Rundet av med seier

Megan Rapinoe (38) spiller på USAs kvinnelandslag for fotball og var med på å vinne FIFA verdenscupturneringene for kvinner i 2015 og 2019, og fikk en gullmedalje i OL i London 2012. Hun har vært medkaptein på laget siden 2018, og ble kåret til beste FIFA-kvinnespiller i 2019 der hun ble tildelt gullstøvelen som toppscorer.

I helgens kamp mot Sør-Afrika ble det følelsesladd. Rapinoe spilte 54 minutter som kaptein og ble hyllet av publikum etter kampen.

«Det gjør meg skikkelig stolt å tenke på at vi har hatt så mye suksess på fotballbanen, men også at vi har bidratt til å gjøre verden til et litt bedre sted, sa Rapinoe ifølge Nettavisen.

Megan Rapinoe ble verdenskjent etter VM i 2019 på grunn av sin smarte spillestil og motstand mot forskjellsbehandling av kvinner, homodiskriminering og rasisme.

«Hun har påvirket så mange menneskers liv på en positiv måte. Hun har endret denne idretten for alltid. Jeg er så takknemlig over å spille med henne og lære av henne», sa lagvenninnen Trinity Rodman.

Rodman scoret det første målet for USA i søndagens seier. Det andre kom ved Emily Sonnett etter en corner fra Rapinoe tidlig i annen omgang.

«Det er så overveldende. Det har vært utrolig og virkelig fantastisk å høre alle de fine ordene, å få en sånn avslutning og spille foran et stort publikum igjen. Jeg kommer til å savne det for alltid», sa USA-kapteinen etter sin siste landskamp.

Rapinoe stoppet på 203 kamper og 63 mål for USA. På merittlisten har hun blant annet to VM-gull og en OL-tittel.

Kapteinens kamper

I 2021 kom biografien «One Life», en tvers igjennom lesbisk og politisk selvbiografi, som forteller like mye om veien fram til Rapinoes politiske oppvåkning, som om hennes egen og lagets suksess på banen.

Rapinoe er vokst opp i Redding i California i en arbeiderklassefamilie der hun var den yngste av fem søsken, inkludert tvillingsøsteren Rachel. Mora var servitør og faren jobbet i byggebransjen. Bare fire år gammel sparket hun sin første fotball, og hadde et klart talent for spillet allerede i ung alder. Hun spilte på et guttelag, to og en halv times kjøretur hjemmefra.

Foreldrene lærte henne at å vinne var mye mindre viktig enn hvordan hun levde livet sitt. Fra barndommen av gjorde Rapinoe derfor alltid det hun kunne for å stå opp for det hun mente var riktig. I «One Life» skriver hun om oppveksten som en annerledes unge, om kjærligheten og støtten hun fikk hjemme, og om eldstebroren Brian som er narkoman og har gått inn og ut av fengsel siden han var 15 år. Hun beskriver han med stor ømhet, og kritiserer systemet som har vært med på å forsterke problemene hans. Hun angriper legemiddelprodusentenes aggressive markedsføring av smertestillende opiatmedisiner, som har ført til en narkoepidemi som har tatt flere liv i USA de siste tiårene enn andre verdenskrig og Vietnamkrigen til sammen.

Landslagets første

I boka forteller Rapinoe om sin egen vei til åpenhet. At det var da hun begynte på college i 2005 at hun først innså at hun er lesbisk, og at alt i livet hennes plutselig falt på plass: «Klart jeg er homofil, og hvorfor fortalte ingen meg det før?», var hennes første tanke, forteller Rapinoe. «Og tanke nummer to: Dette er kjempebra.»

Men seks år senere etter verdensmesterskapet i Tyskland, er Rapinoe svært skuffet over at det fortsatt er så få idrettsutøvere som er åpne. Året etter, før OL i London der USAs kvinnelandslag tok gull, står hun derfor fram i magasinet Out, som lagets første lesbiske spiller noensinne, for å bruke posisjonen sin til å argumentere og kjempe for skeive rettigheter, blant annet likestilling mellom heterofile og homofile ekteskap.

I 2013 ble hun hedret med Board of Directors Award av Los Angeles Gay and Lesbian Center. I 2015 ble hun innlemmet i National Gay and Lesbian Sports Hall of Fame.

Hun hadde skjønt at makten hun har som fotballstjerne, kan skape blest om politiske saker hun brenner for, og hun har selvtillit nok til å heve stemmen til tross for at hun risikerer kritikk og spillenekt.

Kjæresten Sue

I boka skriver hun selvfølgelig om forholdet og kjærligheten til basketballstjernen Sue Bird (40), som fortsatt spiller for klubben Seattle Storm, og som tok gull under Sommer-OL i 2012 og 2016 med det amerikanske landslaget. Men den som håper på avslørende historier om ekskjærester, blir skuffet. Til gjengjeld vever hun sin lesbiske identitet inn i hele boka, og viser at den handler om så mye mer enn om kjønnet på dem hun har hatt et forhold til. Identiteten som homofil påvirker alle sider av livet hennes, og hva hun tenker.

Paret Rapinoe og Bird som begynte å date etter OL i 2016, bor i Greenwich i Connecticut, en time utenfor New York City. I oktober forlovet de seg på ferie i Antigua i Karibia. Bildet deres av frieriet gikk viralt, og daværende visepresident Jo Biden retweetet det og gratulerte toppidrettsutøverne. Men det gjorde ikke president Trump.

I «One Life» innvier Rapinoe leserne i bakgrunnen for Trump-motstanden hennes og andre historier vi bare kjenner fra overskriftene. Hun bruker utgivelsen til å understreke håpet sitt om at andre vil følge i hennes fotspor og forstå at det er en plikt å stå opp mot urettferdighet. Hun sparer også leserne for klisjeer av typen «hvis du bare jobber hardt nok, så vil du lykkes som profesjonell idrettsutøver».

«Vet du hvem andre som jobber hardt?», spør Rapinoe i stedet. Og svarer: «Alle».