New York Ramblers – verdens første skeive fotballklubb

ORDLYDEN I ANNONSEN i ukeavisa Village Voice i New York i mai 1980, førte til at et knippe mannfolk møtte hverandre i The Ramble, et populært cruising-område i Central Park. Det igjen førte til etableringen av verdens aller første fotballklubb for homofile menn, New York Ramblers, oppkalt etter denne delen av parken.

– Kom som den du er, oppfordrer Ramblers-president Danny Gilbert (35), som forteller at klubben i dag er åpen for alle, uavhengig av etnisitet, religion, kjønn, seksuell orientering eller kjønnsidentitet. 

– Vårt mål er å tilby et trygt og inkluderende miljø for alle. Og å ha det gøy. Vi legger ikke så stor vekt på ferdigheter, men selvfølgelig er det en fordel at du er interessert i fotball, sier han og ler godt.

Danny er strålende blid, og kledd i lysebrun shorts og en rosa poloskjorte. Fingerneglene er lakkerte, annenhver i henholdsvis gult og blått.

– En hyllest til Ukraina, kanskje?

– Vet du hva! Det har jeg faktisk ikke tenkt på, sier han litt overrasket. 

– Kanskje det var underbevisst?

– Ja, la oss si det. Jeg lakkerer alltid neglene mine.

Mest homser

Blikk møter Danny og et trettitalls andre medlemmer av New York Ramblers i Hudson River Park, et digert idrettsanlegg bygget over noen av de gamle bryggene i Hudson River, ikke så langt fra Greenwich Village, byens bastion for skeiv kultur og uteliv.

Det er lørdag formiddag, og tid for den ukentlige treningsøkta. Det hele virker svært tilbakelent, her er det ingen påmelding, de som har lyst og mulighet møter opp. Det er heller ingen garderober, så gutta skifter til treningstøy og fotballsko bak målene. Så deles de opp i lag som spiller mot hverandre i tur og orden, et par timer i strekk.

Danny som har vært medlem i klubben siden 2015, har de siste tre årene, på frivillig basis, vært klubbens president. Det betyr at han har hovedansvaret for driften, men ansvaret deles med sju andre styremedlemmer som tar hånd om markedsføring og kommunikasjon, samt å organisere disse treningsøktene og sørge for deltakelse i turneringer, ikke bare i USA, men også rundt omkring i verden. Danny forteller at selv om klubben er åpen for alle, så er de fleste homofile menn. Slik har det vært fra starten av. 

– Som leder av en hundre prosent skeiv klubb, hva tenker du om at det er så få profesjonelle fotballspillere som er ute av skapet?

– Jeg regnet ut at omtrent tusen menn deltok i Fotball-VM i Qatar tidligere i år, så statistisk sett må jo mange av dem være homofile. Men å være skeiv i fotballenes verden, er fremdeles tabu. Dessverre tror jeg penger også spiller en stor rolle her. Står du fram som homo, risikerer du å miste sponsormidler og kan tape ganske mye.

Ubetalelige vennskap

Selv kom Danny ut av skapet da han var godt opp i 20-åra. At det tok så lang tid, mener han har mye å gjøre med at homofile miljøer i USA er veldig isolerte fra resten av samfunnet. 

– Da jeg vokste opp kjente jeg ingen andre homofile, hadde ingen som jeg kunne snakke med, og ante heller ikke hvor, eller hvordan jeg skulle finne frem i dette miljøet, sier han, og forteller at han kan føle på denne frustrasjonen den dag i dag. 

– Det er så mange forventninger der ute som kan gjøre homofile menn usikre, kanskje spesielt når man kommer ut av skapet så seint som jeg gjorde. Når man har fornektet sin identitet gjennom hele ungdomstida, må man på en måte finne tilbake til seg selv, og det kan ta flere år. Vennskapene jeg har knyttet som medlem av New York Ramblers har vært ubetalelige. Å være del av en så inkluderende klubb der jeg ikke behøver å bekymre meg for hva de andre forventer av meg, har vært - og er - viktig.

Han spilte fotball noen år i barneskolen, men på High School og på College var det ishockey som gjaldt. 

– Jeg var veldig god på skøyter, og siden jeg som oftest var mindre enn de andre spillerne, var jeg flink til å navigere hurtig på isen. Men ishockey er en brutal sport, og da jeg ble eldre, ble også kampene mer brutale. Håndgemeng var ikke uvanlig, og det taklet jeg dårlig. Jeg gikk fra å være en veldig god spiller, til å bli en veldig dårlig en.

Mental styrke og selvtillit

Det var i 2011, under VM i fotball for kvinner i Tyskland, at Danny fikk øynene opp for fotballen igjen.

– Det var en periode av livet hvor jeg slet med depresjon. Jeg hadde nok et prekært behov for å få meg en hobby.

Under VM satt Danny klistret til tv-skjermen, og ble hekta på det amerikanske kvinnelandslaget, som endte opp på andreplass etter Japan.

– Plutselig hadde jeg funnet noe jeg kunne glede meg over. Det var utrolig gøy, og det var faktisk disse jentene som fikk meg til å begynne å spille igjen. Fotballen har gitt meg en mental styrke som jeg ikke hadde før, og den har gitt meg selvtillit. Fotballen har lært meg at jeg må være mer tålmodig med meg selv hvis jeg skal bli bedre på ting. Og så har jeg fått veldig mange gode venner.

– Har det å være homofil preget deg som fotballspiller?

