Farvel til det triste

Han danset ballett i Den Norske Opera fra han var ni til han var tolv år. Deretter gikk veien videre til musikklinja på videregående, etter han hadde lærte seg å spille gitar og synge for å komme inn. Etter hvert ble musikken hovedprioriteten framfor dansen. I midten av november ga Frimann Brustad med artistnavnet Freeman ut sin andre singel, «American Jeans».

– Låta handler om to gutter som blir kjent gjennom sosiale media, og utvikler et nært avstandsforhold og ønsketenking rundt hva de ville ha gjort om den fysiske distansen mellom dem var mindre, forteller artisten til Blikk.

Pride-publikum

er best Sine egne låter sang han for første gang foran et publikum for to år siden. Og samme år hadde han sin første konsert på Bamsescenen under Oslo Pride, og gjentok suksessen i sommer også.

– Hvordan endte du opp på Bamsescenen egentlig?

– Jeg var på Oslo Pride i 2016 og tenkte «Åh, herregud, jeg vil spille der neste år!». Så jeg tok kontakt med arrangøren, men fikk beskjed om at jeg ikke var stor nok artist for hovedscenen. Men de sendte meg videre til Bamseklubben, og de var til gjengjeld veldig gira på å ha meg på Bamsescenen. Jeg hadde ikke noen særlig reaksjon på at det var akkurat Bamsescenen vi spilte på, så lenge det var i Pride Park. Bandet mitt derimot, der alle er heterofile, syns det var litt morsomt. Men etter å ha stått på Bamsescene to år på rad, mener jeg at Pride er det kuleste stedet å ha konsert. Ingen har et så engasjert publikum. Spesielt når man er en ganske ny artist som folk gjerne ikke kjenner til. Det kan være et stort press å opptre når folk ikke vet hvem du er, og du kanskje ikke tør å gi fullt så mye av deg selv. Men på Pride er alle med og danser og synger. Det er veldig unikt og jeg føler meg hjemme og akseptert som artist. Jeg gleder meg til å spille der neste år også.

Ulykkelig kjærlighet

Frimann selv hører mye på og inspireres av eldre musikk fra 60-tallet og oppover. Han ønsker å kombinere klassisk pop, rock og disko fra den tida med mer moderne uttrykk, spesielt på instrumentalsiden.

– I mye popmusikk i dag er det bare vokalen som er «live», mens instrumentene er programmert. Jeg eksperimenterer en del og kombinerer digitale og analoge instrumenter. På den nye låta min, «American Jeans», er det brukt bass og elektrisk freegitar, og selvfølgelig vokal, mens resten er digitalt. På min første singel «Mind Games» var alt spilt inn autentisk og av musikere.

Ulykkelig kjærlighet kommer ofte opp i musikken hans. Frimann forteller at da han som 17-åring endelig knakk koden med å skrive låter, ble det fort terapeutisk å skrive tekstene. Han hadde noe å si, og tenkte ikke at sangene skulle fremføres eller publiseres. Hvis han var nedfor eller noe gjorde litt vondt, kom sangene lett.

– En periode ble jeg veldig ofte forelsket i heterofile gutter, og det gikk like dårlig hver gang, selv om jeg fikk en del låter ut av det.

– Har du skrevet noen sanger om kjæresten din?

– Jeg skulle gjerne skrevet en fin låt om han, men jeg er for lykkelig, ler han.