I oktober er Mette Aakerholm Gardell aktuell med dokumentaren «Ingen mann i sikte». En film hvor hun snur kamera mot seg selv og sine for å finne ut hvordan det egentlig står til med den lesbiske identitetsopplevelsen og gruppetilhørigheten. – Jeg er en person som trenger å stille spørsmål ved meg selv, og andre, sier Mette Aakerholm Gardell til Blikk Nett. Tidligere har dokumentarfilmregissør Mette Aakerholm Gardell blant annet laget filmen «Min Stolte far», som har vært vist på TV2, blitt nominert til Gullruten og vunnet publikumsprisen under Skeive Filmer i 2007. I «Ingen mann i sikte» følger vi henne når hun kommer til en erkjennelse av at hun, etter å ha stått på barrikadene og vært åpen, stolt og lesbisk i flere år, egentlig bærer på en redsel og en stor skam. Egentlig kan hun ikke ta ordet lesbisk i sin munn, og hun føler seg annerledes enn andre lesbiske. Hun vil ikke føle seg annerledes og utenfor normen, men samtidig er det nettopp det hun vil: Være litt spesiell. Hun er klar over at noen kanskje vil bli provosert. For det er en del ting i vår verden det ikke er «lov» å stille spørsmål ved. Men da bør de se filmen først mener Aakerholm Gardell. – Vi homoer er ikke noe mer hellige enn andre. Hvorfor skal vi tas på med silkehansker, spør hun, og forteller at filmprosjektet ble startet for fire år siden,– Så det har vært en lang prosess, og som har formet seg underveis. Filmen startet som et drømmeprosjekt, sier hun til Blikk Nett.– Jeg tenkte at nå skulle jeg lage «den lesbiske filmen». Nå skal jeg gjøre det jeg egentlig ikke våger. Den har vært krevende å lage og vanskelig å selge inn. Mange tror ikke en slik film kan være allmenngyldig, sier regissøren, som tidligere har laget film om bryggesjauere, fotballsupportere og menn som får barn.– Så ville jeg lage «Ingen mann i sikte», og får spørsmål som «når skal du lage film om noe annet enn et homotema?». Det er veldig rart og påfallende. Fra nå av skal jeg kanskje bare gjøre film om lesbiske.
Lesbisk med store bokstaver
Filmen følger tre grupper av kvinner, på ulike stadier av livet. Vi møter Marja og Bodil som lesbiske pionerer og unge Martine som omtaler seg selv som en heterofil gutt. Et sted i midten befinner Mette Aakerholm Gardell seg. Og så tar hun oss med til ordet «lesbisk» sin opprinnelse. – Marja og Bodil representerer den kollektive kampen og det samholdet som oppstår, og som fortsatt holder. De sier lesbisk med store bokstaver. Så kommer min generasjon, som vil skape vårt eget lille kollektiv - familien innenfor familien og som mumler lesbisk. Martine er den nye generasjonen. Den vil velge selv og leter etter mer plass inni seg for flere uttrykk og kaller seg skeiv. Det å snu kamera mot seg selv var ikke noe problem.– I begynnelsen hadde jeg ikke tenkt å gjøre det. Opprinnelig skulle jeg lage en film om kjærlighet i tre akter. Filmen skulle være om tre generasjoner lesbiske og hvordan de lever livene sine og finner sine roller i vår tid. Men etter hvert som tiden gikk, i takt med de utfordringene jeg selv stod overfor, så tenke jeg «shit, jeg står jo midt oppi det», sier hun og tenker på sin egen rolle som mor. Å jobbe dokumentarisk er en livsstil – om jeg ikke kan «utsette» meg selv for det jeg «utsetter» andre for, hvordan skal jeg da kunne jobbe med den formen?
Glidende overgang
– I filmen er det flere ting jeg sloss mot i prosessen å skulle bli mamma. Har ikke vi som skeive valgt å være annerledes, og ha en annen livsstil? Skal vi også gå inn i denne firkanta familiefella? Hvorfor kan ikke vi tenke annerledes og gjøre noe helt annet? Og på den andre siden, hvorfor skal ikke jeg kunne få bli mamma? Det var noen av spørsmålene jeg sleit med. Men så, når man slutter å stille seg disse spørsmålene og ikke være så opptatt av å være så fordømt annerledes, så slapper man av.
– Var det da du filmet «Min Stolte far» at du fikk lyst på barn?
– Det var vel en glidende overgang der. Det er klart at jeg i løpet av den prosessen satt med mange av de samme tankene, sier Aakerholm Gardell og forteller at hun tror mange kan kjenne seg igjen i historien hennes. Den som handler om å bære den komplekse og usynlige skammen. – «Vår» skam er lag på lag av flere skamfølelser og det gjelder å få syn på det. Om jeg ikke trodde den kunne berøre flere hadde jeg ikke laget denne filmen. Jeg kjente at jeg ville gjøre mye for å bli mamma, men at jeg var redd, og der startet historien. Nå kjenner jeg ikke et dugg av skam. For meg er det å få barn den største selvfølgeligheten i livet.
Kreative lesber
Mette og partneren Stina har valgt å ikke ha en anonym donor.– Det er Stinas bror som er donoren. For det første gjorde han det av kjærlighet, men også som en politisk handling. Det viktigste for meg er å skape en historie jeg selv kan formulere og bære overfor barnet mitt. Historien vil få mange former, tilpasset alderen hennes, men premisset er at vi er åpne om hvordan hun kom til verden. Akkurat hvordan datteren ble til er et spørsmål som også opptar andre.– Jeg har fått så mange idiotiske spørsmål etter at jeg fikk barn. Noen er forundret over at jeg ammer, fordi hun ble unnfanget på en alternativ måte. Da skjønner man hva slags virkelighet vi lever i. Det er jo ingen som spør heterofile om hvordan deres barn ble unnfanget. Om de ble unnfanget i fylla eller slike ting. Målet var å lage en film for lesber, om lesber i dialog med et vanlig publikum.– For å få dem til å forstå oss bedre og kanskje lære noe av hvordan vi løser livets utfordringer. For det er utfordrende å leve lesbisk. Det krever noe av oss som mennesker på et dypt plan. Jeg føler at vi blir «tvunget» til å tenke mer gjennom saker og ting. Og så tvinger det oss til å være kreative, til å finne våre veier og roller i livet. Det er spennende og jeg føler at heterofile har mye å lære av lesbiske på det området.
«Ingen mann i sikte» vises på TV2 onsdag 12. oktober, og på SVT i løpet av høsten.Fra filmen «Ingen mann i sikte».
