Sånne som oss

Frida Ånnevik haster ned trappa til kafeen Kruttverket i Svartdalsparken på Oslos østkant. Visesangeren er for anledningen profesjonelt nysminket. Noe som slett ikke er vanlig, men betegnende for livssituasjonen: Et spebarn som våkner i grålysningen, og en permisjonstid som skal kombineres med musikerkarrieren. 

Forfengelig vil den kledelig forsinkede musikeren ikke si at hun er. Forsiktig derimot, det er et ord hun lett bruker om seg selv. Særlig om privatpersonen Frida. Artisten Frida Ånnevik kan være langt mer frimodig. Som for eksempel da hun tok kontakt med skuespilleren og regissøren Terje Strømdahl for å få han til å lese inn teksten til den svingende synhtpop-singelen «Danse og grine» i forkant av årets Oslo Pride. 

– Når det kommer til kunsten, er jeg mye tøffere enn det hun andre meg er. Hun som ikke er artist, er litt mer tuslete og pinglete. Hun hadde aldri tenkt at den teksten tåler å stå alene uten musikk, forteller Ånnevik som møtte Strømdahl på Halvorsens Conditori da de ble enige om at han skulle lese sangteksten.

– Men dessverre var det for tidlig på dagen til at vi fikk Napoleonskake.

Savnet forbilder

Et av versene i «Danse og grine» begynner slik: «Jeg kan glømme at jeg fins / skinne når jeg skjems, men det gjør vondt på samme sted / å komme ut om og om igjen.» 

Dette er en påminnelse om at åpenhet er en pågående prosess. 

– Ser du nå på deg selv, som er både Spellemannsprisvinner og har merkelappen «folkekjær», som et skeivt forbilde? 

– Jeg har kommet til at om jeg skal være synlig som artist, så må jeg også være synlig skeiv. Det er helt greit. Det kan jeg være. Samtidig er det rart å være et forbilde. Da jeg for noen år siden jobbet som lærer på videregående, hadde jeg et bevisst forholdt til at jeg som lærer, skulle være synlig skeiv. Jeg vil at elever kan tørre å komme ut i klassen, og at lærerkollegiet skal være trygge på hverandre. 

Det handlet selvsagt om å være det skeive forbildet hun selv hadde savnet i oppveksten. Hun visste som mange andre som vokste opp på bygda for over 30 år siden, knapt om andre lesbiske og homofile. 

– Jeg hadde satt pris på at det hadde vært en lærer som hadde ramlet ut med småting fra privatlivet, som lærere vanligvis gjør. Noen som kunne vise at skeive lever helt vanlige liv. Elevene mine vil kanskje ikke si at jeg har vært veldig tydelig, men de som trengte det, skjønte det. 

Bra å si det høyt 

Det er noen år siden hun sluttet som lærer, men skolen er fortsatt ofte en arbeidsplass for henne. Ånnevik har hatt en serie med konserter i regi av Den kulturelle skolesekken, en nasjonal ordning som sørger for at alle skoleelever i Norge får oppleve profesjonell kunst og kultur. På disse konsertene er hun eksplisitt åpen og tydelig. 

– Jeg sier rett ut at jeg er homo. Det gjør jeg fordi jeg skulle ha ønsket at noen kom på skolen min og sa det høyt, uten at verden raste fullstendig. Jeg tenkte da at om noen gjorde det, så ramlet alt fra hverandre, da detter bakveggen ut og gulvet forsvinner. Men man kan si det høyt i et rom, og interiør- og eksteriør står like støtt. 

– Rart det der …

– Ja det er rart. Men jeg har veldig tro på det at det går bra å si det høyt. Jeg sier homo, skeiv og lesbisk. Jeg bruker alle begrepene, så det ikke er noen tvil. Homo sier jeg fordi det brukes som et skjellsord, og jeg vil ta det tilbake. Om meg selv sier jeg skeiv. Kanskje jeg burde si lesbisk mer. Men skeiv er en mye større gruppe. 

Ferdig med vinglinga

Det er også litt trass i valget av egenomtale. Hun provoseres av alle som synes skeivt er et «uheldig» begrep. 

– Jeg føler meg hjemme i det ordet. Når noen rette sier at vi er rette vi også, og at vi ikke skal kalles oss skeive, så svarer jeg: «Jo, det kan vi. Vi kan kalle oss akkurat hva vi vil!» Vi må bare finne et godt rim som bygger på slagordet «We’re here. We’re queer. Get used to it.» Sette ned en arbeidsgruppe. Det er jo nok av kapable folk. 

