Fran Lebowitz.
Fran Lebowitz.

Frekk som Fran

Tunga hennes er så skarp at den kan makulere et hvert argument. Privat skal hun visst være romantisk. Men kvinnebedåreren Fran Lebowitz innrømmer gjerne at hun er verdens verste kjæreste.

Publisert

Fran Lebowitz

Født: 27. oktober 1950

Sivil status: Single

Kommer fra/bor: Morristown, New Jersey/New York City

Gjør: Forfatter og foredragsholder

Aktuell: Levende legende

En småkald novemberettermiddag på rustikke The Smile Café i The East Village i New York. Hipsterklientellet har på seg Mad Men-kjoler, hornbriller eller har latt skjegget gro langt og rufsete. Til tross for 60- og 70-tallsnostalgien, tenker de neppe mye på hvordan tidligere generasjoner kjempet for deres rettigheter.

Bakerst i lokalet venter en overspent journalist på at legendariske Fran Lebowitz (63) skal gjøre sin entré. Forfatteren Fran som sammenlignes med dandyen Oscar Wilde og den kvasse skribenten Dorothy Parker. Famøse Fran som serverte små essayperler i Andy Warhols magasin Interview og festet i hans nærvær etterpå. Fran som er kjent for nesten alltid å ha rett, for å sitere hennes venninne, og Nobelprisvinner i litteratur, Toni Morrisson (Hvorpå Fran svarer: nesten alltid rett?).

Kroppen min stivner som det hvite hjertet i cortadoen min, når Lebowitz kommer inn døra. Hun er presis. Ulastelig antrukket i mørkeblå frakk og et enkelt, brunt skjerf i alpakkaull. Jeg smiler (tror jeg) og rekker ut hånden, men bommer. Hun er høflig, nikker. Så begynner småpraten. Og de knitrende vittige kommentarene.

Grusomme homobarer

Den hyperfrekke kvinnen som da hun var 18 år, dro fra det kjedelige småbylivet i Morristown til The Village i New York, har ekstremt mye på hjertet. Om det meste. Lebowitz var så obsternasig på videregående at hun regelrett ble utvist fra skolen. Senere tok hun GED-testen (General Educational Development), som alle amerikanere kan ta om de av en eller grunn slutter på videregående. Bak drosjerattet i Manhattan fikk hun utløp for sine meninger. Likeså på barkrakken, der hun insisterer på at mye av kulturen i en storby skapes. Men homobarene vanket hun ikke mye på.

– De var grusomme. Fordi homoseksualitet var illegalt på den tida, ble utestedene drevet av mafiaen. Og de tok seg godt betalt for drinkene, gjerne femgangeren. Fordi homsene jo ikke kom til å protestere når de selv gjorde noe ulovlig.

I mange år var hennes lesbiske identitet en offentlig hemmelighet. Fran Lebowitz lettet litt på sløret i HBO-dokumentaren «Public Speaking», som ble regissert av Martin Scorsese og vist på NRK i 2012. Den kjente filmregissøren intervjuet henne på stamstedet The Waverly Inn. Og hikstet like mye av hennes sylskarpe vidd som undertegnede.

Alle var i skapet

Jeg kan ikke være monogam. Jeg kan ikke kompromisse. Et langt kjærlighetsforhold er for meg en helg. Ikke en langhelg, men to dager.

Fran Lebowitz

Til Blikk poengterer Lebowitz at hun overfor sine venner og nærmeste aldri har lagt skjul på at hun er lesbisk. Den yngre generasjonen som kritiserer henne, må forstå at hun egentlig ikke har vært i skapet fordi alle var i skapet på den tida.

– På 60- og 70-tallet var det ulovlig å være homofil. Og vi snakker om en lov som ble håndhevet. Politiet i New York City holdt razziaer på homobarer og arresterte folk. Neste dag ble alle navn publisert i avisene, også i The New York Times. Og samme dag mistet de alle jobben sin. Det spilte ingen rolle om du var kelner, lege eller lærer. Hvordan livet artet seg i en slik tid kan du ikke forklare til folk.

