– Mulig det høres underlig ut, men det føles faktisk ganske heterofilt å slutte å røyke.

– Det lukter ikke røyk av øyenbrynene dine lenger.

Min kjære har nøye sniffet og vurdert meg og spørsmålet om alle de fantastiske forandringene jeg forventningsfullt håper har inntruffet i både korpus og utstråling etter nylig røykeslutt.

– Øyenbrynene?

Selvfølgelig er jeg litt skuffet. Jeg har store planer om den blussende ansiktsfargen, kondisen fra Olympiatoppen, blodomløpet i racerhastighet, hellstrømske smaksløker og en duft av fersken og honning. Ja vel, det har bare gått tre uker, men det er likevel en evighet å regne med tanke på at jeg har røyket med begge hendene siden jeg var fjorten, uten annen stopp enn da jeg lå på sykehus i tre dager i San Francisco og nesten døde av streptokokker. Den gang kompenserte med å bli hentet av en bikerlesbe for deretter å spise burger og røyke en tjuepakning under et tre i Golden Gate park.

Jeg har rett og slett alltid vært en slik hardbarka gladrøyker at da jeg tok piercing i tungen som sekstenåring og ikke fikk lov til å røyke på to dager, satt jeg og siklet blod på en trappeavsats mens jeg inhalerte råbarskt inn gjennom sigaretten jeg hadde presset opp i neseboret.

Dramaclean
Det er meg og mine små lovlige rusmidler. Det hender jeg skynder meg å sovne på kvelden slik at jeg fort, fort kan våkne opp for å drikke kaffe. Øl og cava går til alle døgnets tider og sigaretten er som den lille sorte. Passende til enhver anledning. Glede, sorg, stress, kos, frustrasjon, belønning, trøst, moro, fest, begravelser og, ikke minst, krangling. Da gjerne med min kjære, som jo skjer i de beste familier. Jeg har gjort det til mitt dramatiske varemerke å marsje demonstrativt ut på balkongen under opphetede diskusjoner, gjerne midt på natten og gjerne naken, for å ta meg en røyk og kjøle meg ned. Eller snarere gire meg mer opp der jeg sitter, dampende, og spissformulerer alle slående argumenter for at jeg selvfølgelig har rett. Det blir ikke det samme å strene rasende ut på balkongen for å putte inn en snus. Overhodet ikke! Tilbake til den velvillige madammen. Nå sitter hun der med trøtt fjes og myk sovemunn og forteller den våkne og insisterende meg at jeg alltid har luktet godt og røyken ikke har vært noe problem og at hun elsker meg uansett.

Snusfornuftig
Var det alt? Ja, ja hun er veldig støttende og heier meg fra skanse til skanse, men jeg hadde kanskje tenkt at jeg ville reise meg som Fugl Fønix ut av asken og være enda mer uimotståelig enn før? En sunn friskus som tar vare på seg selv og gløder av pulserende liv? Litt sånn «tøff som tar grep og Kongens fortjenestemedalje i gull neste».

Skal dette bli sånn varig og sunt? Uten blaffende mirakler og diplomer?

Egentlig føles det litt kjedelig. Vanlig. Fornuftig. Å plutselig være en del av den ikkerøykende mengden… hmmmm. Hverdagslig borgerlig og litt Grete Roede-aktig. A4…ja, nesten heterofilt. Nå venter barn og labrador og Vitapro og husbanklån og Botox rett rundt hjørnet. Kjersti Eidem Dyrhaug, en tøymyknersunnis som alle andre…Sukk.

En gang i tiden skrev jeg en kommentar om hvordan vi lesber drikker mest og røyker mest og har mest psykiske problemer. Fordi alle novarapporter og liknende stadig viste til hvordan det sto ganske dårlig til og hvordan mange av oss var fanget i en nedadgående spiral av rus, tårer og konebanking.
Kanskje litt depressivt, men likevel…
Rock & Roll!
Yeah!

