Inspirert av allsang rundt et strandbål, tok et knippe lesber initiativet til å danne et ordentlig kor. 25 år senere er kampsangene litt færre og gjennomsnittsalderen litt høyere. Den Norske Homofonien av 1990 er blitt voksne, men synger fortsatt av full hals.

Når Homofonien feirer 25 år skal det selvsagt behørig feires. Lørdag 7. november blir det jubileumskonsert på Elsker, i to omganger.

Konsertene blir en spektakulær reise gjennom korets stolte historie fra 1990 til nå, med homokampsanger og svensktopper, Grand Prix og Pharrell. Kl 18 er det middagsshow, med flytende middag, mens aftenshowet starter kl 20.30.

Født på Lesbos
Den første ideen om å starte homokor kom en sen kveld på den greske øya Lesbos i 1989. Rundt tjue lesber, en gitar og allsang førte til planen: Vi lager damekor! Ut på høsten ble det trommet sammen til et møte på Homohuset. Det viste seg at flere hadde tenkt samme tanken. Snart hadde de både en dirigent og et blanda kor. Koret hadde sin første opptreden i Oslo konserthus 6. april 1990, den gang under navnet Bak Fram. Senere skiftet de navn til Den Norske Homofonien av 1990 og ble etter hvert fast inventar på større homoarrangementer. Det nystiftete koret sang både drikkeviser og kampsanger, både egenkomponerte og gamle låter som de laget en egen homovri på.

I jubileumsåret synger det 25 år gamle koret like høyt, stolt og vakkert. Under Skeive dager, på egne sommer- og julekonserter, på Skeiv messe for konfirmanter og i brylluper. De er et blandet kor med stolte homser, lesber og bifile som øver hver tirsdag kveld på Høgskolen i Oslo. Kampånden er ikke like framtredende lenger, men nivået på amatørkoret er det ifølge dirigent Ingrid Støylen Runde ikke noe i veien med. Hun er utdannet jazzsanger og musikkpedagog fra Norges musikkhøgskole og har også to år med musikkvitenskap fra Universitetet i Oslo. Da Homofonien søkte ny dirigent, passet det Runde perfekt.

Både gøy og gay
– Jeg var på utkikk etter et kor å dirigere og ble veldig glad for å finne et kor med en så tydelig og stolt historie. De er en bra gjeng, de var flinke da jeg ble dirigent for tre år siden, og de er flinke nå. De er et veldig godt amatørkor. De trenger ikke nødvendigvis å kunne noter, de tar kjapt ting på gehør. Og så er de med på mine visjoner og musikalske krav.

Nestleder er Roy Chr Braathen som begynte i koret i 2008 for å ha en positiv hobby i travle hverdager.
– Det er både gøy og gay å være sammen med andre venner fra den skeive, deilige verden. Felles for alle er at vi liker å synge sammen med noen og i harmonier. Vi bruker en del tid på denne hobbyen, og da er det veldig fint at atmosfæren er sosial, hyggelig og trygg.

– Hvordan er kjønnsfordelingen i dag, har Oslo Fagottkor støvsugd herremarkedet?
– I korets historie har det vært en overvekt av kvinner, spesielt i begynnelsen. Nå er det ganske likt fordelt – men med en liten overvekt av kvinner. Hvis ikke Fagottkoret hadde eksistert, hadde vi antakelig hatt en litt større guttesøkermasse. Fagottkoret har nok en yngre snittalder, men det ligger litt i korets natur. De er et showkor og drar nok de mer yngre og spretne. Homofonien har også korister i begynnelsen av tjueårene, mens hovedparten er mellom 40 og 45 år. Noen er oppunder 60, sier Braathen.

En musikalsk reise
Dirigenten har noen krav til medlemmene i Homofonien.
– At de skal følge med og skape musikk i øyeblikket. At vi med publikum i salen er i stand til å skape noe som kan bli en stor opplevelse å høre på. Vi kan ha finpolert mange forskjellige løsninger, og så skal jeg likevel stå fritt til å ta de med på den musikalske reisen jeg vil ha de med på der og da.

