Jeg gruer meg litt til Melodi Grand Prix, for da skal vi alle ha det skikkelig gøy. Men for å si det med en gang. Dette er ikke en kommentar om hvor harry Eurovision er. For Eurovision er, for å sitere et par homser jeg kjenner, alle tiders! (og nå løftet jeg en pumpskledd fot og sparket sånn artig ut i luften). Grand Prix er stas og rai rai og upretensiøst og deilig og selv om det noen ganger bikker ufrivillig morsomt er det samlende for festung Europa og fy fela er vi ganske stolt over at det arrangeres i en bunkers utenfor vår, Norges, hovedstad. Og av og til er det lov å tenke fest og fjas og ikke ta ting så veldig alvorlig. Likevel kjenner jeg at jeg allerede er litt sliten. For jeg vet hvor intenst opptatt vi skal være av det i den nærmeste tiden.
Full fres i fleisen
Selvfølgelig kan du tenke at det bare er å holde seg unna og fokusere på andre ting, men Eurovision er som Tjostolv/Moland og svineinfluensa oppå hverandre. Det er hakke steike umulig å unngå å få det i fleisen hvis man ikke er analfabet og sitter og spiser sine egne tånegler i en snøhule. Det er heller ikke bare aviser og tv og «God morgen Norge» og «God kveld Norge» og Per Sundnes og «mens vi venter på den store dagen»-sendinger og alt annet media kommer til å gå bananas i de neste ukene som gjør meg mest sliten, (selv om jeg mener jeg har pådratt meg unyttig kunnskap når en av avisene har informert meg hvor personalinngangen på Fornebu er). Det er all moroa vi homoene lager rundt det.
Festival
Og nå skal jeg trekke tilbake en påstand jeg kom med litt lenger opp. For det er ikke sant at Eurovision handler om å ikke ta ting så alvorlig. Det er motsatt. For ingen tar fest og fjas og voi voi og det å ikke ta seg selv så alvorlig mer på alvor enn homoene. Grand Prix er det eneste homonorges uteliv kommer til å fokusere på i ukevis fremover. Allerede nå er tusenvis av Grand Prix fester og vorspiel under planlegging. Og hvor skal du være? Og vi skal ha stemmesedler! Og vi skal kle oss ut! Homostedene arrangerer Grand Prix kvelder i fleng, Great Garlic Girls turnerer hver snipp av Norge med 50 artistparodier på 80 minutter. Det blir Parodi Grand Prix og Kvasi Grand Prix og i det hele tatt og kom skal vi feire! Og ja, det er gøy! Bare litt intenst kanskje?
Alle tiders backing
Og når sant skal være sagt er det faktisk en grunn til å kline til litt ekstra i år: Dag Hvaring i Dinamo story. På en forelesning på medievitenskap ved Universitet i Oslo uttalte han følgende: «Vi måtte fjerne homsegreiene og all tant og fjas og gjøre Melodi Grand Prix til et familieshow igjen.» Han har ikke skjønt det. For selv om homoene tar fest og fjas på alvor, er det straightingene som stort sett har stått for det. Heteroene har fint klart å hoste opp triangeltrupper i boblebukser, smørsangere i bar mage, glitter, fjær, skrekkfilmmetall og glamrock på egenhånd. Homoene har bare backet opp. Med bravur! Blide, hyperaktive og alle tiders som vi er. Holdt skuta, selv de årene kapteinen var ute for å tisse over rekka. Og hvem har sagt at vi ikke er familier? Hvem har sagt vi ikke har familier? Hah.
Gøøøøøy
Så jeg smeller nok til i år jeg også. Igjen. Jeg kommer til å dra på Grand Prix-fest, jeg kommer til å fylle ut stemmeskjemaer, jeg kommer til å slenge på meg en fjærboa og jeg kommer til lære meg en eller annen balkansk sang utenat. Jeg kommer til å hoppe opp og ned på et eller annet svett homosted etterpå. Og jeg skal ha det gøøøøøy! Men som sagt, jeg er litt sliten allerede. Og når det hele er over, og verden går sånn noenlunde tilbake til hektene, lever Grand Prix-festivalen videre i vekt av en naturlig ettervirkning: Det friske blodet på spillelista til visse homosteder.