Sakte sexy selvmord
Det er jo sikkert snålt, men jeg har alltid likt lesbers litt lurvete image. Som nattklubbenes kattedyr balanserer vi på kanten av samfunnet. Vi lever farlig i disige lyssky buler. Med klørne ute griper vi tussmørket som det ikke fantes noen morgendag.
– Ja, ja, det er lesbene det, pleier jeg å si med hes wiskeystemme til mine heterofile venner mens jeg ramser opp den dårlige statistikken og drar munnen ut i et ironisk flir. For å understreke blåser jeg en dekadent og skadelig røyksøyle ut av munnviken. Forteller om hvordan tobakk har vært en del av den obligatoriske lesbeuniformen. Og så er det jo så edgy og lidende filmatisk.

Kan du eksempelvis se for deg majoriteten av sammekjønnselskende heltinner fra lerretet med Nicorette? Nei, selvmord skal det være. Om det er av den kjappe problemløsende sorten, eller om det skal gå sakte og sexy over tid.

Men det har blitt lavstatus? Jo da, men sånn er det jo når man er utenfor samfunnet. Kampen dere! Kampen!
Dessuten vet jo alle at det er utenfor baren man får de viktige og gøyale oppdateringene om aktuelt hor og fanteri. Hvordan skal man finne skuldre og gråte på eller holde seg oppdatert om hvem som ligger med hvem hvis man ikke skal ut å røyke?

Grokjøtt og danske onanister
Selvfølgelig har det lenge fartet røykfrie lesber rundt med både barnevogner og kompass og pustende Gore-tex langs kaféløyper og merkede turstier i det ganske land. Det finnes de som til og med aldri begynte å røyke av en eller annen merkelig forutseende grunn. Og enda verre…mine syndens medsøstre som jeg i årevis har sittet med, skålende i leskende fluidium, inhalerende og diskuterende over verdens alvor og finurligheter, på den ramsalte og elegant vovede måten som jo er så barskt kjapt i replikken og lesbisk? De driver og slutter de også, og fram til nå har de tatt meg totalt på sengen.

Ubevisst har jeg kanskje sett for meg å gå ned med røyksøylen til topps. I hvert fall har jeg dyttet mitt røykfrie potensial foran meg. Ikke skulle jeg bli gravid med det første og belysningen er så dunkel på lesbeklubber uansett. Dessuten er det jo et annet skjønnhetsideal blant lesbiske og rynker gjør bare et ansikt mer levende!?

Men så ble jeg plutselig tredve og både rynker og dårlig grokjøtt, dyp gurglende kolshoste og danske onanister rykket stadig nærmere. Det lå nok også en liten oppvåkning i at selv menneskene med limknekken på t-banestasjonen ikke lenger hadde fyr å låne bort.

Skummelt greit
Så jeg sluttet. Sjokkerende nok. Og nå snuser jeg. Det er ikke så innmari kledelig. Jeg har en veldig liten overleppe, så jeg ser ut som en gnager på utkikk etter et veldig stort solsikkefrø.

Snusen er for øvrig heller ikke noe lurvete og lesbisk lenger den heller. Den ble kapret fire og et halvt minutt etter at røykeloven inntraff av heterofile snertne berter som satt med musebind under overleppa og duftet lavendel og lakris ved bardiskene mens de var skikkelig flinke til å slutte å røyke.

Nu vel.

Når alt dette er skrevet skal jeg tillate meg en liten innrømmelse. Jeg liker det. Ikke alle damene med musebind altså, men røykeslutten. Og det har gått lettere enn jeg noen gang kunne ane. Jeg har situasjoner der jeg holder på å revne av røyksug. Men det går skummelt greit å være straight og vanlig ikke-røyker. Og om jeg er stolt. Jess, som faen!

Jeg får heller slutte å krangle med madammen. Og så kan jeg bestille tur til Køben og melde meg inn i lesbisk turlag med god samvittighet.

Hilsen Fugl Straightix. Hun der med de duggfriske øyenbrynene.