– Kjenner du deg igjen, Braathen?
– Ja, det at hun tar oss med på den musikalske reisen liker vi veldig godt med Ingrid. Vi har gjennom historien hatt seks–sju ulike dirigenter, og etter hva jeg vet er det kun de to siste som har et streit ståsted og som likevel ville dirigere et blanda homokor. Det er spennende og interessant, vi får litt andre synsvinkler. Men det viktigste for oss var at hun visste hvem vi var og at hun ville være med på å gjøre oss enda bedre som kor.

– Har Homofonien flere heteroer foruten dirigenten?
– I så fall er de skapstreite … sier Braathen og møtes av dirigentens latter.
– Hahaha. Det kan jo skje dét.

En cowboy som mann
Homofonien har opp gjennom årene blitt kjent for å skrive homotekster til kjente melodier.
– Vi gjør lite av det nå. Jeg tror hovedgrunnen kan være at historien har endret seg. Veldig mange av de gamle tekstene var kampsanger, og vi opplever ikke et stort behov for disse anno 2015. Noen tar vi fram i en passende anledning, men vi bruker ingen fast, forteller Braathen.

Dirigent Runde trekker fram sangen «Klokker i det fjerne» som et eksempel.
– «Klokker i det fjerne» er ikke en kampsang, men en julesang som ble skrevet av Gunnar Moe. Jeg blir like blid hver gang jeg tar den fram: «Tenk å pynte et rosa tre, det gleder nok naboen det.» Men heldigvis nesten, er en del av kamptekstene ikke like relevante i dag. Vi har heller plukket låter som passer mer til vår tid. Men vi bytter fortsatt om på rollene og guttene synger for eksempel «I know him so well» fra musikalen Chess.

– Vi bruker andre kjønnsrollefordelinger fordi vi er så heldige som vi er. Et rent jentekor har sunget «My girl», og «Jeg vil ha en cowboy som mann», som ble sunget av en kvinne, er blitt til en guttesang i koret. De siste årene har vi gjort et hopp til mer moderne materiale med homobakgrunn. Alt fra Freddy Mercury og Annie Lennox til Lady Gaga og Madonna, sier Braathen.

– Hvem bestemmer repertoaret?
– Koret gir innspill, og så syr musikkansvarlig i styret og jeg sammen et utvalg av de impulsene vi får. Jeg ble takket i hånda av et kormedlem som hadde vært med fra 1990, da vi endelig gjorde «There must be an angel» av Eurythmics. Låta egner seg ikke så godt som korsang egentlig, men det var et tydelig ønske som ble innfridd. Vi sang den også i EuroPride-paraden, forteller Runde.

Stolt øyeblikk
– Hvilke stolte øyeblikk vil dere dele med Blikks lesere?
– Da vi var vi på seminar på Jevnaker våren 2013, kom det busslast på busslast med folk fra utlandet. Det viste seg å være Jan Egeland med Flyktninghjelpen som skulle ha internasjonal strategikonferanse. Han kjente noen i koret og ba pent om vi kunne synge i lunsjen. Vi sang «Heal the World» og fikk anledning til å presentere oss som et homokor foran representanter fra hele verden. 40 prosent av dem var nok fra land der homofili var uhørt, for ikke å si ulovlig. Her hjemme har det heller ikke alltid vært greit, men vi har nådd ganske langt. Så plutselig sto vi i en situasjon der det å være et homokor ble veldig sterkt. Det er mitt stolteste musikalske øyeblikk som Homofonien-dirigent, avslutter Ingrid Støylen Runde.

Homofonien 25 år. Lørdag 7. november. Middagsshow kl 18 og aftenshow kl 20.30.
Kr 250, billetter kjøpes i døra. Homofonien gir 10 prosent av billettinntektene til Flyktninghjelpen. Elsker, Kristian IVs gt. 9.