– På en måte, ja. Da jeg begynte å spille fotball igjen, la jeg nok en del begrensinger på meg selv fordi jeg følte at jeg måtte oppføre meg på en spesiell måte for å passe inn. Å være homo og sportsinteressert går liksom ikke hånd i hånd. Jeg kjente ingen andre skeive som var opptatt av sport før jeg oppdaget New York Ramblers for åtte år siden. 

– Hva tenker du er den største forskjellen mellom å spille på et streit og et skeivt lag?

– I New York Ramblers fokuserer jeg mye mer på selve spillet fordi jeg er så mye mer avslappet i forhold til lagkameratene mine, både mentalt og sosialt. Jeg føler meg trygg. Før måtte jeg ikke bare bevise at jeg var en god spiller, men at jeg liksom også var «en av gutta», om du skjønner.

Uten internett og mobil

Danny forteller at det han elsker aller mest med Ramblers er mangfoldet, både når det gjelder variasjon i erfaring, bakgrunn og alder. 

– Det finner du ikke i andre streite klubber.

– Men er ikke det litt problematisk hvis målet er å vinne?

– Jo, men her fungerer det nettopp fordi hovedmålet vårt ikke er å vinne. Vi har ingen planer om å bli verdensmestre. Målet er å tilby et fristed for folk. For det er det mange som trenger.

– Apropos alder. Er det medlemmer som har vært med fra starten?

– Nei, ikke helt fra begynnelsen, men han der borte har, sier Danny og peker mens hans vinker og roper på en av spillerne. 

Sekunder etter kommer veltrente og smørblide Larry Victor Buenafe joggende bort til vår banehalvdel.

Hans første møte med New York Ramblers var da han så dem spille i San Francisco i 1987. Etter kampen tok han kontakt, og fikk vite at de trente i Central Park. Han stilte opp der, og siden har han vært med i klubben. 

– Det var andre tider den gangen, slår Larry fast. 

– Husk at det hverken fantes internett eller mobiltelefoner, så det var ikke så lett å knytte kontakter med andre sportsinteresserte skeive. Men New York Ramblers hadde et telefonnummer man kunne ringe, og man kunne sette seg opp på en liste for å få tilsendt informasjon i posten om treningsøkter, ligaer - og ikke minst fester og sosiale sammenkomster.

Spillere på venteliste

Larry har spilt fotball fra barneskolen av og fortsatte som «voksen», men på ordinære «heterofile» lag og han var ikke åpen homo.

– Det var ikke så lett den gangen, hiv og aids preget nyhetsbildet og manges hverdag. Det var mye frykt blant folk. Å bli medlem av New York Ramblers endret alt for meg. Her fant jeg en trygg havn, og jeg fikk opparbeidet nok selvtillit og mot til å komme ut av skapet.

Han var 27 år gammel den gangen. Nylig rundet han 60 år og er følgelig en av klubbens veteraner.

– Hvordan har New York Ramblers utviklet seg siden du ble medlem?

– Den gangen var vi en liten gjeng på omtrent 20 personer, og det fantes ingen andre skeive klubber. I dag har vi store idrettsarrangementer som Gay Games og EuroGames, og vi spiller ofte mot andre skeive lag. På 80-tallet spilte vi nesten utelukkende mot streite, og vi ble som regel banka, sier Larry og ler godt.

– Men fikk vi inn et mål i ny og ne, så var vi lykkelige. Det skulle ikke mer til. Hehe.

I dag teller New York Ramblers 144 medlemmer.

– Da jeg ble president for snart tre år siden, var antallet 66, forteller Danny.

– Så det har vært en enorm økning de siste årene. Det er fantastisk, men av praktiske grunner har vi måttet innføre en venteliste som nå nærmer seg 50.

Lukten av menn

Likevel tror Danny at behovet for egne skeive fotballklubber er i ferd med å opphøre.

– Man begynner faktisk å se at noen profesjonelle sportsutøvere kommer ut av skapet i USA, og blant kvinner er det jo flere åpne lesbiske utøvere. Men jeg tror det ennå sitter langt inne blant gutta fordi sport og maskulinitet er så knyttet opp mot hverandre. Likevel beveger vi oss i riktig retning, tror jeg. 

Ute på kunstgresset blåser kapteinen i fløyta, dagens treningsøkt er over. Det er high fives og duknakker, brede smil og lav banning side om side. For selv om ikke målet til New York Ramblers primært er å vinne, så handler jo fotball, som all annen idrett, i bunn og grunn om det.

Danny innrømmer at konkurranseinstinktet er på topp, også når de «bare» trener.

– Og det er noe jeg også oppmuntrer til. Jeg tror det er bra, man får ut masse følelser og det bidrar til å knytte bånd mellom spillerne. Hvis du har et lag med spillere som på død og liv vil vinne, er samholdet mye sterkere enn på et lag der ingen bryr seg om utfallet.

– Hender det også at søt musikk oppstår på banen? At medlemmer i klubben blir kjærester?

– Ja, det har skjedd, smiler Danny.

– Men faktisk ikke så ofte. Men de aller fleste medlemmene av New York Ramblers er veldig gode venner.

Øl etter trening

Gutta er i ferd med å pakke sammen. Siden garerobeforholdene er som de er, altså fraværende, er lukten bak målene av manneparfyme og deodorant ganske intens i noen minutter. Stemningen er upåklagelig, det som måtte være av skuffelse over egen og andres innsats på banen er i dette øyeblikket historie. Nå er gutta klar for det som for mange åpenbart er treningsøktas høydepunkt.

– Bli med å ta en øl på en pub borti gata her, inviterer Danny. 

– Det er rutine etter hver eneste trening, og kanskje vel så viktig. Og vet du hva, da snakker vi aldri om fotball. Den legger vi igjen her.