Rockemusikeren Jared Leto vant Oscar for rollen som Rayon, en hivpositiv transkjønnet narkoman i filmen «Dallas Buyers Club». Blikk møter Jared Leto under Toronto Film Festival hvor «Dallas Buyers Club» hadde verdenspremiere. Fyren er ytterst hyggelig og høflig. Han snakker sakte og overveid, ofte med fem sekunders pause før han begynner på setningene. I en alder av 42 år har han beholdt all sin gutteaktige skjønnhet. Kanskje hjelper det at han er vegetarianer og ikke rører alkohol ... Jesus-håret hans flommer ned over skuldrene og de berømte dådyrblå øynene er like uttrykksfulle som på bildene av han som akkompagnerer kjendisbladenes lister over «verdens vakreste mennesker» som han ofte befinner seg på. Blant hans beste filmer finner vi «Fight Club», hvor det pene ansiktet hans ble slått sønder av Edward Norton, og «Requim For a Dream», hvor han var narkoman. Nå kan norsk kinopublikum se han både som transkjønnet, aidssyk og narkoman i «Dallas Buyers Club».
Band med broren
En måned før den norske kinopremieren spilte Jared Leto konsert i Oslo Spektrum sammen med bandet sitt Thirty Seconds to Mars, som har solgt millioner av plater verden over.– Jeg er verken musiker som vil bli skuespiller, eller en skuespiller som ønsker å bli musiker, insisterer Leto.– Jeg er skuespiller og musiker og trenger ikke å be om unnskylding for noen av delene. Leto ble tenåringsidol som følge av 1990-årenes tv-serie «My So-Called Life» og kunstfilmstjerne etter Darren Aronofskys «Requim for a Dream». Men de siste seks årene har han utelukkende fokusert på rockebandet sitt. Han dannet Thirty Seconds to Mars sammen med broren Shannon i 1998. I starten ble verken han eller bandet tatt på alvor. I Rolling Stones anmeldelse av gruppas debutalbum i 2002, lo magasinet: «Møt skuespiller Jared Letos såkalte band.» Men Leto ga ikke opp. Han fortsatte å skrive sanger, designe bandets plateomslag og ta regien på videoene - under pseudonym. I dag er det utsolgte arenaer hvor enn Thirty Seconds to Mars opptrer.– Vi har oppnådd større suksess enn jeg noen gang drømte om. Men bandet har aldri vært noe dumt sideprosjekt for å late som om jeg er musiker. Hele hjertet og sjelen min ligger i dette bandet.
Forelsket i Rayon
Likevel er Jared Leto tilbake på filmlerretet i «Dallas Buyers Club», et aidsdrama basert på en sann historie fra 1980-tallet. I rollene finner vi en avmagret Matthew McConaughey i hovedrollen som den homofobe, narkotikaavhengige rodeoen Ron Woodroof. Han får vite at han har aids og at han har 30 dager igjen å leve. Når han ikke får de medisinene han trenger for å overleve, begynner han å smugle medisiner inn i USA fra hele verden. Jungeltrommene går og snart blir han oppsøkt av andre aidspasienter for å få hjelp. Sammen med legen Eve Saks som spilles av Jennifer Garner, og Jared Leto som spiller den aidssyke transkjønnete narkomanen Rayon, starter han Dallas Buyers Club. – Jeg hadde ikke lest et filmmanus på flere år da jeg fikk tilbudet, så jeg sa først nei takk. Jeg var jo opptatt med bandet som vi har stor suksess med. Jeg hadde også laget mange kunstfilmer som ikke funket. Min siste film, «Mr. Nobody», fra 2009 ble ikke engang vist på kino, men sluppet direkte på iTunes. Det var skuffende og jeg ville ikke oppleve noe slikt igjen. Da han omsider ble overtalt til å lese manuset, forelsket han seg øyeblikkelig i sin egen rolleskikkelse.– Rayon var fantastisk. En skikkelig drømmerolle! Leto prøvespilte på Skype for regissør Jean-Marc Vallee, fikk rollen og satte i gang med en helsebrekkende slankekur.
Beinrangel på høye hæler
Karen på 175 centimeter tok av seg fjorten kilo og endte opp som et beinrangel på 52 kilo.– Ingen ba meg om å gå så mye ned i vekt, men jeg spilte en narkoman som hadde aids. Det føltes riktig for tolkningen. For når du hele tida er sulten, forandrer du måten du snakker på, går og sitter på. Ja, måten du tenker på. Du blir utrolig sårbar. – Hvordan klarte du å gå så mye ned i vekt?– Jeg stoppet ganske enkelt å spise, svarer skuespilleren som også fjernet alt håret på kroppen, inkludert øyebrynene. Bruk av høye hæler og øyevipper inngikk også i forberedelsene.– Rollen forlangte slike fysisk forandringer. Men hva som foregikk i Rayons indre, var selvfølgelig det viktigste å få fram. Leto ankom innspillingen i New Orleans i fullt kostyme og forble i rollen under den 25 dagers lange innspillingen.– Jeg fokusert så mye på rollen at jeg ikke engang hadde omgang med de andre skuespillerne. Det var bare meg og mine høye hæler, sier Leto og ler.– Matthew og Jennifer møtte ikke meg, Jared, før vi gjorde PR for filmen. Under innspillingen dro Jared Leto ut på byen som Rayon og fikk «mange fordømmende blikk.»– Manuskriptet sa ingenting om at Rayon var en transkjønnet eller en transvestitt, forteller Jared som tidligere også har stilt opp i kvinneklær i forbindelse med et fotooppdrag for Candy, verdens første moteblad for transkjønnete. – Men jeg følte at Rayon identifiserte seg som kvinne og ønsket å leve som en. Jeg ville ikke framstille personen som en dragdronningklisjé. Jeg så muligheten til å skape en spesiell og annerledes person.