– Om jeg er mot homoekteskap? Homofilt ekteskap - nei de to ordene sammen hadde vært så bisarre i min ungdomstid at jeg kunne ha spurt: «Hva betyr de egentlig?» Jeg tenkte aldri på ekteskap. Som om noen skulle spørre om jeg var oppbrakt fordi jeg ikke hadde en pc i 1960. Vi hadde ingen pc-er på den tida! Om det var slik at vi skulle stemme for eller mot en ekteskapslov, ville jeg ha stemt for fordi jeg kjenner folk som vil gifte seg. Men jeg kan ikke tenke meg noe som er verre enn et ekteskap. Familielivet er en felle. Det var jo akkurat det som var fordelen. At vi slapp å gifte oss.

Ingen homofile genier

Lebowitz mener kulturen allerede har endret seg som følge av homofrigjøringen. Grunnen til at en overvekt av kunstnere var homofile handler ikke nødvendigvis om at de var så mye mer kreative eller geniale enn andre, men at de var marginaliserte.

– De store homofile geniene finnes ikke lenger. Ordentlige kunstnere står på utsiden. Nå er vi innenfor. Selvfølgelig finnes det steder hvor det fortsatt er farlig å være homo. Men når du er innenfor, er det vanskelig å se ut. Fisk tenker aldri på vann. Når du er på utsiden, må du kikke inn. Tenk på jødene. Vi har så mange jødiske komikere fordi vi var nødt til å være morsomme. Nå har vi en ny generasjon svarte komikere.

Foredragsholderen har gjentatte ganger uttalt at dagens kunst aldri fornyer seg. I den upubliserte romanen «Exterior signs of wealth», skriver hun om kunstnere som vil bli rike, og om rike som vil bli kunstnere.

– Men har vi virkelig ingen store, nye kunstnere siden Picasso?

– Spør du om vi har en ny Picasso i dag? Da hadde jeg nok visst om han, smiler Lebowitz kjapt.

Det småfrekke blikket kan ikke ha forandret seg særlig siden videregående. Hun må ha vært et lite mareritt for lærerne.

– Vi er heldige om vi får et geni som Picasso hvert 100. år. Her har vi ti kunstgenier hver måned, fordi økonomien i vårt samfunn krever det. Men det er ikke sant at de er genier. Tenk på renessansen. I én epoke på ett sted ble det skapt renessansemalerier. Millioner av ting må skje samtidig for at det skal skje. Først må du jo ha talentfulle kunstnere. Det verste du trenger er Medici-familien (rik slekt som finansierte mye av kunsten i renessansetida, red. anm.) Ingen hadde visst om Michelangelo om ikke det hadde vært for Medici og den katolske kirka.

Verdens verste kjæreste

Jeg tenkte aldri på ekteskap. Som om noen skulle spørre om jeg var oppbrakt fordi jeg ikke hadde en pc i 1960.

Fran Lebowitz

Fran Lebowitz har bodd alene hele sitt voksne liv, etter hennes mening en utrolig bragd av ei lesbe. Kanskje hennes største bragd.

– Jeg har en splittet personlighet. På den ene siden er jeg veldig selskapelig, liker å gå ut på fester. Men når jeg er hjemme, liker jeg å være alene. Jeg liker ikke at noen andre går rundt i min leilighet. Jeg liker ikke å smelte livet mitt sammen med et annet menneskes. Men jeg er veldig romantisk. Familieliv er det motsatte av romantisk, det motsatte!

– Jeg er den beste vennen du kan ha, det beste familiemedlemmet, men verdens verste kjæreste. Jeg kan ikke være monogam. Jeg kan ikke kompromisse. Et langt kjærlighetsforhold er for meg en helg. Ikke en langhelg, men en todagers helg.

– Hahaha, så du er en kvinnebedårer?

