Fra stygge Napoli til vakre Sorrento

Thomas Skaalvik er på et års tur i Europa med bobil. Hver søndag skriver han reisebrev på Blikk Nett. I dag kan du bli med en influensasyk og selvmedlidende Thomas til Roma og Sorrento. Prinsessen på erten? Hørt om henne? Jo visst har du det! Riktignok holdt hun på med en masse rare saker, og ikke minst en stabel av madrasser. Vrang og vrien var hun også. Og så denne dumme erten da! Og jeg sier det rett ut - sånne sjeler liker jeg IKKE! Skal liksom leke sarte og følsomme og vrenge og vri seg over noe stusselig som en fjert av en ert. Vel, noen prinsesse er jeg da ikke, og ikke skal jeg klage over livets små bagateller heller. Men ikke så lett å la være her jeg ligger på lit de parade, invadert av noen småjævler av varianten «virus tyrranicus horrible» som har tatt bopel i min kropp. Jeg trøster i meg den ene kamferdropsen etter den andre, selvfølgelig ikke de ekte dropsene som min kjære mor dyttet i meg som syvåring og som visstnok skulle kurere det meste, men de gjør susen. For syk er jeg! Ikke noe er så stakkarslig som en syk homse. Jeg har i hvert fall ikke hørt om at lesber har det sånn. Best å iføre seg sørgekåpe, lagre opp med grønn guffe-te og setter på noen lide-meg-i hjel saker av Mahler på full guffe. Er man først syk, så kan man likesågodt være det med stil. For er det ikke typisk? Når du endelig har kommet deg til varmere land, med sol, palmesus og azurblått hav, jo nettopp da, skal disse virusene feste og herje som gale i kroppen din. Og det gjør de. Rart med det, men når du ligger der og nesen renner og ser ut som et rødt fyrtårn og du vet hva som venter deg den nesten uken med metervis av tørkeruller, hoste og dødsralling, så blir du bare deppa. Og denne Hector er det ikke mye trøst å få hos heller. Ikke vil han iføre seg sykesøsteruniform eller varte meg opp med Donald Duck, eller en aldri så liten sjokoladebit. Det siste hadde han vel uansett grådig glufset i seg selv, den egoisten av en schæfer som han er. Bobil i Roma Men la nå prinsesser være prinsesser og virus være virus. Kan ikke ligge der og deppe over det. Nei, nå står Roma for tur og vi gir oss eventyret i vold. Og om du noen gang har kjørt en bobil i Roma, så kan du være glad for at du i det hele tatt har overlevd marerittet. I hvert fall er jeg det. For det første er det et vanvittig virvar av gater, trafikk og larm. Og alt du lærte om trafikkregler og hensynsfull kjøring på trafikkskolen er en saga blott. Her gjelder nok heller Darwins utviklingslære om den sterkestes rett til å overleve. For det andre er disse romerne noen skikkelig hissigpropper. Følger du ikke med i timen og hiver deg på gasspedalen i det lyset skifter til grønt, blir du nærmest lynsjet i en pipekonsert fra tutende, krigslystne italienere. Ikke nok med at en skal tute, nei da, her setter hele kvartalet i gang og stiller solidarisk opp og skal ta rotta på meg. Kan tære på selvtilliten det etter hvert, men etter noen runder i manesjen begynner jeg å få taket på det og temperamentet stiger til uante høyder. Best å tute selv og vise fingeren her og der. Er liksom en del av trafikkreglene det og satans gøy når du får draget på det. Gleder meg allerede til å ta noen runder i Sinsenkrysset og vise mine nyervervede kunster fra Roma. Men bevares, jeg lar meg imponere av disse romerne som suser avgårde på Vespaene sine, røyker, drikker morgenkaffe, tuter og snakker i mobilen. Alt på en gang. Snakk om multi-tasking, og jeg innser at jeg ennå har noen kunster å lære. I hvert fall lærte jeg ikke noe av det den gang jeg tok sykkelappen. Forresten var det i rent trass jeg tok den sykkel-lappen. Var noen på jobben i Telenor som mente at homser ikke kunne kjøre tung sykkel. Var for straightinger det! Jeg husker at det tok meg nøyaktig fem minutter før jeg hadde meldt meg på min første time, og tro det eller ei, men lapp ble det. Vel å merke etter å ha blitt drillet igjennom et utall av timer, og det av en nådeløs jente på 26. Sikkert lesbe. Homomekka Men Roma ja. Amor stavet baklengs, Den evige stad og de italienske homsenes svar på Mekka. For hit strømmer de i horder fra den fjerneste avkrok og gudsforlatte sted i landet for å delta i jakten på livets goder; sex, drugs og menn. I hvert fall slik homsebladene beskriver sine puber, diskoteker og saunaer. Litt av et