Gammel storhet i Lisboa

Thomas Skaalvik kommer denne uken til vakre Lisboa på sin tur i Europa i bobil sammen med sin turkamerat schäferen Hector. Om du aldri har kommet kjørende inn til Lisboa sørfra og over 25. april broen, så sett det snarest mulig opp på ønskelisten din! Det er en fantastisk opplevelse du aldri kommer til å glemme. Fra et flatt og intetsigende åkerlandskap med beitende kyr og høner som sparker rundt i møkka på gamle nedslitte gårder, så skjer det som ved et mirakel; en følelse av å bli løftet flyvende over et stup, en kribling som brer seg i hele kroppen, et panoramabilde av en perlehvit storby ved elven Tejo som åpenbarer seg som et fata morgana. På overflaten vel og merke... Lisboa, oppkalt etter guden Ulysses, er en av de eldste byene i Vest-Europa og måtte nærmest gjennombygges totalt etter jordskjelvet i 1755. Skjelvet målte 9 på Richters skala. Med påfølgende branner og folk som flyktet ombord i båtene langs kaia, var kanskje tsunamien som fulgte enda verre, og 60 000 omkom. En tragedie for Lisboa. Skjelvet kunne føles helt til Finland hvor parafinlampene vaiet som husker i taket. Jeg vet ikke om det er Ulysses som er litt vred om dagen eller hva det er, men ting begynner å skje rundt Hector og meg. Ikke de store rystelsene, men små og mange. Du opplever dem sikkert fra tid til annen du også. Først ryker den ene taklampen, så snur jeg meg og så ryker den neste. Poff her, og poff der, så har vi snart en mørklagt bobil. Festlig. At gassen tar slutt og vannpumpa slår seg vrang, falller vel naturlig inn. No crisis det! Ta det helt lungt, gamle lovende herr Skaalvik, sier jeg til meg selv. Så går klokken ad undas, og Hector finner på masse lure triks og tar rennafart, ryker halsbåndet, stikker av og overfaller naboens katt og får en flenge på snuten. Rett til veterinær. Så går passordkalkulatoren til nettbanken heden og forsinker betaling til noen illsinte innkrevere i Norge som ringer meg nord og ned. Tivoli Skaalvik er i gang. Som sagt, bare småplukk det hele, men når alt kommer på en gang, blir det liksom ikke så gøy. Like greit å bare stenge bobildøra og sitte inne i øs, pøs regnvær som ingen ende tar. Det trøster ikke så mye at det laver ned med snø i Norge og at folk er fed-up med hele vinteren. Kamferdrops gjør heller ikke susen. Da er det bare en ting å gjøre; Se seg selv i speilet og si at verden noen ganger bare er sånn. Sorry Mac! Get Real! Face it! Det er akkurat det jeg gjør. Ser meg selv i speilet for å oppdage et det ene øyet begynner å bli litt vel rødt. Ikke sånn fyllekulerødt, men ordentlig rødt. Sikkert bare en bagatell som føyer seg inn i rekken av de andre små tingene. Om ikke annet, så slår det meg i hvert fall at det kan være en god idé å komme seg til optiker og få skiftet ut linsene som går andre måneden på overtid. (Jada, ikke ta meg på den mutter'n, man blir litt slurvete på sånne bobilturer). Jeg vet ikke om du har vært hos optikere noen gang. Vanligvis en helt grei affære. Du møter en mann eller dame i hvit frakk som putter på deg noen artige briller, men som du kanskje ikke ville ha gått ut på sjekker'n med. Han skifter forskjellige linser og får deg til å lese store og små bokstaver til du sitter der og lurer på om du ljuger for deg selv eller andre. Daniel, optikeren i begynnelsen av 30 årene, er i så måte heller ikke noe unntak. Titter og titter, måler og måler - for å konkludere med at hornhinnen er nedslitt og må bygges opp igjen. (Jeg får vel innrømme det, og beklager at jeg har vel stirra litt vel mye på disse kjekke portugiserne.) «Men slapp av dette går bra», sier han. «Regn med noen ekstra dager i Lisboa til jeg har fått de rette medisinene og skaffet nye linser». «By the way», fortsetter han, «du har pene, blå øyne, og et blikk som nok har sett litt av hvert....». Akkurat den siste setningen får jeg veldig godt med meg. Sagt i et tonefall og med en invitasjon som tilsier at budskapet er alt annet en det han faktisk sier. Kjekk som en løve