hikstende, kort latter.

Kuk-kuk-kuk

Stykket deres er episodisk, som er trenden i mye av den moderne dramatikken.– Stadig vekk beveger man seg inn og ut av det å snakke direkte til publikum. Så går man inn og ut av spillet og kommenterer, forklarer Amundsen. Karlson ville lage et komplekst teaterstykke om homoseksualitet, men som ikke nødvendigvis handler om de dype traumene som eksempelvis aids.– Skrekken for å bli avslørt hadde vi i 1957, men også i dag. I dag møtes vi via apper på mobilen, ikke nødvendigvis foran pissoaret i Stensparken, selv om det fortsatt forekommer. Jeg har satt boka inn i en kontekst. Behovet for seksualitet er alltid større. Kjærligheten kommer alltid til å seire. Amundsen poengterer at vi fortsatt i aller høyeste grad lever i en heteronormativ kultur.– Den store lange kampen handler om hvordan mennesker føler og tenker om homoseksualitet. Den dypere menneskelige frigjøringen ligger ikke på et formelt plan, sier han. I samme øyeblikk løper det to småbarn hylende over det glattpolerte steingulvet i foajeen.– Jeg er så glad de ikke er mine, slår Karlson kjapt fast. – Et av privilegiene med å være homo er at du ikke har det presset om å få barn. Så begynner plutselig alle mine mannlige homoseksuelle venner å skaffe seg barn … Kan jeg ikke bare få være i fred? Når jeg befinner meg for lenge i en heteroseksuell kontekst, så føler jeg at jeg blir kvalt. Jeg får så lyst til å si «kuk-kuk-kuk-kuk-kuk!», sier Karlson som gjør et poeng av at han aldri har sett to menn bli forelsket og få hverandre på teaterscenen.

Jeg var så forbanna!

Karlson ønsker nå å iscenesette alle sine favorittkjærlighetshistorier, fra «Dirty Dancing» til «Den lille havfruen», med sitt eget ensemble.– Det har jeg alltid drømt om, og nå når jeg har makt, så gjør jeg det. – Nå kommer du jo opp i denne forbildediskusjonen. Alle har behov for å se seg selv, høre sine egne fortellinger. Å fortelle historier om temaer som vanligvis ikke blir fortalt, er jo et etisk krav til oss som holder på med dette. Og så er vi ikke alltid like flinke til det, sier Amundsen og forteller at han som teatersjef i Molde, vegret seg for å stå fram. Som offentlig person forventet han mye pågang fra pressen om å uttale seg om det ene og det andre.– Da jeg ble intervjuet av lokalavisa, sa jeg i en bisetning at jeg var homo. De smurte homo over hele forsiden av avisa, forsiden av magasindelen og i tittelen. Jeg var så forbannet! Men det skjedde jo ingenting … Jeg fikk kun positive tilbakemeldinger. Karlson på sin side vil helst ikke bli oppfattet som heteroseksuell.– Da er det så banalt at jeg oppfører meg litt fjollete …

Mer info: Det Norske Teatret

Powered by Labrador CMS