– Ja, det er sannsynligvis sant. Det er jo ikke så pent å si om seg selv, men det er slik jeg er. Og jeg har aldri tenkt «å hvis bare jeg møtte den perfekte kvinnen …» Så er jeg så heldig at jeg har en veldig god og nær heterovenninne som jeg kan ringe til midt på natta, når jeg blir syk. Hun har gjort småkjærestene mine sjalue, men fyller mitt behov for å ha en person tett inn på livet. Så kan jeg skille mellom vennskap og sex.

Queer-teori og løgn

Likevel har Lebowitz 10.000 samboere. Bøkene hennes. Da en som skulle skaffe henne en ny leilighet, foreslo å lagre halvparten av bøkene fordi det ellers ville bli for dyrt å flytte, svarte hun at «ingen ville da lagre to av fire barn et sted?!» Hun sier hun vil bo alene for å lese, og når hun ikke skriver, leser hun. Mye. Men feministen Camille Paglias berømte bøker bryr hun seg ikke om.

– Så rart, nå har jeg hørt navnet hennes to ganger på en uke. Jeg vet at du skal være interessert i Paglia. Men det har jeg aldri vært. Jeg har ikke tenkt på henne på 20 år.

– Hva med queer teori - har den noe gyldighet?

– Jeg har hørt om queer teori - men jeg er ikke sikker på hva den betyr. Forklar meg.

(Jeg slipper ut et indre gisp)

– Det handler om at grensene på våre identiteter oppheves, at kategorier som mann/kvinne, homo/hetero flyter over i hverandre … Jeg synes det er litt vanskelig å forklare dette på en enkel måte …

– Hvis noe er for komplisert til å forklares på enkelt vis, da er det løgn. Ta en kontrakt for eksempel. En kontrakt skal være lett å forstå. «Du gjør dette for meg. Så gjør jeg dette for deg.» Hvis en kontrakt inneholder 50 sider er den full av løgn.

Kvinne, jøde, lesbe

Fordi hun er en trippel minoritet, må jeg spørre Lebowitz: «Hvilken form for undertrykking har vært verst?»

Familielivet er en felle. Det var jo akkurat det som var fordelen. At vi slapp å gifte oss.

Fran Lebowitz

– Kvinnediskrimineringen. Uten tvil. Den kommer aldri til å slutte.

Hun slår knyttneven i bordet, ikke hardt, men nok til at kaffekoppene våre rister.

– Fordi de biologiske forskjellene mellom menn og kvinner alltid kommer til å eksistere. Undertrykking av homofile og jøder er fantasier. Rasisme er en fantasi, og ikke basert på fakta. Den dype forskjellen mellom menn og kvinner består virkelig. Kvinner kan kjempe for frigjøring, og så sier plutselig en kvinne at hun vil ha barn. Og her kommer den dårlige nyheten: Med en eneste gang en kvinne føder et barn, kommer hun til å vie det meste av sin oppmerksomhet til barnet. Det hindrer kvinner i få tatt den legeutdanningen. Og her i USA har vi ikke et så godt system som hjemme hos dere.

Samfunnskritikeren Lebowitz kikker flere ganger på klokka og sier hun er på vei ut, men blir sittende og skravle om valget på ny borgermester i New York. Valgdeltakelsen var enormt lav; kun 22 prosent av velgerne fant veien til stemmelokalene.

– Jeg var den eneste personen tilstede! Det er morsomt å stemme, det må jo alle forstå. Jeg stemmer alltid på en demokrat. Når jeg diskuterer politikk med folk som sier at de ikke har stemt, bryr jeg meg ikke om hva de mener. Som barn ble jeg oppdradd til å tro at hvis jeg ikke gikk til valgurnen, så kom vi til å havne tilbake i tsarens Russland og bo i gettoen.

Lynraskt tar den innbarka røykeren en sigarett ut av veska. Den eneste gangen hun bruker f-ordet under intervjuet, er når hun snakker om den «fæle røykeloven som spredte seg fra New York til hele verden».

Med sneipen hengende løst i munnviken går hun ut i skumringen. Nå kan jeg nevne meg selv og Martin Scorsese i samme andedrag. Vi har intervjuet Fran Lebowitz. Kvinnebedåreren.