Jon Ivar Betten (26) fra Ulefoss er bare en av de mange hundre frivillige som bruker timer, dager og netter på det som nå er kjent som årets vakreste eventyr, Oslo Pride. I år er Betten frivillig for tiende gang og må kunne kalles en veteran. Nærmere to hundre frivillige må til for at hjulene i festivalen Oslo Pride skal gå rundt – og helst knirkefritt. Oslo Pride starter med Pride House på Litteraturhuset hvor det arrangeres debatter, ulike foredrag, workshops og andre kulturelle innslag. Der jobber frivillige som vertskapspersonell og guider. Når uka starter påfølgende mandag starter riggingen av Pride Park i Spikersuppa og der trengs det frivillige til både opprigg og nedrigg, som vertskapspersonell, inngangsvakter og andre oppgaver. Frivillige er også en viktig del av paraden, som hvert år samler flere tusen deltakere, samt titusener av skuelystne. En av de skuelystne er nå en frivilligveteran. Blikk Nett møtte Jon Ivar Betten på Pride House på Litteraturhuset for å høre hva det er med festivalen som gjør at han nå bruker sommeren på frivillig innsats for tiende gang.– Første gang jeg meldte meg som frivillig var til Skeive Dager i 2006, sier Betten til Blikk Nett og forteller at han som 17-åring satte seg på bussen alene fra Ulefoss til Oslo uten å vite hva han gikk til. – Det eneste jeg visste om festivalen var paraden. Jeg så paraden under EuroPride i 2005 da jeg var på korpstur i Oslo. Jeg satt på en benk sammen med en kompis og så på alle de rare folkene i byen. Den gang hadde jeg kommet ut av skapet ennå. Jeg visste det jo, men jeg var vel ikke klar. Vel hjemme i Ulefoss gikk han på nettet og sjekket ut hva EuroPride og Skeive Dager var.– Da leste jeg at de trengte frivillige til neste års festival, så jeg tenkte «Fader. Det skader ikke å prøve». Jeg var 17 år, helt fersk og kjente ikke til miljøet i det hele tatt. Likevel satte han kursen mot Oslo og Skeive Dager i juni 2006.– På den tiden hoppet jeg uti nye ting jeg hadde lyst å gjøre. Jeg kommer fra bygda, så skal jeg oppleve noe nytt må jeg oppsøke det. Og det var helt fantastisk, forteller han og mimrer tilbake til sin første skeive festival.
Godt samhold
Lhbt-miljøet kan virke stort, skummelt og kanskje ekskluderende på mange. Men veien Betten valgte førte til et åpent miljø.– Jeg er enig i at miljøet kan oppleves som ekskluderende, men som frivillig på Skeive Dager, og nå Oslo Pride, så jobber man for samme sak og mot samme mål – da blir det bedre samhold. I tillegg møtte jeg noen fantastiske frivilligansvarlige som jobbet aktivt for å inkludere alle de frivillige. Det hadde mye å si for min del. – Hva husker du best fra Skeive Dager i 2006?– Jeg hadde jo EuroPride-paraden friskt i minne, men nå fikk jeg se festivalen fra innsiden – hvordan ting fungerer. Det var stort for en ung gutt fra bygda å se det enorme apparat som gjør at det blir festival, sier han og legger til at kontrasten til hjemstedet er stor.– Ulefoss består av én gate, en bensinstasjon og et slags kjøpesenter, haha.
Sommer og pride
Oslo Pride er nå synonymt på sommerferie.– Det har blitt sånn at jeg legger opp sommeren etter Oslo Pride. Da drar jeg til Oslo og jobber, men så har jeg til gjengjeld resten av sommeren fri. Grunnen til at jeg gjør det er fordi jeg mener det er viktig, men også utrolig gøy. – Hva sier du til de som mener vi ikke har behov for pride?– Det er jeg helt uenig i. Vi trenger pride. Jeg har bodd i Oslo tidligere, på Stovner, og der er det mye homofobi og fordommer mot alt som ikke passer inn i det heteronormative, som for øvrig er et nytt ord jeg har lært når jeg jobber som frivillig, haha. – Har du lært andre ting som frivillig?– Ja. Jeg har lært å akseptere folk, uansett hvordan de måtte se ut utvendig og sånne ting. Paraden får jo mye kritikk – men jeg mener miljøet har godt av paraden. Paraden rokker ved det folk anser som normalt – og hvis du ser på de fleste arrangementene under Oslo Pride, som her på Pride House for eksempel, så ser det jo veldig «normalt» og vanlig ut ikke sant? Paraden er fargerik og morsom.
Sosial søppelplukking
Betten er en av mange frivillige som gjør alle oppgavene vi som publikum ikke ser eller tenker over. Kanskje vi heller ikke setter pris på det vi ikke ser?– Jeg føler at vi blir satt pris på, i 99 prosent av tilfellene. Det er jo alltids noen som må klage på et eller annet, men de finnes over alt. – Hvilke arbeidsoppgaver trives du best med?– Det høres sikkert veldig rart ut, men jeg trives godt med å plukke søppel i Pride Park. Da kommer jeg meg rundt og jeg kommer innpå folkene som bruker parken. Da blir det ofte prat med gjestene og mange av dem er flinke til å gi ros. Når jeg har vært frivillig i så mange år, så kjenner jeg igjen folk fra år til år. Noen av dem er kanskje ikke åpen i dagliglivet, men de er åpen de dagene det er pride. Det er flott å se.
10 nye år
Betten er singel og bruker tiden sin på arbeidsoppgaver under festivalen. Men at det kan oppstå romantikk eller en kjapp gnist er ingen hemmelighet.– Det har skjedd at frivillige finner hverandre, og det har blitt par av det også. For min egen del vet jeg ikke helt hva jeg skal svare. Jeg håper vel på å møte den rette og er åpen for gode tilbud. Jeg har ingen spesiell type menn jeg faller for. Det varierer og alt står og faller på personlighet og oppførsel. Hvis noen vil sjekke meg opp bør de ikke være fulle. Da klarer jeg ikke å bli sjarmert. – Kommer du til å fortsette som frivillig?– Ja. Jeg satser på ti nye år. – Hva er det rareste du har opplevd som frivillig?– Oj! Jeg har opplevd mye rart, som å komme over folk som har sex på toalettene, hehe. Folk er rare. – Du ble hektet etter du så EuroPride-paraden i 2005, hva vil du si er høydepunktet etter det?– EuroPride-paraden i fjor! Jeg hadde satt meg som mål at jeg skulle være frivillig til neste gang EuroPride ble arrangert i Oslo. Men nå er jeg her igjen … Og jeg fortsetter med det – og oppfordrer alle som er nysgjerrig til å melde seg som frivillig neste år, avslutter Jon Ivar Betten.