sirkus, og det nytter fint lite å komme med rennende nese og busserull for å få med seg litt av moroa. Men en ting skal de italienske homsene ha - vakre, velstelte og knakende kjekke er de. De ser ut som om de er født på en catwalk der de sånn passe arrogant vouger seg avgårde på livets scene. Skal være passe frekk for å yppe seg frempå da. Og det er jeg. Men ingen grunn til å spise hele menyen selv om du har fått noen gode retter servert. Roma har så uendelig mye mer å by på enn flotte menn. Og jeg kjører selvfølgelig det klassiske turistløpet og tar for meg Colosseum, St. Peterskirken, De Spanske Trapper, og Fontana di Trevi, som den svenske divaen Anita Ekberg plasket rundt i i La Dolce Vita og koste seg grassat. Har så lyst å gjøre det samme selv, men lar det være. Det blir vel litt patetisk med en likblek, snørrete nordboer oppi den fontenen, og det til et hav av turister som skal kaste mynter oppi vannet. Men tanken står ikke utenkt. Men har du først rotet deg inn i denne bikuben av en by, med flere enn en dronning, og ikke så rent lite honning, så la ikke disse hissige dronene ta knekken på deg med sine stikk. Det er ikke så vondt ment, og er nok mer et uttrykk for en livskunst vi lenger nordpå ikke helt mestrer ennå. Men selv om for mye av det gode også kan være godt, så ser jeg mitt snitt til å tråkle meg ut av irrgangene og videre sørover mot Napoli. Og jeg som hadde forestilt meg en vakker, rolig og solfylt by ved havet der Sophia Loren engang trådte sine barnsko. Ikke mye Bella Napoli her nei. Minner mer om enn utbomba hærverk av en by enn noe annet, og ville heller ha tilbrakt kostbar tid i en restaurant med samme navn i Oslo. Jeg får sikkert noen italienere på meg nå, men begynner å bli vant til det, så det går greit. Det blir i hvert fall lenge til neste gang jeg avlegger stedet en visitt. Men rolig nå, for ikke mange mil sør for Napoli dukker et Shangri-la av et sted opp. Sorrento. Vakre Sorrento Ikke ofte jeg står med hakeslepp, blir bergtatt og stønner «Oh My God!» på ekte amerikansk vis - på innpust. Dette er akkurat den perlen av en by du drømmer om der den ligger på klippene ut mot Capri, med knallblått hav, palmer, appelsin og olivenlunder. Don't we all just love it! Ingen tvil om at her skal jeg bli gammel. Vel å merke om de da finner opp en motordrevet rullator som kan frakte meg rundt i de stupbratte gatene og inn på de lokale pubene. For de er det mange av. Sorrento er alt det du forbinder med Middelhavet, som du nesten aldri finner likevel. Jeg rigger meg godt til rette med formidabel utsikt mot Napoli, Vesuv og Pompeii, går på appelsinslang og koser meg noe gruelig. Det samme gjør et ungt kanadisk par som tydeligvis har det svært så hyggelig i sitt tomannstelt. At det ser ut som om teltet snart spaserer avgårde og er i ferd med å gå opp i sømmene der tutelduene holder på med noen besynderlige leker inni teltet, får være deres sak. Men ikke fritt for at jeg trekker litt på smilebåndet og gjør meg mine forestillinger. Bare hyggelig at noen koser seg. Om det ble like koselig da temperaturene sank som et blylodd utover natten, himmelens sluser åpnet seg og lynnedslagene smalt som raketter rundt de unge lovende, er jeg ikke sikker på. I hvert fall var det noen heller miserable og dassblaute campingtryner som dukket ut av teltet i den grå morgenstund, for å bli bombardert av oliven og overmode appelsiner i vindkastene. At alt ikke var så «Goooorgeous!» lenger, kan jeg for så vidt forstå. . Tydelig at lynnedslagene også ble litt for mye for bobilens husbatteri. Ikke helt dødt, men heller ikke langt i fra. Sikkert bare noen sikringer som har tatt kvelden og krever aldri så lite ekspertise for å skiftes ut. Som det selvutnevnte tekniske geni jeg er, tar jeg fatt i verktøykassen, pirker borti koplinger, sikringer og koppertråder. Det siste skulle jeg vissnok ikke ha gjort for jeg får meg en smell av en karamell som kunne ha fått øya til å sprette ut. Om du noen gang har pisset på et strømgjerde, så vet du hva jeg snakker om. Nei, skomaker bli ved din lest, tenker i jeg det jeg stiller inn satelittnavigatoren på Sicilia. Bedre med noe jeg forstår meg på, som for eksempel ekte mafiamenn, enn strømkretser som kunne ha drevet en elektrisk stol. Forresten, at den karamellen tok knekken på virusene, er jeg nå hellig overbevist om.