Mye har endret seg når det gjelder folks holdninger til skeive siden hun vant Grappas debutantpris i 2009, og ga ut debutalbumet «Synlige hjerteslag» året etter. Hun tror at sånn det var før, kan forklare noe av hennes vegring, eller tidligere vingling med å være synlig skeiv i så vel sanger, som i offentligheten. 

– Da jeg begynte som skeiv artist, var det kjempedumt. Ikke at det å være skeivt er dumt, men det var en merkelapp. Før begrenset den mye mer. Da var for eksempel ikke Pride noe alle eide, som nesten hele befolkningen tar del i nå. Skeive kulturuttrykk har nå verdi også for andre enn skeive, noe som jo bare skulle mangle. Men det har vært interessant å se hvordan musikken har blitt tatt imot ulikt, sier Ånnevik, som likevel tror at det fortsatt er et stykke igjen før majoriteten ser på skeive erfaringer slik skeive gjør som har vokst opp med heteronormativ kultur. 

Sent forelsket

For å illustrere hvilke skeive erfaringer hun snakker om, så nevner hun intervjuet Morgenbladet hadde med Terje Strømdahl etter terroren ved London Pub i fjor sommer. Der fortalte han om den forsinkede puberteten som Norges eldste homsepub har gitt skeive rom til å leve ut: 

«Den sene puberteten som jeg fikk da jeg var 30, altså da jeg begynte å leve som homofil, den har vært levd ut der nede i kjelleren, og på dansegulvet. Jeg kan egentlig ikke tenke meg et bedre sted å ha pubertet. Det har vært homsenes feriekoloni.»

Ånnevik kjenner seg igjen i beskrivelsen hans av forsinket pubertet. Hun selv turte ikke å forelske seg på ordentlig før hun var over tjue.

– Å forelske seg var jo lenge helt utenkelig. Jeg følte det ville være katastrofalt. Jeg synes det han sa, var så fint fordi det fanga det å blomstre sent, å komme sent ut i det. Å ikke få øvd seg i ungdomsårene. Den sårheten, det melankolske i det å være skeiv, bærer i seg det man gjerne skulle ha opplevd som kid. Det fine på Pride er jo å se 14-åringer og de over 70 år som leier hverandre. Å se alle som er sånne som oss, som meg. Alle forbildene som er gjemt resten av året, men som kommer fram i juni. 

In your face

Seks år har gått siden forrige gang hun slapp sitt helt eget materiale. I mellomtiden har det blitt både en samling med tolkninger på norsk av en rekke kjente artister som Joni Mitchell og Spice Girls, en minneverdig deltakelse i tv-programmet «Hver gang vi møtes», og live-dokumentaren «Min plass». 

Sangen «Alt hu treng», en ny smakebit fra albumet som kommer i februar, kom i september. Ånnevik synger vuggesangen til de som er blitt foreldre. 

– Da jeg skrev den visste jeg ikke at jeg skulle bli mamma sjøl, men da vi spilte den inn på Giske vår 2022 var jeg gravid. Men ingen i bandet visste det ennå. 

Først i midten av desember i fjor delte hun gladnyheten til følgerne sine på sosiale medier. Forsiktigheten hennes rommer nå hele familien. I tekstene derimot, er artisten stadig åpnere. 

– Jeg er mer eksplisitt nå. Flere av låtene er helt sånn, sier hun, og strekker armen med løftet hånd fram over bordet, som et slags in your face. På spøk sier hun at «derfor blir også låtene kortere». Det blir språklig færre omveier, men de er fortsatt viser. 

Arbeidet med albumet har pågått i flere år. Hun liker arbeidet, og å teste materialet på publikum først. For første gang har hun også samskrevet et par av låtene. Låtskriverpartner har vært Vetle Junker som også jobber med Metteson. Hun roser ham oppriktig, og sammenlikner det å dra med seg låtskisser til Bergen, med å dra til Berlin. 

– Mange gøyale valg er tatt på denne skiva. Jo Berger Myhre spiller på åttestrengsbass og jeg spiller bare på nylongitar. Det er noen ytterpunkter der. Det er en gøy lyd vi har spilt oss fram til live, som så er mer skrudd til på plata.

Aerosmiths venner 

Noe av humoren stammer fra forholdet deres til powerballader. I turnébussen er det som oftest svulmende, romantisk pop som gjelder. Tulleprosjektet har fått navnet Aerosmiths venner, og er, sier hun med seriøst mine; «et tiltak for powerballadens fremme». 

