Når Håkon Kornstad Tenor Battle går på scenen på Øyafestivalen, får publikum servert en sjangermiks de neppe har hørt før: Jazzsvisker og operaarier. Saksofonisten Håkon Kornstad (35) oppdaget en ny stemme i New York i 2009 - sin egen - og dermed tok musikkarrieren hans en overraskende vending. Han hadde nettopp spilt inn og mikset albumet «Dwell Time» her hjemme i Norge og ville ut i verden for å søke etter nye impulser. I New York tok en venn han med i The Metropolitan Opera. Her så han sine første operaforestillinger, «Cavalleria Rusticana» og «Pagliacci». – Jeg ble helt slått ut av intensiteten i musikken, og av at tenoren Roberto Alagna sang så hele huset nesten ristet. Det var noe i meg som sa at jeg burde prøve dette, hvem vet, kanskje jeg ville være god på det. Men først måtte han gjennom en skjellsettende solosaxofon-opptreden i New Yorks unnergrunns kunstmiljø.– Jeg var med på en performance arrangert av en parodisk overstimulert Steinerskole-fyr, forteller Kornstad om scenekatastrofen med fotografier dyppet i dryppende maling på tørkesnor og en hovedperson sittende i et piano med en kassettspiller. – Jeg hadde sagt ja til å spille saks, et soloparti, men kveldens hovedperson røkte hasj og drakk Jack Daniels og blandet seg inn i musikken min, og alt ble tragikomisk. Kornstad fant trøst hos kveldens operasangerinne, Clarina Bezzola fra Sveits, som også hadde rotet seg inn i performancekunstnerens absurde univers.– Stakkars, hun var helt perpleks av å skulle improvisere operasang over generisk støymusikk fra mac'en hans. Vi dro vår vei så raskt vi kunne fra Brooklyn og inn på Manhattan hvor vi spiste middag og bestemte oss for å jobbe sammen, bare vi to. En ny verden
Dagen etter møttes operasangeren og jazzmusikeren igjen for å spille sammen, bare de to. Men det ble ingen frisk start, slik Kornstad hadde sett det for seg at det skulle bli. – Nei, jeg følte at jeg bare gjorde det samme gamle jeg pleier å gjøre. Planen med New York-turen var jo å gjøre noe nytt. Så hun utfordret meg til å synge. Jeg bestemte meg der og da for at jeg ville lære meg å synge opera. Dermed havnet saksofonisten hos Clarinas sanglærer på Upper West side, som brukte full scenesminke hver dag, til tross for at det vel var noen årtier siden hun sto på en scene, og som hadde all verdens operalibrettoer i hjørnet bak flygelet.– Ikke hadde jeg noe repertoar, og ikke visste jeg hva jeg ville synge. Jeg visste heller ikke om jeg var tenor eller baryton.
– Hva er du da?
– Nå er jeg tenor, men begynte som baryton med skalaer og antikke arier. En ny verden åpnet seg og han gikk hjem fra sangtimene med nye øvelser.– Det var kjempegøy, for endelig var det noen som fortalte meg hva jeg skulle gjøre. Jeg ble gitt lekser og satt grenser for, og det hadde jo ikke jazzmusikeren vært vant med på en god stund. Det er faktisk fortsatt ganske moro å terpe med repetitører i en time på én enkelt takt. Men nå kombinerer jeg skolen med min egen jazzimprovisasjon, så jeg får sluppet meg løs også.
– Har du som mål om å revolusjonere operasjangeren?
– Nei. Jeg er fortsatt på den reisen som startet i New York der jeg bare hadde lyst å prøve nye ting.
Opplæring i skrulling
Hjemme i Norge igjen søkte han opptak ved Operahøgskolen og kom inn.– Jeg fikk en stor rolle i februar da Operahøgskolen gjestet Den norske opera med Mozart-forestillingen «La Finta Giardiniera». Jeg spilte rollen som Il Podesta, en borgermester i førtiårene som får livet i sin lille landsby snudd på hodet. Det passer kanskje bra? Det var ihvertfall helt absurd. Jeg startet med opera for tre korte år siden, og nå sto jeg på scenen i Bjørvika og sang med fullt orkester. Det var beinhardt arbeid, men utrolig moro, og jeg er veldig stolt av meg selv for at jeg har kommet så langt. Kornstad var med i musikaler allerede i tolvårsalderen.– Så jeg kunne fort ha fortsatt i den retningen, og blitt en skikkelig musikalbøg. Men det var nok en redsel som stoppet meg. Kanskje det at jeg var homo og på død og liv skulle vise hvor gutte-gutt jeg kunne være, gjorde at jeg valgte annerledes. Vel, se hvor jeg har havnet nå ...
– Mange homoer drømmer om en plass i chorus line-troppen. Men du vil ikke dele spotlighten?
– Nei. Skal det være, så skal det være. Og sånn er det i opera. Det kan bare bli større og bredere. Jeg får hele tida beskjed om at jeg må lage større bevegelser og gi mer og mer. Så på en måte kan du si at jeg tar master i skrulling på operahøgskolen.
– Hadde du fordommer mot opera før du begynte selv?
– Jeg tenkte at det var en verden det er komplett umulig å komme inn i. At det er ekskluderende og snobbete. Men jeg har opplevd å bli tatt varmt imot i miljøet og har møtt utrolig mange flotte folk både i New York, København og Oslo.
En sånn «Fame»-type
Kornstad var nominert til Spellemannsprisen i år for plata «Symphonies in My Head». Det ble ingen pris, men albumet har høstet veldig gode kritikker, blant annet i New York Times. – Det er veldig stas siden New York er «byen min», liksom. Jeg har alltid hatt en drøm om å bo der og være en sånn «Fame»-type som går fra audition til audition i leggvarmere og med vannflaska parat, sier Kornstad. Men det er en drøm som må ligge på vent en stund. Neste konsert på programmet er på Øyafestivalen og da skal han smelte jazzen sammen med sin nye kjærlighet for opera under navnet Håkon Kornstad Tenor Battle. Tenor battle het det da to saksofonister møttes til kamp om hvem som kunne spille fortest, hippest og coolest på 50-tallet. I Kornstads nye prosjekt er tenor battle møtet mellom en tenorsaksofonist og en operatenor – i en og samme musiker. – Det nye bandet begynner som et slags oppdatert salongorkester, inspirert av 78-plateæraen, der jazzsvisker lever side om side med opera-arier, og jeg kan synge en barokk-arie oppå en improvisert saxofon-loop. Det blir forhåpentligvis smellvakker musikk du aldri har hørt maken til, lover Kornstad.
Håkon Kornstad spiller på Øyafestivalen torsdag 9. august.