I lære hos transene
Under forberedelsen til rollen møtte Leto flere transer.– De delte sine historier med meg og ble mine lærere. Alle følte de at de tok del i en helt spesiell film. Skuespilleren baserte Rayon på en bekjent fra tida da han selv ankom Los Angeles som 19-åring.– Jeg delte leilighet med to karer og en av dem hadde aids. Jeg så hvordan han sakte men sikkert svant hen. Det var en forferdelig opplevelse. Han ble inspirasjonen til rollen som Rayon. Som Rayon var han søt og snill og full av kjærlighet og humør. Resultatet av Jared Letos forberedelser, er at han har skapt en morsom, følsom og hjerteskjærende rolleskikkelse. Så sterk er prestasjonen at det etter mange anmelderes mening, bare er Michael Fassbenders spill i «12 Years a Slave» som kan stå i veien for at Leto vinner prisen for årets beste mannlige birolle under Oscar-utdelingen 2. mars. – Er du overrasket over hvor godt mottatt rolletolkningen din har blitt?– Ja, jeg forventet det ikke. Det har gledet meg å få slik positiv respons fra transene. Og jeg har aldri mottatt bedre kritikker for mitt spill. Å få så mye kjærlighet og støtte etter seks år borte fra filmen, er helt utrolig.
Ren lidenskap
Amerikansk sladrepresse spekulerer stadig i hvem mannen med merkbart dametekke dater. Han hadde følge med Cameron Diaz i fire år og Scarlett Johansson da hun ble berømt med «Lost in Translation». Han har også dated Lindsey Lohan og Ashley Olsen. Men spørsmål om kjærlighetslivet sitt svarer han ikke på. Han snakker heller ikke om oppveksten med en enslig og fattig hippiemor som stadig flyttet omkring. Det lille han har sagt, er at det var moren som oppmuntret hans kreativitet, som førte han til New Yorks School of Visual Arts der han studerte kunst, foto og film. Deretter dro han til Los Angeles for å søke lykke som skuespiller. Snart fikk han en rolle i tv-serien «My So-Called Life», der han spilte mot «Homeland»-stjernen Claire Danes. Men i stedet for å fortsette med kommersielle prosjekter, valgte han utfordrende filmer i regi av David Fincher, Terrence Malick og Darren Aronofsky. Han fikk tidlig rykte på seg for å gå til ytterlighetene når han skulle forberede en rolle. Han gikk ned ti kilo for å spille narkoman i «Requiem For a Dream» og la på seg 25 kilo for å bli John Lennons morder, Mark Chapman, i «Chapter 27». Som resultat av fedmen utviklet han urinsyregikt.– Å legge på seg er mye verre enn å ta av seg, mener han.– Legen min var bekymret. Jeg hadde så høyt kolesterol at han ville sette meg på Lipitor, og jeg måtte bruke rollestol fordi jeg ikke klarte å gå mer enn et par meter uten å få vondt i kroppen. Men jeg har valgt roller som har utfordret meg, understreker Leto. – Alle valgene gjør jeg av ren lidenskap. Penger og anerkjennelse interesserer meg ikke. Jeg kunne ha spilt inn storfilmer og bodd i et stort, dumt, stygt hus i Hollywood Hills uten en bekymring i livet. Men å bli rik har aldri vært noe mål for meg.
Vil heller spille gitar
Trass sin nye Hollywood-suksess har Leto ingen umiddelbare planer om å spille inn flere filmer.– Det stimulerer mer å stå på scenen enn foran et kamera, forklarer han.– Ingenting kan slå gleden ved å opptre live for et publikum. Det adrenalintrøkket opplever du ikke i et filmstudio. Det morsomme ved film er forberedelsene, researchen og oppdagelsesprosessen. Selve innspillingen er ikke så moro. Selv om han foretrekker musikken framfor filmen, utelukker han likevel ikke at han en gang sier ja igjen.– Jeg spiller gjerne inn flere filmer hvis jeg føler samme lidenskap for dem som jeg følte for «Dallas Buyers Club». Men nå jeg trenger bare å si ja til prosjekter som virkelig inspirerer. Livet er kort, så man bør kun gjøre de tingene man har lidenskap for.