– Mange tenker nok på dette som guilty pleasures. Men jeg kan si at disse låtene er helt magiske, uten å skjemmes. Det er litt det samme som med tolkningen av Spice Girls på «Andre sanger». Det må være litt humor. Låttekstene er ikke stor kunst, men det er pop og den funker. 

– Du sier det ikke er kunst, men samtidig har du jo vunnet en rekke priser for låtskriving?

– Ja, og det er veldig hyggelig. Samtidig er det noe av det fine med denne nye skiva at jeg har følt meg mye friere mens jeg har laget den. Da jeg begynte med min første plate, var ikke det å jobbe i studio særlig gøy, men nå er det noe av morsomste jeg gjør. 

– Hva kommer frihetsfølelsen av? 

– Jeg har fått mulighet til å spille mye. Det er en fast og trygg gjeng rundt meg som også utfordrer meg. Jeg har utviklet meg både personlig og som musiker. Det som før var utrygt for meg, som å spille live, har blitt trygt. Jeg har stolt på dem lenge, men nå har jeg landet i det. 

Sår og jævlig

Tryggheten tilskriver hun også arbeidet med gjendiktninger. De åpnet muligheter hun ikke hadde sett i egen skriving tidligere. En personlig læresetning har vært at det er lov å være poetisk. Setningene skal kunne synges. 

– Jeg skriver alltid for at det jeg lager skal treffe meg. «Søtten år» (gjendikting av Janis Ians «At Seventeen», red.anm.) var i starten vag, men det var da jeg fant igjen ungdomskolevibbene mine at teksten ble slik den skulle være: Sår og jævlig. Men tekstene mine er jo ikke dagboka mi. Det er jo ikke interessant for noen. Teksten må knas til noe som folk kan kjenne seg igjen i. 

Det trenger ikke å være kjipe erfaringer. Men de kan være det. Slik som i låta «Gutt» fra albumet «Flyge fra» (2017). 

– Det jeg ville fortelle med den låta, var den sterke følelsen av å kjenne seg som noe rart. For meg var det at jeg måtte være gutt som sto i huet på meg. For det var bare to kategorier, sier Ånnevik med et sukk.

Hun håper sterkt at seksual- og naturfagundervisningen i skolen skal bli bedre. For i likhet med mange andre visste hun ikke at det ikke er uvanlig å spørre seg om hvem man er, eller hvilket kjønn man tilhører. 

– Det er dette kommentarfeltet er så redd for. Men forskningen er helt klar på at det er helt naturlig å ha sånne tanker. Jeg ble kalt gutt i mange offentlige sammenhenger, foran hele klassen. Det var mye vanskelig med å begynne på ungdomskolen, og jeg følte at jeg ikke klarte å være det kjønnet jeg var født med en gang. Det var så skamfullt. Og det er den skammen jeg skriver om. 

En smekk på nesa

Ånnevik tror at alle som har opplevd noe liknende, skjønner hva den handler om. Derfor var det også litt vondt da noen skrev i en omtale av albumet at hun som ikke er transperson, ikke hadde rett til å skrive slike tekster. 

– For meg vitnet det om en utrolig hvit-mann-cis-holdning. For hva vet han om mine erfaringer?! I stedet for å få kred for å si dette høyt, fikk jeg en smekk på nesa. På et vis gjentar historien seg …

– Tenker du på det du gjør som politisk? 

– Nei, ikke nødvendigvis. Men i et så polarisert samfunn som vårt, vil alle steder der vi kan møtes, snakke og oppleve noe sammen være jævlig viktige. Konserter handler om å være i et rom, sammen, og da kan alt skje. Det er sånn jeg liker å spille konserter. Jeg sier ikke at det skal skje fantastiske ting, men alt hjelper. 

Kommersiell suksess er hun derimot usikker på om hun har. Hun hadde en kjempehit sammen med Chris Holsten. Deres «Hvis verden» fikk Spellemann for Årets låt i 2020. 

– Men jeg er ikke noen headliner. Og jeg ser ikke på meg selv som det. Jeg gjør så mye annet. Jeg er nok litt som Tuva (Syvertsen, red.anm.). Vi liker å gå på besøk hos andre. Jeg ønsker å være en sånn musiker som er musiker. Som kan bruke meg selv på flere områder, sier hun før hun hviskende sier:

– For om jeg bare gjør meg selv, er det litt kjedelig.