John Galliano er full av kreative påfunn både på catwalken og privat. Men nå får hans eksentriske oppførsel alvorlige konsekvenser. Er John Gallianos karriere over? Det franske motehuset Dior har sparket sin egen sjefsdesigner John Galliano. Den 50 år gamle designeren mistet jobben etter anklager om jødehets og Hitler-hyllest. Det hele startet da Galliano ble arrestert av politiet 24. februar, etter å angivelig ha hetset et jødisk par på en kafe i Paris-distriktet Marais, hvor Galliano selv bor. Kort tid etterpå ble Galliano suspendert fra sin stilling hos Dior. Galliano selv benektet å ha trakassert noen, men da det nylig dukket opp en video hvor Galliano trakasserer andre gjester på samme kafe var skandalen komplett.«Jeg elsker Hitler. Folk som deg skulle vært døde i dag. Din mor og dine forfedre ville blitt gasset i hjel», rallet en full Galliano i videoklippet som ble publisert på den engelske tabloidavisa The Sun sine nettsider. Hva har skjedd med moteyndlingen som i sin tid ble reddet av selveste Anna Wintour, sjefsredaktør i Vouge?
Historien om John Galliano
I 1966 flyttet familien Galliano fra den engelske kronkolonien Gibraltar til London. Her begynte unge John på gutteskole. Senere så lærerne at unggutten hadde talent for tegning og mente han burde søke på en moteskole. 16 år gammel kom han på den prestisjetunge Central St. Martin's School of Art. Her forelsket han seg i den unge og talentfulle designeren John Flett, men forholdet deres ble for temperamentsfullt og de flyttet fra hverandre. I studietida var Galliano og de andre på St. Martin's svært aktive i Londons klubbliv – og spesielt på torsdager på klubben Taboo.«Alle den kreative energien som kom fra filmmiljøet og musikkscenen møttes på torsdager. Jeg brukte hele uka på å sette sammen antrekket jeg skulle bruke. Det var en fulltidsjobb og jeg tok det seriøst. Taboo ble veldig beryktet på grunn av mye dop, men det var stedet å bli sett. Etter hvert ble det vanskeligere og vanskeligere å komme inn, og jo hardere folk prøvde, jo mer eksklusiv ble klubben, fortalte Galliano i et intervju med The New Yorker i 2003. Her snakket han også om eget dopbruk: «Alle som var unge på 80-tallet brukte dop. Jeg gikk jo på St. Martin's ...».
Reddet av Anna Wintour
Da eksamen nærmet seg, foreslo læreren at han skulle overføre ideene i illustrasjonene og tegningene sine til stoff, og vise fram disse kreasjonene på selve eksamenspresentasjonen. Det gjorde han. Han laget klær som kunne bæres på vrangen, opp ned og av både gutter og jenter. Avgangsvisningen på St. Martin's i 1984 viste at John Galliano var svært inspirert av den franske revolusjonen. Kolleksjonen ble av motepressen omtalt som et mesterverk og ble straks kjøpt opp av Joan Burstein, eieren av fashionbutikken Browns i London. Bursteins er kvinnen som oppdaget både Galliano, Alexander McQueen, Hussein Chalayan og Commes des Garcons. John Galliano fulgte opp suksessen med å lansere sitt eget merke samme år, og fortsatte ferden videre inn i moteverdenen og i kjølvannet fulgte gode kritikker. Men selv med tittelen «British Designer of the Year» i 1987 var ikke suksessen uten riper i lakken. For Galliano tjente ikke penger på kreasjonene. I 1991 tok han konsekvensen av dette og flyttet til Paris. Kreativt sett kunne ikke John Galliano gjøre feil. Verken i London eller Paris. Sjefredaktøren i den amerikanske motebibelen Vouge, Anna Wintour, så dette og satte i gang en økonomisk redningsaksjon som skaffet designeren nye investorer. Dermed sto Galliano omsider på trygg grunn.
Første engelskmann
Visningene til John Galliano er blitt legendariske og er magiske rundturer i designerens fantasi som er karakterisert som både vill og genial. Ofte viser han kolleksjonene sine i utradisjonelle omgivelser, som parkeringshus, hustak og i ærverdige gamle teatre. Et siste høydepunkt på en hver visning er hans finale-entré når den siste modellen bærer ut nok en Galliano-kreasjon fra catwalken, kommer designeren selv ut i blitzregnet. Dette øyeblikket der de fleste andre designere stikker hodet ut og bukker påtatt, sjenert eller bortkommen, blir den vanligvis så reserverte Galliano en happening i seg selv. Han tar catwalken, og markerer at arbeidet er gjort. Hans opptreden er en form for renselse som viser at han er fri og klar for neste oppgave. Den mektige motemogulen Bernard Arnault, president i LVMH, Louis Vuitton Moët Hennessy, hadde tidlig fått øynene opp for magien den engelske eksentrikeren tryllet ut av ermet. I 1995 sjokkerte Arnault en hel moteverden ved å tilby Galliano jobben som designer for huset Givenchy. Galliano ble dermed første engelskmann i denne rollen i et fransk haute couture hus. Men Galliano stoppet ikke der og mindre enn to år senere overtok han den gylne saksen i fransk coutures flaggskip, Christian Dior. Gallianos første visning falt sammen med Diors 50 årsjubileum, 20. januar 1997. I tillegg designer han sitt eget merke under eget navn.
Catch a falling star ...
I 2007 feiret han tiårsjubilum som sjefsdesigner og slo seg til ro også privat med kjæresten og stylisten Alexis Roche, og Cheyenne, deres Jack Russel terrier, i bydelen Marais. At han er homofil har aldri vært noe tema hjemme, røper Galliano i et intervju med The New Yorker. Han forteller at forholdet til sin spanske far var vanskelig, og at det var mange ting som aldri ble snakket om: «Det var et veldig komplisert, og latinsk, forhold mellom meg og min far». Bak sitt vennlige ytre skjuler det seg også ambisiøse planer. Hans mål er å gå inn i motehistorien som en av de aller største. Det er en ambisjon som har fått en alvorlig knekk. Nå har han fått sparken fra Dior og videoopptak som bekrefter designerens verbale overfall på tilfeldige personer sirkulerer. Kan John Galliano reise seg etter en slik skandale, og har han noen venner igjen i motebransjen? Den kjente stylisten Patricia Field, med blant annet «Sex & The City» på samvittigheten, har offentlig gitt sin støtte og sympati til Galliano. Det samme har designer Giorgio Armani og redaktøren av italienske Vogue, Franca Sozzani. Om Anna Wintour kommer løpende for å redde den falne John Galliano denne gangen er vel mer tvilsomt.
