KULTUR
Rosa Bonheur gjorde som hun ville
Den sigarrøkende, kvinneelskende og buksebærende Rosa Bonheur var 1800-tallets mest berømte dyremaler. De siste tiårene har hun blitt gjenoppdaget og hylles nå også som en skeiv pioner og et feministisk ikon.
Rosa Bonheur (1822 – 1899) vokste opp i en kreativ familie der hun og søstrene hennes fikk utdannelse på lik linje med brødrene. Mora var pianolærer, og faren var landskapsmaler og senere direktør for en gratis kunstskole for kvinner. Hennes etter hvert liberale syn og selvstendige personlighet, tilskrives av kunsthistorikerne farens tro på en form for sosialisme der klasse- og kjønnsforskjeller ble radikalt oppløst.
Da Bonheur ble tolv år gammel, begynte faren å utdanne henne til maler etter at han oppdaget talentet hennes. Han tok med seg levende dyr inn i atelieret og oppmuntret henne til å tegne og male dem. Som 14-åring begynte hun også å kopiere de gamle mesterne i Louvre.
Hennes første verk ble vist på Parisersalongen i 1848, da hun bare var 26 år gammel. «Salongen» var den gangen regnet som den viktigste faste kunstbegivenheten i verden. Da faren døde, overtok Bonheur rollen hans som leder og lærer på Free School of Drawing for Young Girls. «Følg rådene mine, så skal jeg gjøre deg til Leonardo da Vinci i underskjørt», sa hun ofte til studentene sine.
Politiets buksetillatelse
Hun fortsatte å studere dyreanatomi, og ble kjent for den bemerkelsesverdige nøyaktigheten og detaljene i bildene hennes med dyr. For å få til dette, besøkte hun slakteriene i Paris og dissekerte samtidig dyr på det statlige veterinærinstituttet for å utarbeide studier som hun brukte som referanser når malte og også laget skulpturer.
Forkledt ikledd herreklær og bukser fikk hun innpass på disse stedene der bare menn hadde adgang. Dette var i tid der det var forbudt for kvinner å bruke det andre kjønns klær. Loven påla kvinner å søke politiet om tillatelse til å bruke bukser. Loven ble endret i 1909 og da fikk kvinner tillatelse til å bruke plagget hvis de syklet eller red på hest. Men helt fram til 31. januar 2013 var det faktisk ulovlig for kvinner i Frankrike å bruke bukser (!).
I likhet med forfatteren George Sand, som Bonheur beundret, fikk hun politiets autorisasjon til å kle seg som hun gjorde i 1852. Hennes «permission de travestissement» ga henne tillatelse til å «crossdresse», et juridisk dokument hun måtte fornye hver sjette måned. Tillatelsen ble gitt fordi hun som kunstner sa hun ville oppsøke husdyrmesser og slakterier for å male dyr, noe politiet gikk med på at var uforenlig med bruk av tunge skjørt.
Dumme menn
Buksetillatelsen utnyttet hun maksimalt. Hun fortsatte å kle seg i maskuline antrekk resten av livet, selv om hun ble hånet og foraktet for det. Ifølge arkivaren ved Château de Rosa Bonheur brukte hun bare kjole på et og annet portrett. Til vanlig hadde hun på seg sin egenkomponerte «arbeidsuniform» som besto av jakke og bukse.
Bonheur identifiserte seg på alle vis med makten og friheten som var forbeholdt mennene. Hun gledet seg over «maskuline aktiviteter» som jakt og sigarrøking. Samtidig mente hun at menn var dumme og nevnte at «de eneste hannene hun brukte tid eller oppmerksomhet på, var oksene hun malte».
Bonheur var etter datidas normer og moralsyn skamløst åpen om at hun hun bodde sammen med barndomskjæresten Nathalie Micas (1824 – 1889). De var sammen i over 40 år fram til Micas død, deretter innledet Bonheur et forhold til den yngre amerikanske portrettmaleren, Anna Klumpke (1856 – 1942), som også ble hennes enearving. De var sammen til Bonheur døde et tiår senere.
Kjøpte seg et slott
Bonheurs mest kjente maleri, «The Horse Fair», viser hestemarkedet på Boulevard de l'Hôpital i Paris. Hun kalte det monumentale bildet som i dag henger på Metropolitan Museum of Art, for sin egen «Parthenon-frise». Dette verket gjorde Bonheur internasjonalt berømt.
Suksessen medførte at hun fikk oppdrag fra den franske regjeringen og audiens hos dronning Victoria. Høydepunktet i berømmelsen kom i 1865 da Bonheur som første kvinnelige kunstner, ble tildelt den prestisjetunge Légion d'honneur, den høyeste franske fortjenesteordenen. Det røde båndet prydet deretter alltid jakkeslaget på hennes arbeidsuniformer.
Bonheur levde helt uavhengig av menns økonomiske støtte, noe som var helt uvanlig for kvinner den gangen. Som kunstner hadde hun skapt seg sitt eget levebrød. Pengene hun tjente på salget av verkene sine, brukte hun til å kjøpe slottet Château de By i Seine-et-Marne der hun skapte seg et hjem for seg selv og Nathalie.
Retrospektiv utstilling
Mens Nathalie tok seg av de huslige og hjemlige pliktene, finansierte Bonheur livet deres med å lage kunst. Hun bygget seg et enormt atelier på Chateau de By og skaffet seg et fullt utstyrt menasjeri med løver, hjort, villsau, gaseller, hester, otere, ildere og aper.
«Et av kjæledyrene hennes var en ung løve som hun lot løpe fritt omkring», fortalte en venn i et brev. Hagen rundt slottet ble referert til som «Noas ark».
Paret bodde sammen på slottet helt til Mica døde. Hun ble gravlagt på Père-Lachaise-kirkegården i Paris i 1889. Da Bonheur døde ti år senere, 77 år gammel, ble hun gravlagt sammen med Micas. Klumpke som var Bonheurs siste samboer, ble senere gravlagt sammen med Micas og Bonheur i 1942.
I anledning 200-årsjubileet for Bonheurs fødsel, vises en retrospektiv utstilling av arbeidene hennes på Musée des Beaux-Arts de Bordeaux fram til 18. september. Den flytter deretter til Musée d'Orsay i Paris 18. oktober og vises fram til 15. januar 2023.
Kilde: «Art is a Tyrant: The Unconventional Life of Rosa Bonheur», Catherine Hewitt, (2020), Icon Books.