er han også, og jeg ser ingen grunn til å ikke respondere med et; «takk det samme, hva med en middag sammen når du allikevel har beordret meg til å bli noen dager ekstra her». Alt på et åndedrag - og litt usikker på utfallet. «Why not», svarer han. Vi møtes i bydelen Bairro Alto som i likhet med Chiado er kjent for å være kunstnernes, homsenes og de intellektuelles bastioner. Hundrevis av vannhull for tørste sjeler og et eneste stort gateparty hver helg. Om jeg ikke tar grundig feil, så er vel halvparten ute og fester, den andre halvdelen ute med dopmenyen. Grønne piller for opp, røde for ned, og blå for de med dårlig potens. Helt åpenlyst og tydeligvis ikke til det patruljerende politiets bekymring. Pågående som sultne klegg, og tar ikke et nei for et nei. Det er bare starten på katt og mus-leken det. Men fadomusikk og baccalao, er det jeg vil ha. Daniel finner frem til en riktig så hyggelig, og etter sigende, homserestaurant med akkurat det på menyen. En skakk og nedslitt murgård med halve murpusset liggende på bakken og som slettes ikke hadde tålt noen 9er på Richters skala. Rundt hjørnet noen karer som står og pisser. Pittoreskt! Fadomusikk er nydelig. Sensuelle stemmer og innlevelse i livets smertefulle irrganger. Lidelse, håp og lengsel, som etter tre-fire låter tar deg med til deppeland - om du liker det. Men om du er i klinehumør etter et glass eller to med god rødvin, så vet jeg ikke om baccalao er den helt store tingen å bestille. Det blir vel litt som tørr, røkt kolje med masseviss av hyssing i som du snart gulper opp og halvparten setter seg fast mellom tennene. Nesten umulig å plukke ut med tannpirker. Men klart, vi tenner jo alle på så mye rart, så det er bare å kline i vei det. Det blir bare ikke med meg! For min del kan all mulig oppdrivbar klippfisk fra Norge sendes til Portugal, og det straks! «Er vi virkelig på et homsested?», spør jeg Daniel. Jeg får det liksom ikke til å stemme med all denne fisken, fadomusikk og vanlige heteropar som er ute og svinger seg en fredagskveld på byen. «Nei», svarer han. «Vi er nok i Nord-Afrika. Drar du til Marokko, Algerie eller Tunis vil du finne den samme greia der. Kan du kodespråket her, får du hva som helst, og byen er din! Om ikke, så må du enten ta deg tid til å lære det, eller dra videre». «Mange av oss drar heller på helgeturer til Europa, det vil si Spania. Jo da, vi er medlem av EU og alt det der, men vi ligger nok litt etter i leksa. Husk at vi er et ungt demokrati og den vakre broen du kjørte over, som ligner på Golden Gate i San Francisco, er oppkalt etter revolusjonen 25. april i 1974. Etterdønningene av diktatorregimet til Zalazar, sliter vi fremdeles med», forteller Daniel. «Portugal», fortsetter han, «er en vakker nasjon med en stor og mektig fortid som kolonimakt i Brasil, Mocambique og Angola. Men det var før. Etterpå kommer siden....» «I dag nytter det lite å legge i EU-penger i rør ned til Algarve. Det må en mental endring til om vi skal fikse det. Det samme gjelder for homser, som enten lever et svært så utsvevende liv, eller gjemmer seg bort». «Portugal har et stort potensial for turister, men så langt, så langt igjen før økonomien i landet fungerer», sier han. «Egentlig har vi ikke så mye annet å satse på enn turister som deg. Fiskeriene tar Norge seg av, olje har vi fint lite av, og teknologi er vi ikke akkurat verdensmestere i. På den annen side, har vi alle forutsetninger for å lykkes. Om vi gjør det riktig.» Neste dag tar jeg en av de mange små trikkene, som kunne vært hentet ut av en Chaplin-film, opp til den gamle borgen som troner majestetisk over byen. Den står der klippefast. Hector og jeg setter oss ned på stupet av en svimlende høyde. I bakgrunnen spilles vakker fadomusikk fra en fortauskafé, og en slags omsorgsfølelse for byen brer seg i hele kroppen. Den er vakker, den er mystisk. Alt den trenger er litt oppmuntring. Har du lyst å sende Thomas en email, så setter han pris på det. Email adresse er: tskaalvik@mac.com